I alle kanaler heter det at nå at vi må skynde på den digitale utviklingen. Dette har vært mantraet i norsk presse i flere år, og det bør ikke herske noen tvil om at all oppmerksomhet er rettet mot den digitale «transformasjonen». Fra det minste til det største mediehuset snakker man om at man må «lære opp» (motvillige!) lesere til «å bli digitale». Og staten vil selvfølgelig også gjerne være med! Kulturdepartementets nye statssekretær, Knut Olav Åmås (H), har flere ganger understreket at også pressestøtten må vris slik at den stimulerer til digital omstilling. Kanskje da på tide med et lite varsko, for eksempel fra Per Petterson, som i boka «Jeg forbanner tidens elv» skriver om at en tendens kan dekke en annen, altså at ting kan «bevege seg i en helt annen retning enn den du trudde alle var blitt enige om». I norsk mediebransje er det for eksempel ikke sikkert at utviklingen av digitale produkter blir det største problemet, i hvert fall ikke så lenge alle er så oppmerksomme på nettopp denne utfordringen. Et annet problem, som de færreste snakker om, er at vi kan stå foran et utilsiktet sammenbrudd for distribusjonen av papiraviser i hele landet. I dag sier Posten at det fremdeles skal distribueres aviser alle dager i uka, selv om lørdagsombæringen legges ned, men hvor lenge kan vi egentlig regne med at disse løftene står ved lag?