Moren min ringte meg i dag mens jeg satt på lesesalen på Universitetsbiblioteket. Hun hadde to saker hun gjerne ville fortelle meg om, hun var sint på brune snegler som snart kommer for å innvadere hagen vår, og hun var glad fordi hun hadde bestemt hvilket parti som skulle få hennes stemme i årets valg. Sneglene hadde hun sett veldig mange av på dagens sykkeltur, og hun var sikker på at de alle sammen snart ville kjenne den søte duften fra bønneplantene i hagen vår og dermed skru opp på turbosneglefart og på null komma niks fortære alt min mor har kjært i hagen. «Jeg har brukt hele dagen på å tenke ut drapsmetoder,» sa min mor, og snakket selvfølgelig fortsatt om sneglene. «Jeg tror at jeg alltid bør gå rundt med en pose salt på innerlomma som jeg kan helle over de fæle beistene hvis de nærmer seg bønnene mine.» Det er nesten ingenting her i verden min mamma hater mer enn snegler. Da hadde mamma fått ut en del av aggresjonen, og kunne føre samtalen over på politikk. Hun fortalte meg at den eneste gangen hun har stemt Rød Valgallianse, var da hun var gravid med meg. Det var i begynnelsen av september for 20 år siden, og min mor forhåndsstemte på Aker sykehus bare noen timer før jeg ble født. Dette skulle ikke bli den siste gangen mor og datter delte politiske oppfatninger. For både mamma og jeg går med palestinaskjerf og ingen av oss liker Carl I. Hagen. Før sommeren fikk jeg tilbudet om å få Klassekampen gratis i tre uker, og da sendte jeg det liksågodt hjem til mamma. Hun leser det med den største interesse og nå kom dagens gladnyhet: en artikkel i Klassekampen hadde gjort at hun endelig hadde bestemt seg for hvem hun skulle stemme på. «Og nei! Det skulle i hvert fall ikke bli Carl I. Hagen!» Jeg vet ikke hva mamma misliker sterkest: Snegler i hagen eller Carl I. Hagen. «Han er så fornærmet fordi han ikke fikk bli stortingspresident,» snøftet min mor. «Han begynner å bli gammel vet du, og han vil så gjerne være minister, helst statsminister, eller aller helst vil han vel være konge. Da hadde han kanskje blitt fornøyd. Han liker seg så godt i martyrrollen han har gitt seg selv, det er vel eneste måten han kan få sympati på. Hvis han fikk bestemme, ville vel ingen rike betalt skatt, men bare kjørt rundt i sine dyre biler og flyttet til Spania når de ble pensjonister.» Aggresjonen begynte å komme tilbake i min mors stemme. «Vet du at det er Spania de brune fæle sneglene kommer fra? Kanskje det er spanjolenes hevn ettersom Norge sender så mange bleike Fremskrittspartipensjonister ned dit, så sender Spania brune snegler tilbake. Nordmennene der nede oppfører seg jo også som snegler, de innvaderer og fortærer, men jeg vet ikke om det hjelper å helle salt på dem.» Mamma har det med å avslutte med et sært, men logisk poeng. Jeg sier til min mor at nå burde jeg komme meg tilbake til lesesalen, og hun svarer med at hun også har mange artikler igjen i Klassekampen før hun starter på den store sneglekampen, så det var vel på tide å avslutte. Takk for praten mamma!