Kristin Gjerpe påpeker i Klassekampen 4. august korrekt at jeg ikke hadde fått med meg at Ryanair opererer etter andre prinsipper enn andre flyselskaper. Hun har også rett i at skylden for dette og for den tapte flyforbindelsen utelukkende er mine. Men hun feiltolker nok min intensjon dersom hun tror den var «å surmule offentlig over litt tapt tid og penger», samt å skylde «monotont og pompøst på nyliberalismen». Feiltolkningen hennes føyer seg imidlertid i rekken av andre. Hvis Gjerpe leser litt nøyere vil hun se at jeg aldri hevdet at SAS (eller noe annet flyselskap) er «mindre kapitalistiske, mindre forurensende eller mindre styrt av global markedsøkonomi og konkurransehensyn», eller antydet at man «er med på å bekjempe nyliberalismen og verdens fattigdom når [man] bekvemt tar seg 'en helg i utlandet'» med et av disse flyselskapene. Hun vil også oppdage at jeg anerkjenner at ingen tvang meg til å reise med Ryanair, og at jeg tilkjennegir at selskapets organisering åpner opp for en grad av fleksibilitet og frihet som andre flyselskaper ikke gjør. For all del, jeg har intet i mot å studere Norman Fosters arkitektur eller dra på uanmeldt besøk til venner i utlandet. Jeg foretrekker imidlertid å gjøre dette på bakgrunn av min egen avgjørelse – ikke fordi flyselskapet jeg reiste med aldri hadde til hensikt å oppfylle avtalen de ga inntrykk av at vi hadde inngått. Gjerpe kunne vel knapt gitt en bedre illustrasjon av den illusoriske frihetsfølelsen Ryanair skaper for sine kunder. Gjerpes opplevelse av at Ryanair skaper en «utopisk-kollektivistisk innstilling» underbygger dette, selv om jeg personlig vil kalle dette sterkt overdreven ordbruk. Hvis å leie en buss er Gjerpes begrep om en ideal og solidarisk løsning på en situasjon der mektige kapitalkrefter skalter og valter etter eget hjerte, er jeg bekymret for hennes politiske forestillingsevne. Det er kanskje Ryanairs evne til å skape «interrailfølelsen» som skygger for realitetene. Uansett tar Gjerpe faktisk feil i noen av sine påstander. Ifølge Ryanairs hjemmesider vil de i år frakte 35 millioner passasjerer på sine 250 ruter mellom 21 land. Jeg vet ikke hvem Gjerpe sikter til når hun snakker om «små flyselskaper, som tilbyr et reelt og mer folkelig alternativ til de veletablerte og 'finere' selskapene», men Ryanair kan det ikke være. Ifølge Forbrukerrapporten 2/2003 handlet ni av ti klagesaker hos European Consumer Service i Dublin om Ryanair. Det er altså ikke bare jeg som synes at Gjerpes «kule irer» ikke er så kule. På tross av sitt image, er Ryanair så langt fra en liten aktør som kjemper mot oddsene, men så absolutt en egnet «skyteskive for det antikapitalistiske kruttet». Gjerpe betviler min påstand om at Ryanairs opplegg tjener til å omdefinere de reisende til konkurrenter, og «lurer på hva slags knappe ressurser Myhre egentlig sikter til, for det er jo ikke sånn at disse flyselskapene selger tjue billetter mer enn antall seter i flyet og så lar passasjerene leke stolleken idet de stiger ombord?». Jeg skal ikke påstå at Ryanair med vilje overbooker rutene, men et raskt internettsøk viser at de ofte nevnes som et mål for nye EU-regler om overbooking av flyreiser. Det lover ikke godt at Ryanair måtte tvinges til å kompensere passasjerer som ikke kom med fly de hadde billetter til på grunn av overbooking. Jeg ser liten grunn til å la min «tvil komme tiltalte til gode» all den tid dette dreier seg om et selskap som er skamløst nok til å belaste rullestolbrukere et ekstragebyr, og som anket kjennelsen da denne praksisen ble dømt som diskriminerende. Hvis dette er «å ty til konspiratoriske teorier», så får jeg heller godta det. Jeg vil i hvert fall ikke være med på Gjerpes ide om at «det er noe humant over dette». Jeg er enig i at «et kjennetegn på godt sosialt liv kan blant annet være å slå seg ned ved det kafébordet man vil, med de folka man vil». Men Ryanair vil altså at funksjonshemmede skal betale et gebyr for dette. Uflaks for dem, eller hva Gjerpe?