Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Blindemyndigheter

Lena Westbye9. august 2005

Det har i de senere årene vært økende fokus på Selektive Serotonin Re-opptakshemmere (SSRI), også kalt «lykkepillen». Grunnet mange rapporter fra brukere om alvorlige bivirkninger, abstinensproblematikk og senskader har man vurdert bruken av SSRI generelt og Seroxat (Paroxetin) i særdeleshet ved behandling av psykiske lidelser.

Svar til Kristin Gjerpe

Knut Christian Myhre9. august 2005

Kristin Gjerpe påpeker i Klassekampen 4. august korrekt at jeg ikke hadde fått med meg at Ryanair opererer etter andre prinsipper enn andre flyselskaper. Hun har også rett i at skylden for dette og for den tapte flyforbindelsen utelukkende er mine. Men hun feiltolker nok min intensjon dersom hun tror den var «å surmule offentlig over litt tapt tid og penger», samt å skylde «monotont og pompøst på nyliberalismen». Feiltolkningen hennes føyer seg imidlertid i rekken av andre. Hvis Gjerpe leser litt nøyere vil hun se at jeg aldri hevdet at SAS (eller noe annet flyselskap) er «mindre kapitalistiske, mindre forurensende eller mindre styrt av global markedsøkonomi og konkurransehensyn», eller antydet at man «er med på å bekjempe nyliberalismen og verdens fattigdom når [man] bekvemt tar seg 'en helg i utlandet'» med et av disse flyselskapene. Hun vil også oppdage at jeg anerkjenner at ingen tvang meg til å reise med Ryanair, og at jeg tilkjennegir at selskapets organisering åpner opp for en grad av fleksibilitet og frihet som andre flyselskaper ikke gjør. For all del, jeg har intet i mot å studere Norman Fosters arkitektur eller dra på uanmeldt besøk til venner i utlandet. Jeg foretrekker imidlertid å gjøre dette på bakgrunn av min egen avgjørelse – ikke fordi flyselskapet jeg reiste med aldri hadde til hensikt å oppfylle avtalen de ga inntrykk av at vi hadde inngått. Gjerpe kunne vel knapt gitt en bedre illustrasjon av den illusoriske frihetsfølelsen Ryanair skaper for sine kunder. Gjerpes opplevelse av at Ryanair skaper en «utopisk-kollektivistisk innstilling» underbygger dette, selv om jeg personlig vil kalle dette sterkt overdreven ordbruk. Hvis å leie en buss er Gjerpes begrep om en ideal og solidarisk løsning på en situasjon der mektige kapitalkrefter skalter og valter etter eget hjerte, er jeg bekymret for hennes politiske forestillingsevne. Det er kanskje Ryanairs evne til å skape «interrailfølelsen» som skygger for realitetene. Uansett tar Gjerpe faktisk feil i noen av sine påstander. Ifølge Ryanairs hjemmesider vil de i år frakte 35 millioner passasjerer på sine 250 ruter mellom 21 land. Jeg vet ikke hvem Gjerpe sikter til når hun snakker om «små flyselskaper, som tilbyr et reelt og mer folkelig alternativ til de veletablerte og 'finere' selskapene», men Ryanair kan det ikke være. Ifølge Forbrukerrapporten 2/2003 handlet ni av ti klagesaker hos European Consumer Service i Dublin om Ryanair. Det er altså ikke bare jeg som synes at Gjerpes «kule irer» ikke er så kule. På tross av sitt image, er Ryanair så langt fra en liten aktør som kjemper mot oddsene, men så absolutt en egnet «skyteskive for det antikapitalistiske kruttet». Gjerpe betviler min påstand om at Ryanairs opplegg tjener til å omdefinere de reisende til konkurrenter, og «lurer på hva slags knappe ressurser Myhre egentlig sikter til, for det er jo ikke sånn at disse flyselskapene selger tjue billetter mer enn antall seter i flyet og så lar passasjerene leke stolleken idet de stiger ombord?». Jeg skal ikke påstå at Ryanair med vilje overbooker rutene, men et raskt internettsøk viser at de ofte nevnes som et mål for nye EU-regler om overbooking av flyreiser. Det lover ikke godt at Ryanair måtte tvinges til å kompensere passasjerer som ikke kom med fly de hadde billetter til på grunn av overbooking. Jeg ser liten grunn til å la min «tvil komme tiltalte til gode» all den tid dette dreier seg om et selskap som er skamløst nok til å belaste rullestolbrukere et ekstragebyr, og som anket kjennelsen da denne praksisen ble dømt som diskriminerende. Hvis dette er «å ty til konspiratoriske teorier», så får jeg heller godta det. Jeg vil i hvert fall ikke være med på Gjerpes ide om at «det er noe humant over dette». Jeg er enig i at «et kjennetegn på godt sosialt liv kan blant annet være å slå seg ned ved det kafébordet man vil, med de folka man vil». Men Ryanair vil altså at funksjonshemmede skal betale et gebyr for dette. Uflaks for dem, eller hva Gjerpe?

Etter London

Lars Akerhaug9. august 2005

Bombeangrepene som har rystet London og Sharm-al-sheikh kan verken rettferdiggjøres, eller forsvares. Grupper med tilknytning til al-Qa'ida bruker Irak-krigen som en unnskyldning for å gjennomføre slike aksjoner. Samtidig peker nå stadig flere på at Tony Blair og de andre krigsforbryterne har vært med å gi gruppene som angriper sivilbefolkningen disse unnskyldningene. Antikrigspartiet RESPECTs George Galloway har fått sterk kritikk for å ha sagt at angrepene på Afghanistan og Irak nødvendigvis måtte øke trusselen for terrorangrep i Storbritannia. Det er engelske statsborgere som nå har måttet betale prisen for Blairs krigseventyr. [ http://www.respectcoalition.org/?ite=819 , 07. juli 2005] En annen langt mindre radikal som nå peker på de samme, innlysende sammenhengene er tidligere statsminister John Major (konservativ) [ http://news.independent.co.uk/uk/politics/article301676.ece , 26. juli 2005].I denne situasjonen forsøker Blair nå desperat å unngå at terrorangrepene skal knyttes til USA og Storbritannias stadig mer mislykkede krig og okkupasjon av Irak. Et ledd her er å peke på landets egne muslimer, og å gjøre forebyggingen av flere terrorangrep avhengig av at landets muslimer skal støtte opp om britisk offisiell utenrikspolitikk. Denne manøveren ser bort fra at de helt ekstreme tolkningene av islam, som grupper som hevder tilknytning til al-Qa'ida framfører, ikke oppstår i et vakuum. Det er åpenbart at det kokende sinnet også er drevet fram av de sårene angrepene på Afghanistan og Irak har skapt. Terroristgrupper skapes ikke av seg selv, de kan bare eksistere i helt ekstreme situasjoner. Derfor advarer nå også representanter for britiske muslimer mot at muslimenes representanter ukritisk skal slutte opp om utenrikspolitikken Blair fører. En slik oppslutning vil føre til at gapet mellom de religiøse lederne og sine unge mennesker vil vokse. Hvis de muslimske lederne ikke selv også representerer en utenrikspolitisk opposisjon vil mer ekstreme grupper fange disse opp. [Salma Yacoub, http://www.guardian.co.uk/attackonlondon/comment/story/0,16141,1528997,00.html , 15. juli 2005]Samtidig som Blair & co desperat forsøker å unngå en forbindelse mellom Irak-krigen og terrorangrepene 7. juli, har vi i media sett forsøk på å knytte terrorangrepene sammen med noen av de siste hendelsene i Irak. De senere ukene har vi sett enkelte angrep på sjiamuslimer og andre sivile for å snu konflikten fra en frigjøringskrig til en borgerkrig. Dette gjør det verdt å observere at en rekke radikale islamistgrupper, som blant annet egyptiske Islamsk Jihad og Jama'a Islamiyya som nå går ut mot al-Qa'ida, fordømmer gruppen for sin absolutte forakt for sivile liv og sin sekteriske agenda. Slik reflekterer uttalelsen et økende gap mellom forskjellige militante islamistfraksjoner på den ene siden og gruppen kjent som «al-Qa'ida» på den andre.[http://www.alsakifah.org/vb/showthread.php?t=45751,14. juli 2005] Det samme gapet kom også til syne ved at Hamas fordømte selvmordsangrepene i Sharm-al-sheikh.[http://washingtontimes.com/upi/20050723-091400-1483r.htm , 23. juli 2005]Det er i ferd med å bli åpenbart at strategien med å gjøre kurdere og sjiamuslimer til mål, som al-Qa'ida-gruppen som hevder å være ledet av Zarqawi (som ser på muslimer som «vantro») verken er en brukbar eller på noen måte forsvarlig strategi for å frigjøre Irak. Den irakiske historien er rik av eksempler på samarbeid mellom sunnimuslimer, kurdere, sjiamuslimer og andre etniske grupper og konfesjoner som finnes i landet. Det var gjennom bevegelsen for et kupp mot den antiimperialistiske president Kassem, og senere Iran-Irak krigen og forsøkene fra imperialistene på å bruke kurdere og sjiamuslimer mot Irak, at frøene til etnisk hat ble sådd. En nasjonal motstandskamp som vil lykkes ikke bare i å beseire Yankeene og deres kollaboratører militært, men også å vinne den politiske kampen for den irakiske fremtiden, må promotere og integrere inn i sin ledelse og organisasjon både sjiamuslimsk såvel som de kurdiske lommene av motstand mot okkupasjonen. Her er de ovennevnte uttalelsene fra radikale islamister i Egypt også hjelpsomme i det at de marginaliserer den feilaktige og skadelige strategien fra al-Qa'ida og liknende grupper.