Utenfor kjøkkenvinduet ser det ut som det skal komme regnvær, regn og torden. Bladene på trærne er svarte omriss mot mørk himmel, og lufta gjennom det åpne vinduet er kaldere enn på flere dager. Det er deilig med kald luft mot kroppen, etter dager med varme og svette. Trykkende varme har alltid den samme effekten, den gjør alt tregt, seigt, som å gå i sirup. Men denne friske lufta, som om himmelen plutselig har løftet seg, høyere opp, sluppet vindene til, den kan klarne selv den mest tilkortkomne og godmodige sjel. Enhver kan bli briljant og gjennomtrengende i luft som denne. Enhver kan løse den vanskeligste kvantefysikk, fordi den snikende natta der ute har gjort det for lenge siden. Enhver kan snike til seg litt av den selvfølgelige kyndighet denne kvelden har. Det er som å stjele fra utstrålingen til en av disse altfor karismatiske menneskene det fins så få av, ved bare å holde seg i nærheten av dem for å bli velsignet av deres glans, nyte av deres hintvise oppmerksomhet i din retning.