Nylig dumpet Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek ned i postkassa. Det er en årviss glede og i likhet med tidligere er den breddfull av interessante forskningsbidrag. Anders Kirkhusmo har for eksempel en svært god gjennomgang av striden om det nasjonale spørsmålet i norsk arbeiderbevegelse rundt 1905. Einar A. Terjesen skriver interessant om forholdet mellom liberale og sosialistiske partier før første verdenskrig, mens Harald Fagerhus trekker fram den «glemte» historien om de første norske anarkister og syndikalister. I denne omgang skal det likevel handle mest om historieprofessor Jorunn Bjørgums bidrag, «Unionsoppløsningen og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse». Det er vel kjent at venstreopposisjonens seier i Arbeiderpartiet i 1918 var helt spesiell. Det norske unntaket er blitt forklart med en rekke forhold, blant annet har historikeren Edvard Bull pekt på sprengindustrialiseringen etter 1905 og den manglende alliansen mellom sosialdemokratiet og det liberale partiet, som skyldes at parlamentarismen allerede var innført da Arbeiderpartiet kom på banen. Jorunn Bjørgum er likevel mest opptatt av at striden rundt unionsoppløsningen, eller mer konkret striden om Kalmar-forliket høsten 1905, bidro til en forrykking av styrkeforholdene og alliansene i Arbeiderpartiet, noe som senere skulle vise seg å bli gunstig for venstreopposisjonen.