Det foregår en utrensking av narkomane her i landet. Utrenskningen er en følge av høy terskel for substitusjonsbehandling, skjer i samsvar med regjeringens ønske og Stortingets vilje, og styres ved departementale forskrifter. Underlagte ledd i sosial-, helse- og omsorgssektoren sender rundskriv til leger og apotek med detaljerte retningslinjer for gjennomføringen. Regionale spesialistsentre utstyrt med vide fullmakter står for daglig ledelse. Slik har et behandlingsmonopol, kjent som legemiddelassistert rehabilitering (LAR), utviklet seg. LAR innebærer opiatsubstitusjon der heroin erstattes med lovlig foreskrevne medikamenter, metadon eller buprenorfin. Det forutsettes tett oppfølging av de lokale sosialtjenester. For norske heroinavhengige er LAR den eneste tillatte, medikamentelle behandling. Metoden er vel tenkt, men skrøpelig utført. Tiltaket karakteriseres ved ensporet tenkning, tungvint inntaksprosedyre og stor belastning på sosialtjenesten. Programmet stiller høye krav til pasienter i behandling, fordrer dyre kontrollmekanismer og kapasitetsbegrensning, dessuten hyppige eksklusjoner. Norge står alene om å tviholde på et opplegg som bevislig ikke holder mål. Samtidig nekter politikere, forvaltning og regionale sentra å følge med i, eventuelt prøve ut prosedyrer som har gitt gunstig resultat i den vestlige verden forøvrig. Det er betegnende at ingen annen nasjon viser interesse for å kopiere det norske LAR-eksperimentet som ansees unødig tungvint, innebærer uforsvarlig praksis og gir dårlige resultater.