Ole Jørgen Anfindsen påpeker i en kronikk i Klassekampen 25. april at innvandringsdebatten trenger en ærlig dialog. Det må være rom for argumenter fra både motstandere og tilhengere av innvandring. Dette er vel og bra, og så vidt jeg kan se er det i dag faktisk rom for ulike ståsteder og perspektiver i debatten. Det som er problematisk med Anfindsens kronikk er at han hevder at nasjonalstaten Norge ikke kommer til å overleve fordi muslimene snart blir i flertall her. Denne type argumentasjon er velkjent når det gjelder innvandringsspørsmål. Tidligere versjoner er at kineserne kommer til å ta over Europa, jødene Tyskland, og så videre. I USA har høyrekonservative i lang tid påpekt at latinos, mennesker med bakgrunn fra Sør- og Mellom-Amerika, kommer til å ta over USA. Spørsmålet er hvem de antas å ta det over fra. Hvem eier egentlig en nasjonalstat? Etniske nordmenn eller hvite amerikanere med bakgrunn fra Vest-Europa? Det Anfindsen gjør i sin kronikk, og også i innholdet på nettsiden www.honestthinking.org, er å skreddersy argumentene mot innvandring til allerede eksisterende bekymringer på den norske venstresiden. Deres programerklæring er at de er ærlige, sloss mot neoliberal kapitalisme og støtter en realismeposisjon i den større vitenskapsteoretiske debatt. Motstanderen er selvsagt postmodernismen, en vag men velkjent yndlingsmotstander i den norske debatten. Og postmodernismen forstås her som et angrep på at den moderne staten også er en moralsk orden som alle slutter opp om. Innholdet på deres nettsted er kritiske innlegg i Norge, og i andre europeiske land, om muslimer og deres overtakelse av våre nasjonalstater. Man kan kritisere deler av den postmodernistiske tradisjon fra mange ståsteder, hvilket også gjøres i den norske akademiske debatten. Problemet med deler av denne kritikken er at den er lettvint. Den bærer preg av lite kunnskap og lite interesse for å sette seg inn i problemstillingene som kritikken av modernismen innebærer. Jeg er selv kritisk til mange aspekter ved det som kalles postmodernismen. Men jeg ser også noen svært viktige elementer ved denne kritikken. Jeg synes mangelen på framtidstro og politiske alternativer til den rådende dagsorden er det mest problematiske ved den postmoderne kritikk. Men det positive ved mange postmodernisters kritikk er en utvidelse av et smalt perspektiv som har vært basert på nasjonalstaten som analytisk ramme for kritisk tenkning. Det mange såkalte postmodernister har gjort er å påpeke maktforskjeller mellom Europa og resten av verden. De har også stilt spørsmål ved hvorvidt den europeiske siviliseringsiveren i forhold til resten av verden bare har vært av det gode. Den type spørsmål er nødvendige, og har i for liten grad preget den norske samfunnsvitenskapelige debatt. Innvandringsdebatten burde ikke dreie seg om hvorvidt man er såkalt postmodernist eller modernist. Debatten bør i langt større grad enn i dag innbefatte etiske og normative vurderinger om hvorvidt Norge, Tyskland eller EU er «naturlige» fellesskap i en verden som bærer preg av økende ulikhet mellom fattige og rike, hvite og kvinner og menn. En slik debatt kan ikke lenger kun handle om Norge og våre problemer med alle som vil komme hit fra andre steder av verden. Bekymringen over «bølger» av innvandrere som kommer til å oversvømme akkurat vårt land er et felleseie i de fleste vestlige land av i dag. Samtidig er vi økonomisk avhengig av innvandringen hvis vi ønsker å opprettholde noe av den velstanden vi hittil har hatt. Tusenkronersspørsmålet er dermed: Hvordan kan vi bevare velferdsstaten og likhetsideologien i Norge, samtidig som vi ikke bidrar til nye former for sosial ulikhet ved å stenge andre ute fra landet vårt? For å kunne svare på dette trenger vi forskningen på nye former for statsborgerskap, der man erkjenner at mennesker ikke lenger bare har tilknytning til et land. Det er avgjørende at vi ikke havner i en enten-eller posisjon på dette spørsmålet – «velferd utelukker innvandring» eller «innvandring utelukker velferd». I denne sammenhengen kan det være verdt å lytte til det nye bidraget til den tyske Holocaust-forskningen, av historikeren Götz Aly. I den omdiskuterte boken «Hitlers Volksstaat» kommer Aly med en ny forklaring på hvorfor Hitler fikk så stor oppslutning fra den jevne tysker i trettiårene. Hans svar er at Hitler lovde mer velferd og mindre skatt for vanlige tyskere enn tyskerne noensinne tidligere hadde blitt bydd, en tese som utfordrer den hittil dominerende forklaringen om ideologisk indoktrinering og estetiseringen av det politiske livet. Har dette bidraget noe å si oss i Norge og i Europa for øvrig i dag? Vi lever i en annen tid og under helt andre politiske og økonomiske vilkår enn tyskerne gjorde i mellomkrigstiden. Jeg tror det kan fortelle oss noe likevel. Og fortellingen er nettopp faren ved å sette velferd for de som er innenfor opp mot andre som må holdes utenfor. Vi kan godt mene at den beste kampen mot neoliberal kapitalisme er at menneskene i landene i sør hjelpes der de bor. Det mener vel de fleste er den ideelle løsning. Allikevel er situasjonen den at vi lever i en verden som ikke er ideell. En verden hvor uhjelp støttes av kapitalinvesteringer fra vestlige land, og hvor de rike bare blir rikere. Internasjonale reguleringsorganer domineres av de som er rikest og som ønsker å forbli det. Ergo er det liten reell støtte til sletting av u-landenes gjeldsbyrde, og liten realisme i å argumentere for at folk hjelpes best der de nå engang er født. I en slik situasjon er det etter mitt syn moralsk betenkelig å argumentere ut fra et ensidig norsk perspektiv. Enda mer betenkelig blir det når nasjonalstat sidestilles med etnisk opphav, og når argumentene mot innvandring fra muslimer framstilles som realistiske, ærlige og anti-postmodernistiske. Mette Andersson er post doktor ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen