Hørt om bedriftslederen som nektet arbeiderne sine dusj? «Hva skal dere med dusj, dere har jo ingen kultur», det var argumentasjonen. Svaret fra arbeiderne var like kontant som underfundig. «Bare du ordner med dusjen, skal vi sørge for kulturen.» Dette fra ei vise av Klaus Hagerup, fritt gjengitt etter hukommelsen. Måten å svare på bærer et umiskjennelig klassestempel. Treffende som en bumerang. «Jeg later som jeg gjør meg dum, men det merker du snart at jeg ikke er.»Denne stilen er ikke bare brukbar i harde dusjforhandlinger med direktøren, men og i opplæringsøyemed. Elektrikeren ber lærlingen om å finne den gulgrønne overledningen. Hvis lærlingen hører etter, skjønner hun umiddelbart at spørsmålet er tøv. Og der ligger poenget. Vær våken! Det å tilsynelatende gjøre seg dum, mens man egentlig er ganske lur, mener jeg er en ganske godt innarbeidet arbeiderstil. Basisen ligger i erfaringen. En kar hadde i lengre tid vært kasteball innen forskjellige avdelinger på fabrikken. Da han skulle fylle ut et skjema til skattekontoret, formulerte han seg kort og konsist. Han fikk jo ikke plass til å ramse opp alle de jobbene han hadde blitt satt på (passe pulvermaskinen, rydde her, fikse der, ordne der) så han skrev likegodt «lausarbeider». Han gjorde seg «dum», men hensikten var selvsagt å gi formannen et spark. Og som ekstra gevinst fikk mannen en halv dag fri med lønn, for skattekontoret innkalte ham. Han måtte komme og forklare nærmere hva denne merkelige yrkestittelen skulle bety. Og da var det var jo bare rett og rimelig at han fikk gå i arbeidstida. Smart, ikke sant?