Hvem skal trøste farmor?
Livet starter med behov for omsorg, og slik ender det også for de fleste av oss. Men der foreldres omsorg for barn er en het debatt i offentligheten er barns omsorg for foreldre stort sett begrenset til å handle om offentlige og private helse- og pleietjenester. Vi har en eldrebølge å se fram til. Når kullene fra midten av 1940-tallet blir gamle ruller den over oss. Tallene forteller en tydelig historie: I 1946 ble det født 70.000 barn, mot kun 41.000 barn tiåret før. Snart skal mange av disse etterkrigsbarna få problemer med å ta vare på seg selv. Trappene vil bli for bratte, veien til butikken for lang, og støvsugeren blir umulig å manøvrere. At disse menneskene vil trenge et godt offentlig apparat er sikkert. Derfor er det også mye fokus på pensjoner og enerom på aldershjem. Men omlag halvparten av eldreomsorgen i Norge blir utført av det uformelle nettverket, som slekt, venner og naboer. Og mens familien har en sentral rolle i den offentlige debatten om omsorg for barn snakkes det ikke så mye om familiens rolle i denne omsorgen. Det til tross for at familien kanskje spiller en viktigere og viktigere rolle i omsorgen for eldre. Ifølge den pågående svenske Jämställdhetspolitiske utredningen tok det offentlige en stadig større del av omsorgen for svenske barn gjennom utbygging av barnehager på 1990-tallet. På samme tid fikk eldre svenske kvinner og menn stadig mindre hjelp til å holde seg selv og huset i orden. Petra Ulmanen, som deltar i utredningen og forsker på ubetalt omsorg, forteller at kun 30-40 prosent av omsorgen blir utført av det offentlige. Hun er klar i sin konklusjon – det offentlige tar ikke hovedansvaret i Sverige.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent