Jeg har ingen problemer med å være enig i A.K.Løes' «alternative» målsetting for forskningsjournalistikk, framført i Klassekampen 12. februar, blant annet en grundigere dekning av hva som skjer i Norge, og større vekt på forskningens samfunnsrelevans. Jeg skulle gjerne vært med på dette – om jeg hadde hatt et budsjett som var i det minste en brøkdel av hva Løes' eksempel på glimrende forskningsjournalistikk, Berlingske Tidende, har avsatt til slikt. Et annet problem er at jeg også synes det er viktig å gi nordmenn innsikt i noe av det viktigste som skjer innen internasjonal forskning. Og det er engang slik at det er innen de biologiske fagene det skjer for tiden, det innrømmet til og med Norges eneste levende nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, i et intervju nylig (i Morgenbladet av alle steder).Men for det første får jeg også kritikk å ha for mye om andre temaområder, som klimaforskning (også et viktig felt for tiden), og det er ikke lett å få plass til alt på en side en gang i uken. Og Løes må ha fulgt dårlig med om hun tror jeg har liten interesse for norsk forskning; i over 15 år har jeg laget fjernsynsprogrammer, til og med serier, med i hovedsak stoff fra norsk forskning. De siste årene har det imidlertid blitt vanskelig å få vist slikt på norsk tv, og jeg har vært henvist til å selge blant annet en dokumentar om norsk havbruksforskning til utlandet. Det samme med en dokumentar om marin bioprospektering, med mange norske innslag. De sistnevnte programmene måtte jeg for øvrig også til utlandet for å få finansiert (EU)! Så Løes må gjerne ønske mer stoff om norsk forskning i norske medier, det gjør også jeg. Men vennligst send kritikken til de som er ansvarlig for tingenes tilstand.