Det sies at statistikk lyver og at statistikk kan brukes til å bevise nær sagt hva som helst. Dette er utsagn som lett fører til kunnskapsfiendtlighet og forskningsfiendtlighet. I stedet bør enhver diskusjon om fornuftig statistikkbruk hilses velkommen, også Ragnar Kristoffersens innlegg (Klassekampen 11. februar.) I forbindelse med at Institutt for kriminologi og rettssosiologi markerte sitt femtiårsjubileum, brukte jeg mitt tildelte kvarter blant annet til et selvkritisk blikk på fagets manglende utnytting av tallmessige langtidsserier som viser gjennomstrømmingen i straffeapparatet. Slike tallrekker er en gullgruve for samfunnsforskningen; de er en følsom indikator for viktige forandringer i samfunnslivet. Når for eksempel kvinner, ungdom eller innvandrere øker sin andel i ulike deler av straffeapparatet, er det et tydelig varsel om at de i økende grad blir en del av filleproletariatet. Ragnar Kristoffersen hevder at det riktige målet på samfunnets bruk av fengselsstraff er det årlige gjennomsnittlige fangetallet. Vi trenger en mer allsidig statistikkbruk enn dette. Fangetall er ikke riktigere enn domstolstall, de forteller hver sin historie om samfunnets bruk av fengselsstraff på ulike nivåer i straffeapparatet. En god statistikkbruk krever selvfølgelig at man presiserer hvilken målestokk man bruker – domsstolsreaksjoner eller fengselstall – og at man bruker samme målestokk der forskjellen mellom grupper av befolkningen er temaet. Talloppgaver over hvor ofte domstolene idømmer ungdom fengselsstraff gir et annet og dystrere bilde av utviklingen enn talloppgaver over gjennomsnittlig unge fanger i fengsel. Forskjellene kan skyldes en rekke forhold; for eksempel at de idømte fengselsstraffene er stadig kortere, at stadig flere ungdom soner, at stadig flere ungdom sitter i varetekt, at stadig flere ungdom soner flere ganger i fengsel i løpet av et år. Jeg tror at forskjellene særlig skyldes at stadig flere ungdom dømmes til fengselsstraff, men at fengselsdommene til gjengjeld er kortere. Men jeg vet det ikke. Slike forhold bør undersøkes konkret, kriminologiens kunnskap om gjennomstrømningen i straffeapparatet er grov og mangelfull. Kristoffersen hevder også at veksten i bruk av fengselsstraff i all hovedsak kan forklares med veksten i befolkningen som har økt med litt over en million siden 1960. Det er nok atskillig mer komplisert. Statistisk Sentralbyrå bruker størrelsen på befolkningen over den kriminelle lavalder for å kontrollere for demografiske forandringer. I perioden 1960-20003 har økningen i idømte fengselsstraffer for hele den straffmyndige befolkning per 1000 innbygger vært 6,6. Tilsvarende tall for ungdom er en økning på 17,4. Jeg vil likevel ikke konkludere med at Kristoffersen tar feil og at SSBs målestokk er «den riktige». Målestokkene forteller ulike ting. Jeg vil derimot advare mot å bruke tall for svært korte tidsperioder for å belyse tendenser, slik Kristoffersen gjør. Det kan være store årlige variasjoner i tall over straffeapparatets virkemåte. I et langtidsperspektiv er imidlertid de fleste tall vidunderlig stabile i den forstand at det er en klar retning på om de øker, minker eller er stabile. Nettopp denne stabiliteten over tid viser den tette sammenhengen mellom straffeapparatets virkemåte og sosialt liv. Kristoffersen mener også at det er riktig å kontrollere for kriminalitetsrater blant ungdom. Her er han helt i pakt med tradisjonell kriminologi, og også mye nyere kriminologi. Jeg ser dette helt annerledes. Registrerte kriminalitetsrater er ikke rater over hvordan ungdommen handler, men over hvordan straffeapparatet handler. Straffeapparatets virksomhet er ikke et mer eller mindre automatisk svar på ungdommers handlinger, men henger blant annet sammen med skiftende levevilkår for unge mennesker, skiftende måter å oppfatte unge mennesker på, skiftende måter å kategorisere ungdommers handlinger på, og skiftende måter å forsøke å kontrollere ungdommers trøblete handlinger på. Videre er straffeapparatets virkemåte bare en liten og atypisk form for sosial kontroll i samfunnet. Når bruken av fengselsstraff øker i moderne samfunn, er det ikke fordi mennesker stadig blir ondere, men fordi samfunnsliv i stadig sterkere grad er preget av sosiale forhold som fremmer denne typen av sosial kontroll. Det er derfor en allsidig statistikkbruk og lange tidsserier fra straffeapparatets virkemåte er så gode arbeidsredskaper for samfunnsforskere når sosialt liv skal analyseres. Cecilie Høigård er professor i kriminologi, UiO