Journalister liker gode titler. Det visste sikkert også Lars Lillo-Stenberg da han laget en privat cd og kalte den «Lars Lillo-Stenberg synger Prøysen uten lov». Og journalister og artister har slukt agnet rått og diskutert i radio og aviser hvor forferdelige og gammeldagse vi i Prøysen-familien er som ikke lar ham få lov til å tolke Prøysen. Det er bare én hake ved dette: For at noen skal bli nektet å gjøre noe, må de spørre først før de eventuelt kan få et nei. Og så lenge det bare dreide seg om en privat cd, har vi ment at det ikke var noe vi skulle forholde oss til. Vi vet ikke hva journalister og andre mener vi skulle ha gjort, men så lenge vi bare har lest om cd-en i avisene og hørt om den i radio, er det faktisk ikke så mye håndfast å forholde seg til. Da føles det nokså urettferdig å bli skjelt ut både på lederplass i Klassekampen og få en salve ved ukes slutt i Aftenposten. Her hadde journalisten gledet seg over å lytte på cd-en, skriver han. Men det hadde ikke vi fått anledning til. Først for noen dager siden fikk Elin tilsendt cd-en i posten fra Lars Lillo- Stenberg, men Ketil har fremdeles ikke fått den. Og for å vite hva vi angivelig nekter utgitt, må vi faktisk vite hva det er. I de seinere åra har det kommet flere Prøysen-utgivelser hvor ulike artister synger på sin måte. Dette er spennende, og det er noe vi setter pris på. Hvis alle skal synge likt blir det kjedelig og uinteressant. Så hvorfor skulle vi ikke også la Lars Lillo-Stenberg tolke Prøysen? Vi nekter verken han eller andre å gjøre sine egne tolkninger! Vi har stor respekt for Lars Lillo-Stenberg som en av våre absolutt beste nåtidige låtskrivere. Og det skulle forundre oss mye om vi ikke kunne komme fram til et godt resultat i fellesskap hvis han ønsker å gi ut en Prøysen-cd på det åpne marked. Men «Lars Lillo-Stenberg synger Prøysen» har ikke den samme klangen som «Lars Lillo-Stenberg synger Prøysen uten lov». Og med vårt kjennskap til journalisters glede over konfliktstoff, regner vi med at overskriftene da vil bli: «Prøysen-familien snur i Lars Lillo-Stenberg-saken» eller noe liknende. Det kan være nyttig også for journalister å sjekke fakta i en sak først før de konstruerer en konflikt. Men da hadde det jo ikke blitt noen sak av det.