I gymnaset i 1950-årene leste man gjerne fire verk av Ibsen. De ble gjennomgått grundig og til dels lest høyt i klassen. De få gangene man var på teatertur i hovedstaden, så man to skuespill av Ibsen. Når man fikk stiloppgaver, lød gjerne oppgaven: «Skriv om en stor kvinneskikkelse i norsk litteratur. Drøft hennes problemer. Gi til slutt ditt eget syn på henne». Da visste alle at de skulle skrive om Nora. Men Jens Bjørneboe sto ikke på pensum i 1950-årene. Ikke Torborg Nedreaas. De daværende levende forfatterne, som tok opp abort, landssvikoppgjøret, eller skolesystemet som skulle gjøre alle til «samfunnsnyttige borgere», hørte man intet om fra kateteret. Forfattere av slike bøker ble nærmest lest i smug. Aktuelle temaer, som ungdommen den gang var dypt interessert i, kom aldri på noen pensumliste. Og kanskje var det best slik. Kanskje er det en fordel at skolen ikke tar opp de tingene elevene er mest interessert i. Det vet de jo så mye om fra før. Skolen skal vel være et sted der man lærer noe man ikke kan. Hva er ellers hensikten med en skole? Ungdommen er jo slik innrettet at den gjerne vil oppdage verden selv. Og den bryr seg ikke om at de eldre sier: «Dette er blitt oppdaget før». Uansett hva man setter på en pensumliste i litteratur, vil de unge søke til noe annet. Det nytter ikke å sette ungdommens smak og drifter på pensum. Så da kan man like godt lese Ibsen. Spesielt gøyalt å lese Ibsen er det jo ikke. Men skolens oppgave er jo nettopp å være litt kjedelig. Ida Lou Larsen hevdet en gang at Norge trengte en Ibsenpause. Hva med en karantene på fem år, der Ibsen ikke ble spilt, foreslo hun. Da kunne det frigis mange krefter ved teatrene til annen dramatikk. Et nærmest kjettersk forslag, som ingen tok alvorlig – utopisk som det var. Og i disse dager skrikes det over det ganske land ved forslaget om at Ibsen ikke må stå på pensum. Men om vi stryker Ibsen fra pensum og slutter å spille ham i en periode, vil det kanskje om ganske få år være noen ungdommer som sier: «Har dere lest 'Et dukkehjem'? Den er dritkul! Dama driter i hele familien og går!» Og noen svarer: «Hvor leste du det 'a? I 'Se & Hør', eller?» «Nei, det er et skuespill! Også var det et annet skuespill om en type som dro til Syden og ikke kom hjem før han var fossil. Men da satt dama hans og venta.» «Hva for slags amøbe var hu' a?» «Hun elsket ham da vel, forstår du. Og så er det et annet skuespill der en jente tar selvmord. Foreldra hennes skjønner ikke bæret… Jeg ble på grinær'n, altså.» «Hvem er det som har skrivd alt det mølet der 'a?» «Det er en type som heter Henrik Ibsen.» «Å? Er`u forelska i han, eller?» «Nei, han er død, da vel. For over hundre år siden.» «Hva? Er han død?» Og i neste omgang leser alle ungdommer Henrik Ibsen i smug.