Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Først meg selv

Språket avspeiler tidsånden. Første gang vi leste 'jeg og…(naboen, mann min, kona mi etc.) i et intervju, stusset vi. Andre gangen snøftet vi. Tredje gangen ringte vi til en forfattervenninne av den eldre generasjon: «Har du sett hva denne professorvennen din sier?»Hun beroliget oss med at hun hadde alt ringt ham og fått vite at det var ikke hans egne ord. Selvsagt tok han avstand fra den infantile uttrykksmåten. Dermed kunne min venninne og jeg hengi oss til vår vanlige akking over unge journalisters mangel på språkvett.«Først meg selv og så meg selv og så min kjære neste», sa mødre før i tiden mildt bebreidende når avkommet fremhevet seg selv på andres bekostning. Nå er det å sette seg selv først blitt vanlig språkbruk. Det er nok ikke tilfeldig at overgangen til 'jeg og..' skjedde i 1980-årene, da pendelen svingte fra solidaritet til individualisme og videre til en stadig sterkere fokusering på jeget i neste tiår.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen