La oss ha det klart med en gang: De unaturlig store tomatene i grønnsakdisken er ikke genmodifiserte. Heller ikke eplene som aldri ser ut til å råtne. Hva de er utsatt for skal vi ikke gå inn på her, men genmodifisering er det i alle fall ikke. Plantene som i dag genmodifiseres for et større marked er mais, bomull, soya og raps. Sjansene for å finne genmodifisert mat i norske butikker er minimale. Våre godkjenningsregler er så strenge at ingen av de som har søkt om å få markedsføre og selge produkter med genmodifisert materiale har sluppet til. Men det er ikke godt å ha kontroll over all import. Sjansene for å finne genmodifisert mat er faktisk størst i helsekostbutikkene, hvor man blant annet kan risikere å finne umerkete produkter fra USA basert på genmodifiserte soyaplanter. Kjøper du soya- eller maisholdige produkter i amerikanske supermarkeder, vet du ikke det dreier seg om genmodifisert mat (GM) eller ikke. USAs myndigheter har nemlig ikke tatt seg bryet med å innføre en merkeordning. For som landets handelsrepresentant Robert Zoelick sa det i 2003: «Overveldende vitenskapelig forskning viser at bioteknologisk mat er trygg og sunn». Men hvis genmodifisert mat er så sunt, hvorfor er EU så skeptiske? Hva er det som gjør at stadig flere lokalsamfunn i USA erklærer seg som GM-fri sone? Og hva er det som gjør at Malawi og andre land i det sørlige Afrika nekter å ta imot genmodifisert mais fra USAid, selv under perioder med akutt matmangel? Rent teknisk skjer genmodifisering ved at man klipper ut et gen med en ønsket egenskap fra en organisme og overfører det til en annen. For eksempel kan man gjøre slik at planten selv produserer en gift som dreper insekter. På den måten slipper man å sprøyte så mye. Dette forteller seniorforsker Askild Holck ved forskningsinstitusjonen Matforsk på Ås. Han mener genteknologien er en videreføring av planteforedling, som vi mennesker har drevet med i 10.000 år.