Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Palestina

Mahmoud Abbas – eller «Abu Mazen» som alle palestinere kaller ham – er valgt til president for de palestinske selvstyremyndighetene med 62 prosent av stemmene. Abbas har lang erfaring og hjalp Yasser Arafat med å stifte Fatah på 1950-tallet. I forhold til den opphøyde og karismatiske Arafat har Abbas profilert seg som en mer vanlig politisk leder. Samtidig har han vært mer kritisk til militante gruppers voldsbruk enn Arafat. Etter valget tegner det seg et bilde av tre dominerende politiske retninger på palestinsk side. Ved siden av islamske Hamas, som ifølge meningsmålinger kunne ha fått opp mot 30 prosent av stemmene, og Fatah, som er hovedfraksjonen i PLO, har bevegelsen rundt Mustafa Barghouti, med 20 prosent oppslutning, etablert seg som en selvstendig politisk kraft. Barghouti er en menneskerettighetsaktivist som sterkt har kritisert palestinske selvstyremyndigheter for ineffektivitet og korrupsjon. Han har også støtte fra ledelsen i venstreorienterte PFLP. Det er stilt store forventinger til Mahmoud Abbas som ny palestinsk president. Til danske Information sier den 70-årige Nasira Adnan abd el-Hafez: «Jeg vil se en løsning, jeg vil se framskritt i våre liv, og Abu Mazen er vårt håp. Jeg stemmer på Abu Mazen fordi han går Abu Ammars (Arafats) vei». Likevel advarer hun den nye presidenten: «Hvis han forandrer seg, forandrer jeg også holdning til ham». Denne avventende holdningen er utbredt blant palestinerne. Hamas har for eksempel holdt seg rolig under valgene, men få tror borgfreden vil vare hvis Abbas ikke innfrir noen av de forhåpningene han har skapt. Abbas store fordel er at han har verbal støtte fra USA og Israel. Men det er lite som tyder på at han av den grunn vil kunne levere israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder og Øst-Jerusalem som hovedstad til utålmodige velgere. Signalene fra USA tyder foreløpig på at Washington i første rekke vil presse Abbas til interne reformer. Uten framskritt er utfallet gitt, eller som Nasira Adnan sier: «Hele verden har i mange år ønsket Abu Mazen. Nå er sjansen der, og hvis verden nå avviser ham, vender vi bare tilbake til intifadaen».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Sjuogtredvebussen

Olav Bakken Jensen

Den går fra Nydalen til Helsfyr. Etter omlegginga fra Kjelsås er den blitt ei rein østkantrute. Kjelsås, Brekke og Korsvoll med tilliggende herligheter er nemlig vestkantgettoer her i øst. Fra Nydalen går ferden ned Maridalsveien, over Bjølsen. I Kongsberggata står nå det siste vognmannshuset som en grinende brannruin etter at Oslo kommune i beregnende mangel på vedlikehold og ettersyn har fått viljen sin. Huset blei plukka fra hverandre på Hadeland i 1860-åra og frakta gjennom Nordmarka med hest og sleda for å bli hjem og base for generasjoner av vognmenn. Et nobelt hus med åpen svalgang i andre etasje. Det har minnet oss om vår opprinnelse her, etter at Turtergården og andre vognmannshus på Bjølsen er blitt revet i Oslo kommunes rivingsraseri. Nå skal dette også naturligvis rives etter en varslet og ønsket brann. Byrådsleder Erling Lae har, etter det jeg veit, meldt Oslo by på i konkurransen som europeisk kulturby. Er denne rive- og la brenne-politikken en form for pervers «oppvarming» til konkurransen? I krysset Maridalsveien/Arendalsgata står Sagene Lunsjbar, et velkjent gammelt vannhull. Den står der nå temmelig ribba, og prega av arbeidene på et nytt boligprosjekt ved sia av. Ryktene vil ha det til at eierne vil rive her også. Men ett sted må grensa gå! I strøket her var det skysstasjon for Nordmarks- og Hadelands-folket i gammal tid. Sagene Lunsjbar rakk å få en funksjon for denne trafikken. Hest og mann kom sjelden lenger på tur verken til eller fra byen. Det blei øl og dram og en påsa havre til gampen i en stall i en bakgård. Ølet har skumma like friskt for ung og gammel i strøket i all den tid. Vi vil ikke akseptere noen annen løsning enn full rehabilitering av Lunsjbaren.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Midtvinters

Grrell

Å sitte på et gammelt tog som skrangler seg sørover i Italia, høre på Ennio Morricone på discmanen, knusktørr westernmusikk, slenge arma ut av vindet, kjenne lukta av fremmed natur, kjenne sola brenne arma, drite i at du blir solbrent, smile til jenta i kupeen, smile til sola, smile av deg sjøl, bestille en espresso på stasjonen gjennom vinduet, gi ok med driks, vinke til kioskmannen, sitte på toget videre, svette under armene og nedover brystet, høre toget knake i sammenføyningene når det snirkler seg nedover dalene, se brunsvidde åkre i det fjerne, folk som jobber blant høye busker, se dem tørke svette og le, kjøre gjennom små landsbyer med geiter i gatene og gamle koner utafor husene, se blomsterenger rett utafor togvinduet, store insekter i lufta, disig himmel, høy sol … du vil bevare dette øyeblikket, du vil at det skal vare, du har lyst til å brennemerke hornhinna di med dette altfor perfekte store, det som bare er her & nå & altfor kort, men du veit at det vil vare, bosette seg et sted inni deg, holde seg tilgjengelig til bruk i tunge stunder og at du, når du vil, kan holde dette øyeblikket opp mot lyset og si til deg sjøl at du er i stand til å ha den følelsen også, du kommer til å få den igjen, kanskje til sommeren, kanskje neste gang du reiser, kanskje om kortere tid enn du aner … Sånn drømmer du akkurat nå. Sånn må du drømme. For å holde ut, for å klare dette, huske at det finnes noe annet enn Oslo, Norge, midtvinters, ikke engang skikkelig vinter, men bart & mildt & kjedelig & ikke et snøfnugg og det lille som er av snø har blitt til is som er helt svart av eksos i veikanten.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn