Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Midtvinters

Grrell

Å sitte på et gammelt tog som skrangler seg sørover i Italia, høre på Ennio Morricone på discmanen, knusktørr westernmusikk, slenge arma ut av vindet, kjenne lukta av fremmed natur, kjenne sola brenne arma, drite i at du blir solbrent, smile til jenta i kupeen, smile til sola, smile av deg sjøl, bestille en espresso på stasjonen gjennom vinduet, gi ok med driks, vinke til kioskmannen, sitte på toget videre, svette under armene og nedover brystet, høre toget knake i sammenføyningene når det snirkler seg nedover dalene, se brunsvidde åkre i det fjerne, folk som jobber blant høye busker, se dem tørke svette og le, kjøre gjennom små landsbyer med geiter i gatene og gamle koner utafor husene, se blomsterenger rett utafor togvinduet, store insekter i lufta, disig himmel, høy sol … du vil bevare dette øyeblikket, du vil at det skal vare, du har lyst til å brennemerke hornhinna di med dette altfor perfekte store, det som bare er her & nå & altfor kort, men du veit at det vil vare, bosette seg et sted inni deg, holde seg tilgjengelig til bruk i tunge stunder og at du, når du vil, kan holde dette øyeblikket opp mot lyset og si til deg sjøl at du er i stand til å ha den følelsen også, du kommer til å få den igjen, kanskje til sommeren, kanskje neste gang du reiser, kanskje om kortere tid enn du aner … Sånn drømmer du akkurat nå. Sånn må du drømme. For å holde ut, for å klare dette, huske at det finnes noe annet enn Oslo, Norge, midtvinters, ikke engang skikkelig vinter, men bart & mildt & kjedelig & ikke et snøfnugg og det lille som er av snø har blitt til is som er helt svart av eksos i veikanten.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent