I sitt innlegg i Klassekampen 8. januar er Kåre Lunden ikke fornøyd med mine svar i samme avis 5. januar på hans spørsmål om unionsoppløsningen 1905, opprustning og krigsfare. La oss ta begrepet «krig» først. Når jeg avviser at det fantes reell fare for krig mellom Sverige og Norge både i 1895 og 1905, ut fra en definisjon av «krig» som var så klar som et kort avisintervju tillot, protesterer Lunden nå, i annen omgang, på definisjonen. Hvis han ikke kunne akseptere den, hadde det vært bedre at han sa fra med en gang. Men la oss være enig om at vi faktisk trenger en tydelig definisjon av krig hvis vi skal føre en meningsfull diskusjon for eksempel om det var fare for den i 1905 eller ikke. «Krig» brukes om et svært bredt spektrum av fenomener, fra «vitsekrig» og «torskekrig» over «borgerkrig», «kald krig» og «krig mot terror» til «puniske kriger», «syvårskrig» og «annen verdenskrig». Juridiske definisjoner av den typen Lunden hentyder til, er nyttig til noe (som hvis man skal betale enkepensjoner eller håndtere krigsfanger), men ikke til alt (Finland og Storbritannia var formelt i krig en periode fra 1942, men det førte visstnok hverken til falne eller aktive krigshandlinger, og tale om krigens redsel og gru m.v. treffer liksom ikke riktig på dette). Folkerettslige definisjoner gjør ofte en rekke forutsetninger om partene, noe som innebærer at mange svært langvarige og blodige konflikter ikke fanges opp, fordi de kan rubriseres som «borgerkrig», «opprør» e.l. Den enes heltemodige frigjøringskrig er den annens feige terroraksjon, som vi vet. Særlig kan juridiske definisjoner kludre tingene voldsomt til når det er snakk om oppløsning av forbundsstater eller statsforbund, som mellom Norge og Sverige i 1905. I krigs- og konfliktforskningen har den definisjonen jeg selv brukte (og som Lunden kan lese litt mer om i min bok om unionsstriden) vist seg å være slitesterk og nyttig, og har vunnet stor utbredelse. Det er en funksjonell definisjon, basert på konfliktens omfang, og dermed kan den ikke være juridisk, siden det ikke er mulig å si på forhånd om en gitt konflikt faller innenfor. Et mål med den er å unngå at rene papirkonflikter, små grensetrefninger (som dem som var tenkelige for eksempel i Norge i 1905) og store oppgjør med millionarméer havner i samme bås. Den er selvsagt ikke «min», men ble på grunnlag av mye erfaring lansert av forskerne Melvin Small og J. David Singer i boka Resort to Arms i 1982, og er senere bygd ut. Siden Lunden ikke har foreslått noe bedre (og like etterprøvbart), bruker jeg den videre.