Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Lønn og velferd

Paul Bjerke18. november 2004

Heismontørenes streikekrav er så prinsipielt viktig for Norges samfunnsform at vi hører lite om streiken.

Heismontørene streiker på tolvte uka for et av historiens mest opplagte krav: «Norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde for arbeid i Norge». At Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) ikke blir latterliggjort i offentligheten for å motsette seg denne enkle og tilsynelatende opplagte formulering, sier mye om hvor langt til høyre dagens «samfunnsklima» befinner seg. Men for NHO er det viktig å hindre formuleringen. Ikke først og fremst på grunn av heismontørene (de jo tross alt ikke så mange). Men først og fremst for å hindre at gode bestemmelser i tariffavtalen til en sterk fagforening bygd på flere tiårs års mobilisering av egne medlemmer rundt fagforeningsbevissthet og yrkesstolthet, skal «smitte».NHO ønsker nemlig ikke norske lønninger for arbeid i Norge. NHO ønsker et generelt lavere lønnsnivå i Norge og vil bruke import av underbetalte østeuropeiske arbeidere som brekkstang for å få dette til. Eller som NHO-direktør Sigrun Vågeng så treffende skrev: Regler mot sosial dumping må ikke «beskytte mot utenlandsk konkurranse eller sikre alle tarifflønn». NHO har – naturligvis – ikke funnet på dette sjøl. Ideen om at fastlands-Europa trenger «et mer fleksibelt» arbeidsliv, altså lavere lønninger og mer usikre arbeidsvilkår, er gjeldende liturgi i de religiøse miljøene som dominerer økonomisk tenkning. Kampanjen er et av hovedelementene i EUs såkalte «Lisboa-prosess» for å øke veksten i euro-sonen (et tema som pussig nok sjelden nevnes av representantene for et 'radikalt ja). Forbildet er USA, der reallønna for arbeidere har hatt synkende tendens i 30 år. En som produserte biler for General Motors i Detroit på 1960-tallet kunne forsørge en familie og sikre seg pensjon, mens den «nye arbeideren» hos verdens største selskap, butikkjeden Wal-Mart, har en lønn som det ikke går an å forsørge seg selv på engang. Det europeiske forbildet er England etter Margaret Thatcher, med levekostnader omtrent som i Norge og en minimumslønn på 50 kroner timen. Et slikt lønnsnivå er ikke bare direkte uetisk, men utgjør også den viktigste trusselen mot velferdsstaten. Velferdsordningene i en markedsøkonomi overlever bare dersom de fleste klarer seg sjøl og dersom ytelsene oppfattes som akseptable av flertallet. Store grupper «working poor» underminerer velferdsstaten fra flere kanter: Det offentlige må bidra når lønningene ikke strekker til. Forskere ved Berkeley-universitetet i California har beregnet at Wal-Marts ansatte årlig får offentlig støtte på rundt 700 millioner kroner. Velferdsstaten forutsetter (for å si det enkelt) at det skal «lønne seg å jobbe». Enhver «arbeidslinje» blir meningsløs når lønna blir lavere enn trygdeytelsene. For å begrense en slik utvikling, må de offentlige ytelsene reduseres så mye at folk flest tvinges til å tegne private tilleggsforsikringer. Dermed blir de fattige enda fattigere og skatteviljen hos mellomlagene senkes ytterligere.

Nye gevanter

Bjørgulv Braanen18. november 2004

Det amerikanske valget og den kristenkonservative mobiliseringen i USA kaster skygger over Norge. Fremskrittspartiet manøvrerer effektivt i det kristne landskapet med en åpenbar drøm om å høste gevinster av en kommende «amerikansk vending» i norsk politikk. Nationens kommentator Erling Kjekstad påpekte tidligere denne uka at den utbredte klespokeren i norsk politikk, der Arbeiderpartiet først stjal Høyres filler, før Frp så plukket opp klærne Ap hadde lagt fra seg, nå har endt med at Frp – fortsatt sultent på nye gevanter – er i ferd med å rappe klærne til Kristelig Folkeparti, mens Bondevik og Høybråten er ute på svømmetur med Høyre. Erling Kjekstad mener å se en klar verdikonservativ linje i Fremskrittspartiets nyere politikk som har gjort det mulig for partiet å utnytte de ledige nisjene Ap og KrF har etterlatt seg. Frp har fra før erobret verdikonservatismen i sosialdemokratiet, og er nå på full fart inn i det verdikonservative Kristen-Norge. Og dermed også til Bygde-Norge; kjerneområdet for de tradisjonelle motkulturene i Norge. Vi er likevel usikre på om måten å demme opp for Fremskrittspartiets frammarsj i bibelbeltet og i distriktene er å konkurrere med partiet om å være mest mulig reaksjonær i verdispørsmål. Det er for eksempel en kjent sak at det var først da Ap gikk til høyre og forlot de sosialreformistiske ambisjonene, at Frp fikk den åpningen partiet trengte. Parallellen til KrF er ikke fullgod, men det er et faktum at da partiet sto for en sosial utjevningspolitikk, parret med en tolerant og liberal kristenprofil, oppnådde partiet de største seirene på meningsmålingene. Det var først da partiet forlot disse posisjonene som følge av ekteskapet med Høyre, at den kristenkonservative opposisjonen fikk vind i seilene. I likhet med Ap bør derfor KrF finne tilbake til sine sosiale tradisjoner. Bondevik og Høybråten bør lytte til Kirkerådets leder, Thor Bjarne Bore, som på Kirkemøtet i Bodø denne uka sa at det er viktigere å tenke gjennom hva som er «kristne verdier» i politikk og samfunnsliv, enn ukritisk å importere det amerikanske kristen-høyres slagord og forenklinger. Det er kloke ord.

Olivenstekt Berlin

Silje Stavrum18. november 2004

det er ennå så mange dagerså mange fuktige laken av sommersvettestekte oliven på en brunrødlig grilldet vrangstemte pianoet i berlinog lydene fra alexanderplatz motlukten av auberginelasagne i leilighetenvi delte med den utbrente lukten av sykkeltjæreminnets kilometerfremviser på et stykkenaken hud og du har ropt? hjelp! mot hissige turister og eksoslovenesmekaniske forbrytere, og solen er ennå engedigen varmeovn, huden lukter tyskbalsamico, og det er ennå så mange dager,så mange fuktige laken av svette, stekteoliven på en brunrødlig grill, de gamlefotografiene smører tiden opp mot hengslene,pianoet rykker mot sykkelstyret, du med en bitaubergine rundt munnen, tatover på nakken minat vi finnes en liten stund til!