I min lørdagsspalte i Klassekampen 2. oktober kritiserte jeg kommunalminister Erna Solberg for å vise uanstendighet i innvandringspolitikken. Bakgrunnen var hennes utspill om at Trondheim ville bli Somalias største by, dersom det ble kjent ute i verden at kommunepolitikerne vil sikre såkalte ureturnerbare asylsøkere kost og losji. Problemet med Solbergs utspill, mener jeg, er signaleffekten det gir. Solberg har med sin harde linje overfor innvandrere, skapt en aksept for kynisme i forhold til mennesker på flukt. Når hun sier slike ting i full offentlighet, er jeg redd for hva folk får seg til å si i det private. Tidligere ble det sett på som uanstendig å ikke ville inkludere mennesker i samfunnet vårt. Jeg er redd den uanstendigheten er på vei tilbake. Solberg beskylder meg i et tilsvar i Klassekampen (21. oktober) for å vise uanstendighet i framstilling av fakta. Jeg kalte de 600 (tall fra UDI gjengitt i Adresseavisen 24.september) som så langt har fått beskjed om at de vil miste botilbudet for asylsøkere. En mer presis betegnelse ville, ifølge Solberg, vært illegale innvandrere. Vel, la oss kalle dem mennesker. Problemet til disse menneskene er at de blir utsatt for «frivillig tvang»: Hvis de ikke samarbeider om retur, så får de heller ikke ivaretatt grunnleggende menneskerettigheter som mat og tak over hodet. For mange av dem er det et helt umulig valg. «Frivillig tvang»-problematikken gjør seg også gjeldende i introduksjonsprogrammet. Møter du ikke til undervisning, trekkes du i lønn. For dem som har barn og ta seg av, og som ikke har ordnet seg med barnepass, blir det igjen et umulig valg.