At store idrettsbegivenheter fascinerer og irriterer med sine medierte nasjonale stereotypier er vi vitne til i dag i EM i fotball. Denne fortellingen tar leserne med på en historisk reise.

Det var i 1982. Gro Harlem Brundtland hadde dannet regjering året før, Ronald Reagan satt ved roret i USA og forsvarsminister Ariel Sharon tok strupetak på PLO og palestinere i Beirut. Lech Walesa og Solidaritet hadde fått full publisitet under streiken i Gdansk to år tidligere. Spania arrangerte VM i mannsfotball. Italia vant 3-1 over Vest-Tyskland i finalen og Polen kom på 3. plass. Fokus her er på kampen mellom Polen og Sovjet om å spille i semifinalen. Russerne måtte vinne for å komme videre, mens Polen kunne klare seg med uavgjort. «Solidaritetsdag i VM» var en av overskriftene på første side i Dagbladet 05.07. Det var sterke følelser i sving da den polske nasjonalsangen ble spilt, med dertil full pipekonsert under den sovjetiske. «VM-kampen mellom Polen og Sovjetunionen i Madrid i går kveld ble like mye en politisk demonstrasjon som en idrettsbegivenhet.» Før kampen slo det spanske politiet til og beslagla plakater med slagord for «Solidaritet» og Lech Walesa. Også under kampen ble det uroligheter på tribunen. På sporten inne i avisa var «Hatkampen» største overskrift. Jan Erik Smilden kunne melde dette fra Spania: «Polen er best, død over russerne! Ett tusen polakker brøt ut i den reneste gledesorgie etter 0-0 kampen mot Sovjet i Barcelona i går kveld. Erkefienden var slått ut av VM, en hel russisk tropp var sendt hjem til Moskva? Viftende med store Solidaritetstransparenter og polske flagg tiltrakk polakkene seg alles oppmerksomhet og fikk med seg både spanjoler og tilskuere fra andre nasjoner.» Da politiet fjernet transparentene i andre omgang, lagde polakkene en skikkelig pipekonsert. Noen få ganger prøvde russerne å heve et sovjetisk flagg. «Hver gang ble de møtt med nidviser, pipekonsert og hatske utbrudd.

– Russerne kan dra til helvete, skrek polakkene, og så forsvant de russiske flaggene ned.» Journalist Arne Thoresen, som også var i Spania, fokuserte på spillet. Utøverne løp hverandre ned med «stadige etterslenger, neveslag og armbruk.» Den polske keeperen hadde regnet med en «kanonade» mot seg i begynnelsen, men det gikk hele 50 minutter før «russerne greide å løsne skudd mot mål. Polakkenes betongforsvar var så godt som ugjennomtrengelig denne julikvelden, og brakte gang på gang de russiske angriperne til fortvilelse. Sovjets angrepsstjerne Oleg Blokin løp for det meste rundt og var ergerlig, slo ut med armene og freste både til høyre og venstre. Fem gule kort forteller det meste om stemningen i denne hatkampen? Seks minutter etter pause var russeren Borovskij nær å sette ballen i eget nett, og nærmere scoring kom ikke polakkene.»Kampen utartet seg til en ren parodi. Bare en ting stod i hodet på polakkene. «Å få tida til å gå. Så ille ble det at selv de mest anti-sovjetiske blant tilskuerne begynte å pipe.»I Leif Isdals kommentar samme dag karakteriserte han russerne som «feige», «seige» og «lite aggressive», mens polakkene ble beskrevet som «lite angrepsvillige» («Polen slapp sjelden fra seg fem mann fra sitt forsvar») og fokus i kampen var på «en bevegelseskrig». Nasjonale stereotypier kan forstås som myter om et lands arbeidsmoral. Ifølge Walter Lippmann er det forenklede bilder i våre hoder av folk og begivenheter. Slike stereotypier er en side av vår forståelse om nasjonal identitet; hvordan vi ser på oss selv og «de andre». Den mannsdominerte sportsjournalistikken er ofte overlesset av dem. Hugh O`Donnel mener at det er sentrum i Europa som skaper medierte tekster om nasjonale stereotypier i fotball. Positive nasjonale bilder blir da lettere konstruert om folk nær «sentrum» og i nord enn de «nede» i sør og med «sideblikk» mot øst. Det handler også om ideologi. George Bushs retoriske stereotypier kan til en viss grad speile den maskuline sportsjournalistikken: enten er de andre med oss eller mot oss! Ifølge David Rowe er nasjoner uansett om de er deltakere eller ikke, avgjørende for hvordan folk opplever et VM i fotball. Her er det liberale Dagbladet som rekonstruerer forenklede bilder om Polen og Sovjet, i en periode da Solidaritet hadde mange støttespillere i Norge og i resten av den vestlige verden.

Det er Sovjet som er «feige» og ikke Polen, selv om ingen av lagene kan beskyldes for å være aktive framover på banen. Den polske keeperen hadde regnet med en «kanonade» fra motstanderne. Istedenfor gikk det hele 50 minutter før «russerne greide å løsne skudd mot mål» og den sovjetiske angrepstjernen «slo ut med armene og freste både til høyre og venstre». Det kan stå som symbol på en forvirret russisk bjørn, som er satt ut av spill av den lille nabo i vest. Polen hadde et «betongforsvar», nesten på høyde med den stadig rekonstruerte stereotypien om det tyske. Det skal ha vært lite spill med ball og en del vold. Dette ble nok naturliggjort i tekstene som noe selvsagt på grunn av den storpolitiske situasjonen. Mannskropper som kjønn var trolig inntil fotball VM -02 et ikke-tema i fotballjournalistikken. Det er disse aktørene som her iscenesetter sin potens med æren på spill i spenningen mellom seier og tap. Sovjetlagets medierte «feighet» og raske retur mot øst kan forstås som en symbolsk avkjønning av både republikken og de tapende mannskroppene. Polakkene, derimot, beholdt sin manndom intakt etter en parodisk kamp med Sovjet som hatobjekt.

Gerd von der Lippe jobber ved Senter for kultur- og idrettsstudier, Høgskolen i Telemark

Gerd von der Lippe