Berøringsangsten

Wenche Blomberg30. mars 2004

I valget mellom takrasleverandør Brendberg og muddertrompetene i St. Georgsrustning blir man fristet til å trekke spretterten og søke tilflukt bak nærmeste vedstabel med fri sikt mot alle som nærmer seg. Etter å ha holdt øye med bikkjeslagsmålet fra sidelinja et år eller to, sitter jeg igjen med fornemmelsen av at begge parter bør gå i seg sjøl. Brendberg har sendt enorme mengder stoff i huet på folk uten å distansere seg særlig tydelig fra en del miljøer jeg ikke ville hatt i huset, rota til debatten med sosiobiologisk støy, og ikke vært påfallende pedagogisk (enn si taktisk) i sin framstilling. Det er å bestille trøbbel.

To range, ein rett

Hans Olav Brendberg30. mars 2004

Tor Bach har dei siste par åra freista finna knaggar å henga skuldingane sine om antisemittisme på. Han hevda at det var ein myte at det er ein ortodoks, jødisk skikk å forbanna gravene til ikkje-jødar. Men det er det ikkje: Skikken er omtala i den mest brukte handboka i ortodoks religion, Kitzur Shulchon Oruch. Han hevda at det var ein konspirasjonsteori at israelske borgarar vart åtvara mot åtaka 11/9. Men det var det ikkje – tvert om var historia lett å dokumentera. Bach gjekk samstundes i surr i eigne fotnoter – og det er kan henda for mykje forlangt at han skulle sjekka fotnotene til Shamir. I tilfelle ville han sett at det ikkje er Israel Shamir, men professor Israel Yuval ved det hebraiske universitetet i Jerusalem som hevdar at det finst døme på at jødar i europeisk middelalder ofra eigne born rituelt i synagogen.

LO og Attac

Bjørgulv Braanen30. mars 2004

Politisk uenighet, linjekamp, strid og endelig vedtak. Slik pågår debattene i de fleste partier og organisasjoner, enten de heter Venstre, Attac eller LO. Hvis organisasjonen lykkes og får framgang, kan den takke landsmøtet og politikken – tenker vi. Og det er det mye rett i. Men en god politikk er ikke nok. Et parti kan vedta det mest vidunderlige program, men likevel falle som en stein på gallupen. Eller motsatt, programmet kan være en kvisthaug av kompromisser, likevel løfter partiet seg som en Fugl Føniks og utretter mirakler. Slike ting har skjedd, og vil skje igjen. Det er selvfølgelig fordi politikk ikke er matematikk. Like mye som fine programmer handler det om å sette politikken ut i livet på en konkret og kraftfull måte. Og ikke minst om budskapet fanges opp av de menneskene som lever her og nå. Attac er et eksempel på en slik organisasjon, som da den startet i Frankrike i 1998, klarte å sette navn på den økende frustrasjonen i forhold til nyliberalismen, som igjen utkrystalliserte seg i konkrete paroler og bevegelse. Det var ikke dømt til å gå slik, og skyldtes ikke nødvendigvis at politikken og parolene var så geniale. For noen uker siden hadde norske Attac landsmøte. Flertallet valgte da å prioritere kampen mot privatisering i et forsøk på å knytte den hjemlige kampen sammen med den globale. Men det sto ikke skrevet i skyene at denne prioriteringen ville gi Attac større gjennomslag. Vedtaket kunne like gjerne ha endt opp som besvergelser, uten praktisk betydning. Men når Attac nå inviterer LO til omfattende samarbeid fram mot stortingsvalget 2005 ser vi et første forsøk på å sette denne politikken ut i livet. Hvis det lykkes vil det kunne få svært stor betydning for kampen mot nyliberalismen, samtidig som det knyttes bånd mellom fagbevegelsen og «de nye bevegelsene», noe som er helt avgjørende for å slå den markedsliberalistiske offensiven tilbake. For det er fremdeles viktigere å få rett enn å ha rett.