Politisk uenighet, linjekamp, strid og endelig vedtak. Slik pågår debattene i de fleste partier og organisasjoner, enten de heter Venstre, Attac eller LO. Hvis organisasjonen lykkes og får framgang, kan den takke landsmøtet og politikken – tenker vi. Og det er det mye rett i. Men en god politikk er ikke nok. Et parti kan vedta det mest vidunderlige program, men likevel falle som en stein på gallupen. Eller motsatt, programmet kan være en kvisthaug av kompromisser, likevel løfter partiet seg som en Fugl Føniks og utretter mirakler. Slike ting har skjedd, og vil skje igjen. Det er selvfølgelig fordi politikk ikke er matematikk. Like mye som fine programmer handler det om å sette politikken ut i livet på en konkret og kraftfull måte. Og ikke minst om budskapet fanges opp av de menneskene som lever her og nå. Attac er et eksempel på en slik organisasjon, som da den startet i Frankrike i 1998, klarte å sette navn på den økende frustrasjonen i forhold til nyliberalismen, som igjen utkrystalliserte seg i konkrete paroler og bevegelse. Det var ikke dømt til å gå slik, og skyldtes ikke nødvendigvis at politikken og parolene var så geniale. For noen uker siden hadde norske Attac landsmøte. Flertallet valgte da å prioritere kampen mot privatisering i et forsøk på å knytte den hjemlige kampen sammen med den globale. Men det sto ikke skrevet i skyene at denne prioriteringen ville gi Attac større gjennomslag. Vedtaket kunne like gjerne ha endt opp som besvergelser, uten praktisk betydning. Men når Attac nå inviterer LO til omfattende samarbeid fram mot stortingsvalget 2005 ser vi et første forsøk på å sette denne politikken ut i livet. Hvis det lykkes vil det kunne få svært stor betydning for kampen mot nyliberalismen, samtidig som det knyttes bånd mellom fagbevegelsen og «de nye bevegelsene», noe som er helt avgjørende for å slå den markedsliberalistiske offensiven tilbake. For det er fremdeles viktigere å få rett enn å ha rett.