Litt bortenfor meg står en furet, middelaldrende mann alene. Han holder et selvmalt flagg over hodet der det står «Allende lever», han stirrer ut over folkemengden, men han ser ikke, blikket er vendt innover, og jeg lurer på hva han ser. Gjenopplever han slagene og sparkene fra Pinochet sine soldater, var han en opprørsk student den gangen, var han en av de mange som måtte betale dyrt for å drømme om et annet samfunn, et bedre samfunn? Hvor mange av menneskene rundt meg har betalt med blod og tårer for drømmene sine? 60.000 mennesker er samlet på en fotballstadion i Santiago, minnekonsert for Salvador Allende. 11.september er det 30 år siden kuppet. På storskjermene er det bilde av de karakteristiske brune brillene hans, konturene av ansiktet, ordene «el sueño existe» ? «drømmen eksisterer».Jeg føler at vemodet og sorgen som sitter som en klump i brystet ikke tilhører meg, det tilhører et folk jeg bare har levd blant i en måned. Flagget jeg holder i hånden med Allende sitt ansikt på tilhører en chilensk hånd som med hele sitt hjerte kjenner på drømmen om et annet Chile. Sangene de synger om undertrykkelse, vold, blod, savn tilhører en historie jeg ikke er en del av. Hvordan kan jeg gjøre deres sorg over mannen med bestefarsansiktet til min sorg, hva vet jeg om å leve i et militærdiktatur, hva vet jeg om leve i et skinndemokrati der torturistene, voldtektsmennene og bødlene fremdeles går på gata i frihet? Frem på scenen kommer enkene, søstrene, brødrene, mødrene, barna frem, de holder håndplakater av sine kjære, ansiktene til noen av de 1115 mennesker som fremdeles er savnet etter diktaturet, en etter en presenterer de den forsvunne med klare stemmer, dato for arrestasjonen og forsvinningen, 60.000 mennesker roper «presente!», «tilstede!», etter hvert navn. Det er tydelig at dette ritualet har de gått gjennom før, menneskene skal ikke bli borte fordi om ingen vet hvor kroppene deres er. Til slutt stiller de etterlatte seg på rekke, vender plakatene og danner ordet «rettferdighet», et krav om rettferdighet fordi forbryterne som vet hvor alle de forsvunne menneskene er, fortsatt er fritatt fra straffeforfølgelse. Jeg opplever Chile som et schizofrent samfunn, et klaustrofobisk samfunn, et samfunn som eksisterer på grunnvollene av et diktatur, et samfunn som aldri har tatt et oppgjør med sin blodige historie, et samfunn som ønsker å feie diktaturet under teppet og håpe at folk glemmer. Men folk glemmer ikke. «Det kan gå fire, fem, 20, 40 år,» sa en ung jente til meg. «Frykten blir ført videre fra generasjon til generasjon, det vil fortsette helt til vi tar et oppgjør med fortiden og de skyldige blir straffet.» Foreløpig sitter de skyldige trygt i høye stillinger og trygge samfunnsposisjoner, mens ofrene må leve videre med minnene og trygle om smuler av rettferdighet.