Nå i disse skoleoppstarttider tenkte jeg at jeg skulle dele en erfaring jeg gjorde for noen år siden i skolegården. Den er til alt overmål helt sann, og i selvironiens navn, offentliggjør jeg den herved. Jeg jobber som lærer i småskolen og hadde inspeksjon. Jeg ruslet rundt omkring på den relativt fredfylte skolegården som er omgitt av skog, og dermed mange steder både å leke og krangle. Jeg nærmet meg et lite skogsområde da jeg hører en jente rope «Ditt kukkhue». Vi har relativ lav toleransegrense når det gjelder den slags språkbruk, så jeg bestemte meg for å ta saken. Jenta som ropte var ni år. Fornærmede i saken var en gutt på åtte. Jeg var kjapt på plass på åstedet, og spurte hva i all verden hun sto der og ropte. Den rødmende jenta prøvde halvhjertet å si at hun ikke hadde sagt noe. Jeg gjorde det for øvrig klart at jeg hadde hørt henne. Da protesterte hun ikke mer. Så konfronterte jeg henne med selve ordet hun brukte, og spurte om hun egentlig visste hva det var. Nei, jenta ristet på hodet. Det visste hun ikke hva var. Som ganske nyutdannet pedagog var jeg virkelig i støtet da jeg satte i gang med å gi den måpende jenta en fullgod, og svært pedagogisk forklaring på hva et kukkhue var. Jeg spurte deretter om hun syns det var all right å kalle noen det. Nei, jenta ristet på hodet igjen. Det var ikke pent. Deretter lovet hun meg at hun ikke skulle kalle noen det mer. Jeg var svært så fornøyd da jeg snudde ryggen til jenta og hennes venninner som også var kommet til. Da hørte jeg følgende bak meg: «Hva var det du egentlig sa?» «Jeg sa: Ditt ku-hue.» ? Vi lærte noe den dagen, begge to.