Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Med tanks eller uten – protestene fortsetter!

Vegard Velle

* I dag organiserer lærernes fagforening (SUTEP) og hovedorganisasjonen for peruanske arbeidere (CGTP) en massiv styrkemarkering i alle landets byer. Pisken ovenfra har ikke tvunget bevegelsen i kne, men snarere akselerert mobiliseringen. De 280.000 streikende lærerne har erklært at «med tanks eller uten – protestene fortsetter!» Folk i Peru føler seg sveket. Under presidentkampanjen i 2001 lovet Toledo å doble arbeiderlønningene dersom han kom til makten. I tillegg lovet han nye jobber, privatiseringsstopp, gjenetablering av et virkelig demokrati og generell fremgang. Med slike løfter hadde Toledo minimalt med problemer i å bekjempe den upopulære tidligere presidenten Alberto Fujimore. Paradoksalt nok var Perus 5,2 prosent økonomiske vekst i fjor den raskest voksende økonomien i Latin-Amerika. Regnet har likevel ikke dryppet ned på klokkeren, det vil si folk flest, slik de økonomiske læresetningene sier det skal. Vanlige mennesker i Peru gjennomgår nå en hard, men klassisk skole i samfunnsøkonomi og realpolitikk. Toledos hvetebrødsdager som president er over. I dag konfronterer arbeidere i hele Peru presidenten med de samme løftene de ble gitt. Først gikk lærerne ut i streik på ubestemt tid. De krevde en lønn å leve av. Senere har bønder løftet høygaflene – rettere sagt har de satt opp 35 veisperringer langs «the Pan-American Highway». Nå streiker også leger, sykepleiere og ansatte i rettssaler. Sistnevnte gruppe har til og med barrikadert seg inne i justisdepartementet. I dag demonstrerer også arbeiderne i CGTP. Ikke minst har studentene kastet seg inn i kampen, men de har måttet betale en høy pris. For noen dager siden ble to okkuperende studenter skutt og myrdet av politiet og militæret mens 40 andre ble såret. Statsledelsen truer med å innføre diktatoriske forhold. Unntakstilstanden betyr at presidenten har makt til å oppheve eller begrense individuelle friheter. Tanks har blitt plassert ut på alle viktige veier og i landets byer. Politiet har som eneste gruppe fått lønnsøkning, et signal om hvor bekymret statsledelsen er for protestene og om hvem de ønsker å bevare lojaliteten hos. Men arbeiderne har fått teften av blod. Lærerne har sett hvilken enorm støtte de har i resten av landet, og har så langt ikke latt seg kue av vold og maktbruk. I Chiclayo ble 8000 demonstrerende lærere møtt med et aggressivt politi som skjøt tåregass for å spre deltakerne. Men istedenfor å rømme plukket lærerne opp steiner og gikk til motangrep. Den samme historien har gjentatt seg i Huaraz, Chimbote, Pucallpa og Cajamarca. Mange lærere og tillitsvalgte har blitt hardt skadd eller arrestert. Problemet for eliten med å utløse statsvold for å slå ned en radikal bevegelse er at det vekker en ny bevissthet om statens funksjon. Illusjoner som media, skoleverket og kirken har brukt årevis på å kultivere brister. Under mer normale forhold fremstilles lovverket, militæret, politiet og massemedia som nøytralt og hevet over klassekonflikten. Konfrontert med en radikal massebevegelse tvinges eliten til å fjerne skinnet av nøytralitet. Vanlige mennesker lærer med rekordfart hvilke krefter som kontrollerer politiet og militæret. De lærer at statens voldsapparat i virkeligheten fungerer for å bevare den eksisterende kapitalistiske orden. Konflikten i Peru handler ikke lenger bare om lønn. Streiken har utviklet seg til å bli en styrkemarkering mot makthaverne om hvilken politisk fremtid Peru skal gå i møte, og hvem som skal kontrollere denne utviklingen. Konfrontert med dette alvoret vet makteliten hva deres oppgave består i – å stoppe massebevegelsen nedenfra. Manges øyne er nå rettet mot denne tvekampen.

Vegard Velle

Murdoch i alle kanaler?

Thomas Berg

Som hentet ut av et mareritt: En tv-seer sitter i sofaen og zapper fra den ene kanalen til den andre, men på hver eneste kanal dukker ansiktet til mediemogulen Rupert Murdoch opp. Det er simpelthen umulig å finne noe annet. Så kommer en stemme: «Den andre juni planlegger republikanerne i FCC å fjerne en viktig regulering slik at Rupert Murdoch kan kjøpe enda flere tv-stasjoner, radiostasjoner og aviser, og få kontroll over mange av de nyhetene du hører.» Til slutt teksten: «This monopoly is no game.»Dette er en tv-annonse som har gått på amerikanske kanaler de siste dagene. Den er produsert av grasrotbevegelsen MoveOn.org og betalt ved hjelp av donasjoner. Samtidig har de hatt avisannonser i New York Times og Washington Post, der det heter: «This Man Wants to Control the News in America. The FCC Wants to Help Him.»Alas. Det ble for lite, for sent. I går vedtok FCC (Federal Communications Commission) å lempe på reglene som kontrollerer eierkonsentrasjonene blant amerikanske medieselskaper. Hvilket vil si at de store skal få lov til å vokse seg større.

Svarte skjermer

Lett har det ikke vært for de som har forsøkt å protestere mot vedtaket. Ironisk nok vitner dette mer enn alle motargumenter om hvor viktig denne saken er: De største tv-selskapene har simpelthen ignorert alle tilløp til debatt – de samme selskapene som helst så vedtaket gjennomført. ABC hadde et fire minutters innslag en kveld, mens Michael Copp, en demokrat som tilhører mindretallet i FCC, mente å huske et innslag han hadde sett kvart på fem en morgen. Ellers har det vært tyst. Alle hint om en stillhetskonspirasjon er blitt avfeid med utsagnet om at dette ikke er salgbare nyheter på samme måte som for eksempel skandalen rundt Jayson Blair i New York Times. Dermed er de fleste amerikanere uvitende om hva som har skjedd.

Engasjementet har likevel vært høyt blant forbrukerorganisasjoner og i avisspalter. En muligens uventet debattant har vært Ted Turner, grunnleggeren av CNN, som i en kronikk i Washington Post sist fredag argumenterte i sterke ordelag for å la ting være slik de har vært. Under overskriften «Monopol eller demokrati?» skriver han: «[De nye reglene] vil kvele debatt, undertrykke nye ideer og utestenge små foretak som ønsker å delta i konkurransen. Hadde disse reglene kommet i 1970, ville det vært umulig for meg å starte Turner Broadcasting eller, ti år senere, å lansere CNN.»

Dårlige nyheter

Hvorfor skal vi bry oss? Den amerikanske tv-dekningen av den andre krigen mot Irak, der selv paven ble en suspekt anti-amerikaner, sier sitt, og det er da også et argument svært mange kritikere har benyttet seg av. I tillegg har en gjenganger vært historien om hva som skjedde i den lille byen Minot i Nord-Dakota, der en toglast giftig ammoniakk gikk overende og spredte seg som en giftsky. Da myndighetene fant ut at de vanlige varslingssystemene ikke virket, ringte de rundt til radiostasjonene for å få dem til å si fra – men der var ingen til stede. Seks av sju lokalstasjoner var kjøpt opp av giganten Clear Channel, og kringkastet bare ferdigformaterte programmer beregnet på landsdekkende sending. De ansatte var sagt opp. Ingen fikk vite noe. 300 personer havnet på sykehus, mens mange husdyr og buskap døde.

Selv om de store selskapene ikke har noe ønske om å begrense ytringsfriheten, ser vi at det likevel blir resultatet. Kostnadskalkylene tilsier at det er rimeligere å produsere programmene, og da særlig nyhetene, sentralt med færre journalister involvert. Dermed reduseres antall stemmer som skal bringe nye synsvinkler til torgs, eller, som Turner poengterer: Når du mister små foretak, mister du store ideer. De sentralt produserte programmene strømlinjeformes for å møte et minste felles multiplum, er redde for å støte fra seg seere og annonsører, mens de små stasjonene er nødt til å være nyskapende for overhodet å synes. Dermed blir de kritiske røstene færre, og du får Murdoch i alle kanaler. For det amerikanske demokratiet er dette dårlige nyheter – bokstavelig talt.

Thomas Berg

Avviser krav omgranskingskomite

Sissel Henriksen

– Jeg står absolutt 100 prosent bak bevisene basert på etterretning som vi presenterte for folk, sa Tony Blair i en tale på G8-toppmøtet i Evian i Frankrike i går, ifølge BBC. Den britiske statsministeren avviste alle påstander om at han for å få med seg Parlamentet på å gå til krig mot Irak skulle ha «piffet opp» etteretningsrapportene med sterkere og svakt begrunnede beviser for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.

Til den britiske avisa Daily Telegraph sier Blair at han har beviser og vil legge dem fram.

En meningsmåling i samme avis i går viser at 44 prosent mener at påstanden om masseødeleggelsesvåpen bare ble brukt for å rettferdiggjøre krigen. 51 prosent tror Blair og USAs president George W. Bush selv trodde på påstanden.

Krever gransking

Kravet om en uavhengig gransking har kommet opp for fullt i Storbritannia etter at eks-minister Clare Short i et avisintervju i helgen beskyldte Blair for å ha løyet for regjeringen og narret landet inn i krig. Short sto selv igjen med temmelig svekket troverdighet under Irak-krigen, etter at hun først varslet at hun ville gå av dersom Storbritannia gikk med i krigen uten FN-mandat, deretter bestemte seg for å bli etter å ha blitt lovet ansvar for gjenoppbyggingen av Irak, og til slutt endte opp med å trekke seg i protest da dette ansvaret gikk til USA. Shorts siste utspill har likevel fått stor oppslutning. Blant annet har kravet om gransking fått støtte fra den adskillig mer velrenommerte eks-ministeren Robert Cook, som trakk seg fra regjeringen etter at Blair fikk med seg Parlamentet på krigsvedtaket. Ifølge BBC sier Cook nå at Parlamentet helt klart har sendt troppene i kamp «på et feilaktig grunnlag», og at dette krever en uavhengig gransking. Cook mener også at regjeringen har begått en «monumental bommert».

– Vi har ikke funnet noen av disse kjemiske våpnene som skulle kunne brukes i løpet av 45 minutter eller 45 timer. Vi har vært i Irak siden krigen endte, i over 45 dager, og vi har ikke funnet et eneste kjemisk våpen. Det er opplagt at den påstanden var feil, sa Cook til BBC.

Mye av krangelen har dreid seg om påstanden i en regjeringsrapport før krigen om at Irak hadde våpen som kunne brukes i løpet av 45 minutter etter at ordre var gitt.

– Totalt usann

Liberaldemokratenes utenrikspolitiske talsmann, Menzies Campbell, har ifølge BBC uttalt at bare en granskingskomite nedsatt av Underhuset kunne få slutt på «ryktene og de gjensidige beskyldningene». De konservative sier at de vil vurdere seriøst om de skal gå inn for en uavhengig gransking.

Blair står imidlertid steilt opp mot alle granskingskrav. Han avviste i går også Shorts påstand om at han og Bush allerede i september i fjor hadde blitt enige om en dato for krig mot Irak, og kalte den «fullstendig og totalt usann».En spørreundersøkelse i Daily Telegraph i går viste at antallet briter som tror Irak hadde biologiske, kjemiske eller radioaktive våpen før krigen har falt drastisk. Mens 71 prosent av britene i februar trodde at Saddam Hussein hadde såkalte masseødeleggelsesvåpen, er nå bare 51 prosent av samme oppfatning. Til tross for dette mener 68 prosent fremdeles at Tony Blair har vist «oppriktighet og mot» i sin håndtering av Irak-krisen. Rundt 70 prosent tror at hovedbegrunnelsen for krigen for både Bush og Blair var å fjerne Saddam Hussein.

Sissel Henriksen