En massiv streikebevegelse i Peru pågår nå i sin tredje uke. President Alejandro Toledo har svart med å erklære 30 dagers unntakstilstand.

* I dag organiserer lærernes fagforening (SUTEP) og hovedorganisasjonen for peruanske arbeidere (CGTP) en massiv styrkemarkering i alle landets byer. Pisken ovenfra har ikke tvunget bevegelsen i kne, men snarere akselerert mobiliseringen. De 280.000 streikende lærerne har erklært at «med tanks eller uten – protestene fortsetter!» Folk i Peru føler seg sveket. Under presidentkampanjen i 2001 lovet Toledo å doble arbeiderlønningene dersom han kom til makten. I tillegg lovet han nye jobber, privatiseringsstopp, gjenetablering av et virkelig demokrati og generell fremgang. Med slike løfter hadde Toledo minimalt med problemer i å bekjempe den upopulære tidligere presidenten Alberto Fujimore. Paradoksalt nok var Perus 5,2 prosent økonomiske vekst i fjor den raskest voksende økonomien i Latin-Amerika. Regnet har likevel ikke dryppet ned på klokkeren, det vil si folk flest, slik de økonomiske læresetningene sier det skal. Vanlige mennesker i Peru gjennomgår nå en hard, men klassisk skole i samfunnsøkonomi og realpolitikk. Toledos hvetebrødsdager som president er over. I dag konfronterer arbeidere i hele Peru presidenten med de samme løftene de ble gitt. Først gikk lærerne ut i streik på ubestemt tid. De krevde en lønn å leve av. Senere har bønder løftet høygaflene – rettere sagt har de satt opp 35 veisperringer langs «the Pan-American Highway». Nå streiker også leger, sykepleiere og ansatte i rettssaler. Sistnevnte gruppe har til og med barrikadert seg inne i justisdepartementet. I dag demonstrerer også arbeiderne i CGTP. Ikke minst har studentene kastet seg inn i kampen, men de har måttet betale en høy pris. For noen dager siden ble to okkuperende studenter skutt og myrdet av politiet og militæret mens 40 andre ble såret. Statsledelsen truer med å innføre diktatoriske forhold. Unntakstilstanden betyr at presidenten har makt til å oppheve eller begrense individuelle friheter. Tanks har blitt plassert ut på alle viktige veier og i landets byer. Politiet har som eneste gruppe fått lønnsøkning, et signal om hvor bekymret statsledelsen er for protestene og om hvem de ønsker å bevare lojaliteten hos. Men arbeiderne har fått teften av blod. Lærerne har sett hvilken enorm støtte de har i resten av landet, og har så langt ikke latt seg kue av vold og maktbruk. I Chiclayo ble 8000 demonstrerende lærere møtt med et aggressivt politi som skjøt tåregass for å spre deltakerne. Men istedenfor å rømme plukket lærerne opp steiner og gikk til motangrep. Den samme historien har gjentatt seg i Huaraz, Chimbote, Pucallpa og Cajamarca. Mange lærere og tillitsvalgte har blitt hardt skadd eller arrestert. Problemet for eliten med å utløse statsvold for å slå ned en radikal bevegelse er at det vekker en ny bevissthet om statens funksjon. Illusjoner som media, skoleverket og kirken har brukt årevis på å kultivere brister. Under mer normale forhold fremstilles lovverket, militæret, politiet og massemedia som nøytralt og hevet over klassekonflikten. Konfrontert med en radikal massebevegelse tvinges eliten til å fjerne skinnet av nøytralitet. Vanlige mennesker lærer med rekordfart hvilke krefter som kontrollerer politiet og militæret. De lærer at statens voldsapparat i virkeligheten fungerer for å bevare den eksisterende kapitalistiske orden. Konflikten i Peru handler ikke lenger bare om lønn. Streiken har utviklet seg til å bli en styrkemarkering mot makthaverne om hvilken politisk fremtid Peru skal gå i møte, og hvem som skal kontrollere denne utviklingen. Konfrontert med dette alvoret vet makteliten hva deres oppgave består i – å stoppe massebevegelsen nedenfra. Manges øyne er nå rettet mot denne tvekampen.