#fff

#000

La meg seia det med ein gong: Eg har ikkje lyst til å skriva denne teksten. Eg fekk invitasjonen og kjende instinktivt motvilje. Skriva ein tekst om livet utanfor skapet, om tilstanden i det skeive Noreg i 2022, 50 år etter at den såkalla homoparagrafen blei oppheva? Eg orka ikkje å tenka for mykje på kva motstanden min bestod i, så eg prøvde å outsourca spørsmålet. Kjærasten min sa at ho syntest eg burde gjera det. Eg spurte ein venn, men han var treig med å svara. Eg sende ein e-post til redaktøren min, og ho ringde meg opp. Eg snakka med henne medan eg stod inne på apoteket og leitte etter smertestillande brusetablettar. Ho sa at ho tenkte det var fint å seia ja, at eg kunne finna min eigen måte å gjera det på. Det verste eg kan tenka meg, er å skriva ein lang tekst som handlar om 

 sa ho seinare i samtalen, og eg fekk lyst til å vri meg vidare ut av jakka mi og heile situasjonen. Kva er det som får det til å krypa i meg?

Legning. Det høyrest ut som noko som ligg fast i meg, som ein lagnad, eit lodd i livet. Men er ikkje det skeive i meg aller mest det som er bevegeleg og ope? Ei orientering, eit blikk?

 Denne teksten kjem ikkje til å handla om mitt liv utanfor det såkalla skapet. Eg har inga overbevisande historie om å koma ut. Ja, ein gong ringde eg til foreldra mine og sa at kjærasten min var ei kvinne, men det er mange telefonar som har vore vanskelegare å ta enn den. Eg tek meg i å tenka: Det at eg no lever saman med ei kvinne, er noko av det minst skeive ved meg. Men det anar meg at det er delvis på grunn av min «skeive sivilstatus» at nokon har spurt meg om å skriva denne teksten. Det er her ein plass motstanden ligg. Og ja, det er sant at eg har kalla kjærasten min «ho» i ei essaybok, eg har nett gjort det igjen i denne teksten, det finst grunn til å tru at det er sant.

 til tanken, eg treng å snakka med nokon som har tenkt på desse tinga. Eg skriv til Siri og spør om ho vil møtast. Me kjenner kvarandre eigentleg ikkje, men i vinter snakka me saman på scenen på dei skeive litteraturdagane ho er med og arrangerer på Gjøvik og Toten. Eg var litt ambivalent også då, tenkte at eg hadde noko å leva opp til, forventningar, at eg skulle vera ein «god skeiv forfattar». Eg skaffa meg til og med ein lyserosa dress som eg tenkte kunne vera med og gi meg eit tiltrengt mot. Det blei noko anna. Eg fekk vanskelegare spørsmål enn eg hadde førestilt meg, men eg blei ikkje avkrevd å vera ein representant for noko som helst.

For nokre år sidan las eg ein tekst Siri skreiv for magasinet Melk. Han handla om motstanden mot «å koma ut». I minnet mitt seier teksten at det er noko ein gjer for dei andre, for omverda, ikkje berre ut frå eit indre behov. Verda har eit utømmeleg begjær etter dei individuelle lidings- og frigjeringshistoriene. Litt slik som dette: Først var eg i skapet. Det var fælt, men så forstod eg kven eg var. Eg overvann meg sjølv og eventuell motstand i verda rundt meg og kom ut av skapet. Her lever eg fritt og lukkeleg, helst i eit parforhold.

 er det nesten sommar, sol gjennom skirt grønt lauvverk, fullt av folk rundt oss på uteserveringa. Eg seier jo også at eg er skeiv, seier Siri. Men eg tenker at me har mista «skeiv» som eit normkritisk verktøy. No betyr det nesten alltid «homo».

Ein sjølvsagt fridom

At pisset klødde og stakk på leggene, er det jeg husker best. I en knapp uke hadde jeg vært elev i den norske grunnskolen, nærmere bestemt på Åse skole i Ålesund. I dag, snart 40 år seinere, trenger jeg ikke å lukke øynene for å se sjuåringen som står klistret inntil veggen, fanget mellom gutte- og jentedoen. For mitt indre øye ser jeg henne klart for meg: med blå T-skjorte og rosa joggebukse. Halvt gutt, halvt jente. Et senket, skeptisk blikk. Beina i kryss og hendene bak ryggen, som om jeg har gjort noe kriminelt. Forbrytelsen? Sju år gammel og ute av stand til å velge riktig dass.

 men identifiserte meg som gutt. Gikk jeg på guttedoen, lurte vennene mine på hva jeg gjorde der, det var litt rart. Men det var verre å gå på jentedoen, med min nyklipte pottesveis og androgyne framtoning. Da kunne jeg forvente å få kjeft og bli kastet ut.

På dette tidspunktet i livet er jeg, slik jeg erfarer det i voksen alder, allerede plagsomt opptatt av hvilket kjønn jeg tilhører. Spørsmålet forfølger meg hver gang jeg skal gjøre noe gøy, for eksempel kjøpe nye sommerklær i en kjønnsinndelt klesbutikk eller bade på Moa svømmehall. Jo, jeg følger mamma for å skifte i damegarderoben, men det føles som om jeg ikke hører til der. Flere ganger må hun forklare til tilfeldige, sinte kvinner som kommer bort i garderoben med et håndkle rundt kroppen, at jeg er jente, ikke gutt, hun heter Linda, og så ler den voksne litt beskjemmet og ber om unnskyldning.

Antakeligvis har jeg løpt i full fart fra fotballbanen i storefri, men bråbremser foran toalettbygningen, andpusten og forvirret. Blikket glir vekselvis mellom gutte- og jentedoen. Valget må jeg ta selv. Er jeg gutt eller jente? Hvor hører jeg til?

En dass for alle

Det gikk en mann gjennom Fredrikstads gater i mange år. Alle visste hvem han var. En av byens originaler. Han hadde en grå kalott på snei med pent, vannkjemmet hår som syntes under kalotten, og hans gangart var som om han deltok i en mannekengoppvisning.

Av og til stoppet han opp på et gatehjørne og pratet med folk. Især var det unge gutter som stanset og ville høre hva han sa. Han brukte armene like mye som munnen for å snakke, og guttene lo og syntes tydeligvis han var gøyal.

En dag i 1952 kom han forbi der jeg bodde. Mamma og jeg så ham fra kjøkkenvinduet, jeg var ti år. «Hva er det med han derre der, mamma?» spurte jeg. «Jo, sa mamma, – han vil helst være dame».

Og så forklarte hun at det fantes menn som helst ville være sammen med andre menn, og det het å være homoseksuell. «Det finnes kvinner som helst vil være sammen med andre kvinner, også», forklarte mamma.

Dette var en ny og svært interessant opplysning. Å? tenkte jeg. Vil han helst være dame? Da kan jeg jo stikke ned til ham med en gang og si at han kan få kjønnet mitt, så kan jeg få hans. Da ville det bli mye morsommere å være ham. Og meg, også. Men jeg skjønte jo at noe slikt ikke lot seg ordne i en fei.

Ønsket om å være gutt var helt rimelig på den tiden. I en tid da jenter ikke fikk spille fotball, ikke fikk hoppe på ski, ikke fikk ha sløyd på skolen og ikke fikk spille i korps på 17. mai.

Homoflukten fra landsbygda

yvendeklasselæreren vår plasserer en postkasse med hengelås på bakerst i klasserommet. Vi er midt i pubertetsundervisningen, og nå kan vi skrive anonyme spørsmål på lapper og slippe dem ned i kassen, så skal hun lese dem opp uken etter.

Læreren snur seg mot oss og sier: «Ingenting er flaut. Vi kan spørre om alt.»

Hjemme, ved skrivebordet på rommet mitt etter middag, skriver jeg et spørsmål på en avrevet papirbit. Jeg bruker feil hånd for at ikke håndskriften min skal røpe meg. Det tar fire forsøk før det er mulig å lese hva som står: Hvordan har homser sex?

Kanskje må vi starte her: Jeg vokste opp utenfor Oslo på nittitallet, kom ut av skapet da jeg var seksten.

Jeg har ingen egentlig dramatisk fortelling om livet som homofil etter det, noe som har skuffet mang en journalist som håpefullt har nærmet seg spørsmålet med hodet på skakke.

Nesten normal

Det som ikkje drep deg, gjer deg sterkare» er blant dei mest idiotiske uttrykka eg veit om. Eg forstår at det for nokre er ein måte å handtere vonde minner på og leve godt med si eiga historie.

Det er menneskeleg å prøve å sjå lyst på det å bli sterkare av motgang. Men av og til blir uttrykk som «å bli til diamantar av å vere under press» brukt i fullt alvor, som del av inspirerande foredrag om levd liv. Då får eg lyst til å rope høgt.

Uttrykka underkommuniserer smertene vi har vore gjennom. Dei krev at vi må vere glade for å ha hatt det kjipt, fordi liva våre ikkje hadde vore dei same utan det vi har opplevd. Bullshit. For mange skeive er tida i skapet tung og einsam, meg sjølv inkludert.

Det er ikkje noko positivt eller inspirerande i at eg og tusenvis av andre skeive trudde at vi ikkje kunne vere oss sjølve i verda. Dei romantiske Instagram-tekstane overser også alle dei som 

 tilbake høyrde eg nokre setningar som fekk meg til å tenke. I ein podcastsamtale om skeiv litteratur formulerte poet og forfattar Ocean Vuong seg slik: «Å vere skeiv redda livet mitt. Ofte ser vi på skeivheit som noko som vart tatt frå oss. Men når eg ser på livet mitt, ser eg at det å vere skeiv kravde alternative innovasjonar av meg. Eg måtte skape alternative ruter; det gjorde meg nyfiken; det fekk meg til å spørje: Er dette nok for meg?»

For Vuong er konsekvensane av å vere skeiv noko anna enn at motgang gjorde han sterkare. Å vere skeiv kravde ein alternativ måte å sjå verda på, nemleg krafta i å vere annleis.

Skeive superkrefter

Folly betyr idioti. Innen hagearkitektur er det en betegnelse på et ekstravagant og meningsløst byggverk som skal imitere nytteverdi eller alder.

«Hodson’s Folly» er et godt eksempel. Det er et lite tempel i gammelgresk stil, bygget i 1897 av John Hodson, bygningsarbeider ved Universitetet i Cambridge. Det har aldri vært helt eller nytt. Ble ikke bygget for bønn, men som et tilfluktssted for Hodson, hvor han holdt et øye med dattera si mens hun badet i elva. Nå står «Hodson’s Folly» bare til pynt og ly for regnet.

Jeg tenker på «Hodson’s Folly» i månedene før jeg skal reise på researchtur i Mellom-Amerika. Året er 2022, og «skapet», den symboltunge strukturen jeg selv var i, også visstnok forlot, er en «folly». Det ligner en ruin, men er ikke gammel. Jeg er der ofte.

Det som en gang var et tempel, er noe annet nå.

 JFK i New York. Jeg har mellomlandet på vei til Puerto Rico og St. Croix i Karibia, det som en gang var en dansk-norsk koloni. Jeg har gruet meg helt siden det ble klart at jeg kunne reise. Jeg er ikke redd for at flyet skal dette ned, men for grenseoverganger og sikkerhetskontroller. Til dels har jeg arvet redselen min fra en far som flyktet, men frykten er ikke bare arvegods og handler ikke bare om etnisitet. Den er et resultat av flere ubehagelige opplevelser på grensen.

Slike øyeblikk, for eksempel: En sikkerhetsvakt vil undersøke akkurat meg nærmere, men er usikker på om han kan gjøre det selv, eller om han må hente en kvinnelig kollega. Han bestemmer seg for å hente en kvinnelig kollega, men hun ser så ille berørt ut at jeg nesten skulle ønske det var ham.