#fff

– Er jeg den eneste som er hjemme? Det er kanskje ikke så spennende.

Karin Krog lener seg tilbake i salongstolen i et av hennes og mannen John Surmans musikkstudioer, i et rødt hus på Bekkestua i Bærum. Det er i det hele tatt lite som minner om sommer her nede.

Hvorfor velger Karin Krog å feriere hjemme?

– Jeg nyter stillheten når alle andre drar. Ingen biler, ikke noe ungeskrål, bare stillhet. Det er en fin ferie.

Her har hun planer om å bli værende resten av sommeren, inntil neste spillejobb. I mai var det Nattjazz i Bergen, seinere i august venter Varangerfestivalen.

Det motsatte av fellesferie

I et kort, men kjent essay i «Mytologier» skriver Roland Barthes om fenomenet forfatteren på ferie. Filosofen setter en sommerreportasje i Le Figaro under lupen: André Gide har latt seg fotografere seilende nedover Kongo-floden – eller var det Nilen? – med en bok i hånda, men ikke hans egen. I dette bildet ligger det, mener Barthes, en tanke om at «også forfattere er mennesker som reiser på ferie».

Trenger kunstnere også en pause fra arbeidet, spør han. Er også de underkastet «de vanlige regler som gjelder arbeidslivet i dag»?

Da Klassekampen besøker komponist og forfatter Eivind Buene på hytta, er han på ferie. Men det er først de siste årene han har omfavnet fenomenet – før kom den bare i veien.

– Jeg var alltid litt sur da det ble sommerferie. Det forstyrret meg fra arbeidet. Nå, derimot, er jeg veldig opptatt av at jeg skal ha to–tre uker der jeg ikke skriver noe. Det er da jeg begynner å snekre, kjøre båt, gjøre hagearbeid. Da er man absorbert av det og tenker ikke på noe annet.

Buene går opp en hjemmesnekret tretrapp på svaberget. Før han ankom land, har han dagkruset i havgapet utenfor Kragerø – eller var det Kongo-floden? – kjørende til den lokale landhandelen i en gammel Askeladden. Så vendte han snuta hjemover – mot hytta hvor han skrev sin siste roman, «Konfirmasjon».

Vår tids asket

Morten Langeland, forfatter, poet, en mann av ubestemmelig alder, ser ut som et besjelet pop-art-kunstverk på et sørlandsk svaberg. Han skal vise Klassekampen sitt sommerparadis, og Odderøya ramlet fort ut av munnen hans. Klesdrakta er ikke overlatt til tilfeldighetene.

– Dere lurer kanskje på hvorfor jeg har på meg rosa og blått. Jeg brukte å være poet. Da må man være sensitiv, derfor har jeg på meg rosa. Arbeidsshortsen har jeg på meg fordi jeg nå er forfatter, det er liksom monstrøst – det er hardt arbeid, sier Langeland.

Om han har tatt på seg en ny hatt fordi hans siste bok (den lettere sprenglærde skateromanen «Fifty/Fifty») har høstet gode kritikker, eller fordi han nyss fikk vite at hele hans forfatterskap skal utgis i pocket, er uvisst. Men identitetssjonglering er ham ikke fremmed, noe den lydmalende diktdebuten «Æ æ å» (2012) bar bud om.

Tross gode anmeldelser er ikke forfatterlivet alltid romantisk:

Svabergsoldater

#000

– Hvorfor meg? Skal jeg liksom være en sånn Modum-los?

Ja, hvorfor Thure Erik Lund? Forfatteren står foran pickupen sin på parkeringsplassen til Blaafarveværket i Modum kommune.

For å komme ut hit hoppet Klassekampens utsendte på en turistbuss i siste liten, kollektivtilbudet er ikke all verden.

– Nå som dere har tatt den slitsomme, merkelige pensjonistbussen opp til Blaaferveverket som et kjøttfe, er jeg veldig i tvil om hva jeg skal vise dere.

Vi er her for å komme til bunns i hva som er Lunds sommerparadis – uten å vite hva og hvor annet enn at det befinner seg i hjemtraktene hans, Modum.

– Dere hadde ikke intervjuet meg hvis jeg ikke var en forfatter. Det er hele poenget. Jeg er jo ikke her for å fortelle om Modum, hallo. Det er helt irrelevant.

Bak i autoferdsforflytningsmaskinen

Fredrik Høyer holder to-tre hundre fiktive tusenlapper i armene. Plutselig er han ti år igjen, tilbake på torget i Drammen, der han og faren møter mora utenfor banken. De skal vokte sedlene hun har tatt ut.

– Så ikke noen mot all forventning skal rane mamma, ler han.

– Så satte vi oss i bilen og kjørte nedover.

Mer spesifikt: i retning Halden og over grensa til Nössemark i Sverige, hvor det er langt mellom malingsstrøkene på de enda mer spredte husveggene. Her skulle de kjøpe hytte.

Og hit har de kjørt alle somre og store deler av året siden. Til en rød hytte oppå en liten kolle, med tre mindre gule annekser rundt.

Hvordan hogge ned et stort tre

Heske velger seg en trebåt fortøyd på Bygdøynes. Med rutinerte tak hanker hun den inn, og løfter samtidig opp det morkne tauet som er festet til baugen, og blottlegger et lappeteppe av tang og tare.

– Jeg har røvet før, jeg. Røvet mennesker, ektefeller, til og med jeg har blitt røvet! sier Heske.

Som da hun som ung jente i Paris ble røvet av en gift kvinne.

– Det ville selvsagt aldri skjedd i Norge. Det var noe helt annet i 70-tallets Paris, skal jeg si deg. Da kunne en gift kvinne innlede et forhold til meg uten at noen rikket et øyelokk, sier Heske, full av lærdom fra bohemske kretser.

I dag betrakter hun Paris som sitt andre hjem og sukker lettet ut hver gang hun ankommer Charles de Gaulle og lar seg frakte på det lange rullebåndet.

Bygdøy flyters

– Åh. Det var jo så fint då eg sa ja til å vera med på dette!

Linda Eide betraktar Monsvatnet med eit skeptisk blikk. Vassoverflata er jerngrå, det same er himmelen.

Gradestokken viser fjorten grader. Fram til i går viste han nærmare tretti.

– Ja, eigentleg. Eg lar ikkje vera å bada fordi om vatnet er kaldt.

– Dette er jo veldig autentisk vestlandssommar.