Marianne Solberg

#fff

#000

Serie

Sokkelstrid

 og Fartein Horgar avslutter sin kronikk 19. juni med å påpeke at det ikke er behov for flere apologeter. Det har de rett i. «Apologet» brukes i dag om personer som forsvarer en lære/ideologi uansett argumenter. Opprinnelig var apologetikk en teologisk disiplin som forsvarte troen mot ikke-religiøse argumenter. Hos Horgar eller Herbjørnsrud er det mye god vilje, men grunnleggende mangelfulle kunnskaper om statsrettslige og økonomiske forhold under eneveldet Danmark. Det er ubegripelig at artikkelforfatterne nok en gang (indirekte) knytter Holberg til rasisme og slavehandel.

Apologetenes kolonistat

 George Floyd og opprørene med Black Lives Matter i spissen, har kravet om å rive ned statuer spredd seg over Europa og USA. Også til Norge nådde det berettigede sinnet. Åpenbare kandidater var rasisten og kolonisten Winston Churchill, slavehandleren Ludvig Holberg og bydelen Møhlenpris – oppkalt etter slavehandleren Jørgen Thor Møhlen. Kritikken av disse har fått mye oppmerksomhet og perspektivet har funnet gehør i media og i enkelte politiske partier.

Alt skal under kritikkens lys, også Holberg, men den som krever kritisk virksomhet, må også selv tåle å bli utsatt for kritikk. Slutningene om Holberg og Møhlen kan se ut til å bygge på misforståelser og videreføring av feilinformasjon. Holberg var ikke slavehandler, og Møhlen tjente ikke sin formue på slavehandel. Hvor kommer denne informasjonen fra? Holberg, som selv bedrev en storm mot autoritetene, satte krav om etterrettelighet og virkelighetsorientering i samfunnsinstitusjonene i en tid hvor det ikke var noe skille mellom fakta og fiksjon.

 Litteraturhuset i Oslos program at «Holberg investerte formuen sin i slavehandel». Forfatteren Fartein Horgar har i mange år fortalt at Holberg var slavehandler og at Norge var en kolonimakt. Også Dagbladets kommentator Camara Lundestad Joof har kritisert Holberg som slavehandler. Roten til disse opplysningene ser ut til å stamme fra boken «Norge. Et lite stykke verdenshistorie» (2005) av Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark, som omtaler Holberg på denne måten.

Utover å være forfatter av komiske teaterstykker og historiske verk, ble han baron, og etterlot seg 70.000 riksdaler og et gods. Holbergs formue har likevel ingenting med slavehandel å gjøre. Misforståelsen oppstod i danske kilder. Asger Ahlbergs bok «Ludvig Holbergs poetiske maskerade» (1978) opplyser at Holberg i en kort periode var med på å finansiere slavehandelen. F. J. Billeskov Jansen har en mer nyansert framstilling og oppgir to ulike aksjekjøp. Holberg eide i 1729–1730 én aksje på 500 riksdaler i det København-baserte handelsfirmaet Det Ostindiske Kompagni, men dette selskapet drev ikke med slavevirksomhet. Samtidig oppgir Billeskov-Jansen at Holberg i 1740 eide en aksje på 600 riksdaler i Det Vestindiske-Guineiske Kompagni. Dette selskapet var opprettet av den danske kongen i 1616 av Christian 4.

Guineiske Kompagni var fra begynnelsen av ingen veldrevet affære. Alle rikfolk i Danmark måtte betale skatt til kompaniet, i tillegg til bruk av tvangsinvesteringer, for å holde selskapet likvid. Den norske historikeren Tore L. Nilsen har dokumentert at Holberg gav et lån på 600 riksdaler som obligasjon (ikke aksje), inngitt 13. desember 1731, mot seks prosent rente som skulle betales ham hver 11. juni, men det ble tilbakebetalt innen et år. Det er ikke på det rene om Holbergs låneobligasjon var en slik tvangsinvestering, eller om det kom som en følge av hans vanlige utlånsvirksomhet i København. I Holbergs samtid ville en slik investering heller ikke vært oppsiktsvekkende.

 «The Trans-Atlantic Slave Trade Database» viser nye og solide tall. Minst 12,5 millioner mennesker ble tatt om bord fra ulike steder i Vest-Afrika, og cirka ti millioner av dem kom fram til ulike steder i Amerika for å arbeide i gruver og på plantasjer. I en artikkel fra Nasjonalbiblioteket juni 2020 står at Norge på den tiden var «en del av Danmark-Norge, som var sterkt involvert i trekanthandelen». Danmark-Norge er en konstruksjon, ingen stat. Danmark var et enevelde, hvor Norge var en koloni, i Holbergs retorikk.

Holberg og slavehandelen

 debatt om statuer i det offentlige rom viser at det trengs mer folkeopplysning om dansk-norsk slavehandel. Samtalen om Norges kolonisering er preget av fornektelse og fortrengning. Som en drøfting av dette norske bidraget til slavedriften i Karibia: Da 84 afrikanere skulle straffes for opprør på den dansk-norske slaveøya St. Croix i desember 1759, var den norske juristen Engebret Hesselberg (1728–1788) ansvarlig byfogd. Eller bøddel om du vil. For sønnen av lensmannen i Norderhov, sør for Hønefoss, brukte grusomme metoder for å stanse videre protest mot brutaliteten mot slavene.

Frihetssøkende Frank ble for eksempel torturert i tolv timer til han døde og hodet ble «deretter satt på stake og hånden festet på galgen», skriver Hesselberg selv i sin rapport. Mens den dansk-norske slaven Cudjo ble brent på bål: «Levde i ilden i 4,5 minutt», påpeker Hesselberg. Slik fortsatte det.

 på danmarkshistorien.dk (Universitetet i Aarhus): «De Vestindiske Øer (Dansk-Vestindien) er betegnelsen for Danmark-Norges besiddelser i Caribien, nemlig de tre øer Sankt Thomas, Sankt Jan og Sankt Croix. Øerne var i dansk-norsk besiddelse fra henholdsvis 1672, 1718 og 1733»

I sin kronikk i Klassekampen 16. juni påstår Marianne Solberg at «Danmark var et enevelde, hvor Norge var en koloni, i Holbergs retorikk». Nei, verken seriøse historikere eller Ludvig Holberg omtaler Norge som en koloni. Nordmenn ble ikke behandlet som afrikanere. I «Danmarks og Norges beskrivelse» (1729) understreker Holberg selv at det «er jo en fullkommen forening og overensstemmelse imellom begge disse nasjoner» og at de siden unionsinngåelse har «vært ansett som ett folk».

i denne dansk-norske union? Det konkluderes slik i bind fem av det nye standardverket om Danmark og koloniene, «Vestindien. St. Croix, St. Thomas og St. Jan» (2017): «Samlet ble omkring 111.000 afrikanere bragt til Dansk Vestindien.»

Som del av trekanthandelen, kom de fleste afrikansk-norske slavene fra «Den danske Gullkysten», i dag Ghanas kyst, der Danmark-Norge fikk kontroll på fort fra 1658.

Stans hvitvaskingen

– I VG 11. juni tok du til orde for å fjerne statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg, med begrunnelse i at Churchill var en rasist og at Holberg var involvert i slavehandel. Er dette bare din mening, eller er hele Grønn Ungdom med på dette?

– Det er noe store deler av Grønn Ungdom mener, men vi har ikke fattet noe vedtak om det på formelle møter.

– Tror du statuene kommer til å bli fjernet?

– Nei, jeg tror kanskje ikke det skjer. Men det jeg synes er viktigst med denne debatten, er at den har beveget seg forbi debatten om de statuene. For dette er ikke egentlig en debatt om statuer, men om historiefortelling. Historien fortelles i dag med veldig hvite briller, og det å endre det er viktig. Hvite briller er dårlig på å se ulike typer urett. Det å få den større debatten om hvordan vi forstår historien, har gjort debatten sunn. Det var på mange måter målet med å ta opp dette i det hele tatt. Det viktigste er ikke om de statuene står, flyttes eller om det kommer en plakett, men at vi får en ny debatt om historien vi alle lever med.

– I Bristol reiv demonstranter statuen av Edward Colston, som satt i ledelsen av et selskap som fraktet titusener slaver, ned fra sokkelen og kastet statuen i elva. Var det bra?

– Ja, selv om jeg ikke skal mene mye om de spesifikt britiske debattene. Men i den norske debatten skal jeg innrømme at jeg tror forslaget om Holberg bommet litt. Han levde for flere hundre år siden, og han var ikke så aktiv i slavehandelen som vi først hadde opplysninger om. Når det gjelder Churchill, er saken en annen. Der har jeg bare blitt enda sikrere på at det er riktig.

Holberg inn, Churchill ut

interessante innslagene i diskusjonen om statuer og monumenter er mangelen på kunnskaper om koloniarven, rasismens vedvarende kraft og Winston Churchills liv før 1939 og etter 1945. En ting er å fastholde at han på grunn av den andre verdenskrigen bør stå hogd i stein på Solli plass, noe annet er den oppvisninga i bagatellisering, historiefornekting og hvitvasking av imperialismens forbrytelser vi har vært vitne til i det siste.

Et av gjennomgangstemaene er at vi må huske at Churchill ikke var annet enn et produkt av sin tid. Dessuten var det bare i sine unge år han hadde «meninger» om afrikanere som kan kritiseres, slik Jonas Gahr Støre uttrykker det i et NTB-intervju. Det er en monumental undervurdering av Churchill, som i høyeste grad var med på å 

 sin samtid, og som ikke bare hadde meninger, men som i høyeste grad lot dem styre sine handlinger. Dessuten må Støre operere med et høyst særegent aldersbegrep i sin retusjerte og idylliserte gjengivelse av historien: Den britiske statsministeren var 80 år da han på 1950-tallet ledet ei regjering som gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser som etnisk rensing, tortur, utsulting, seksualisert vold, kollektiv avstraffelse, konsentrasjonsleirer og offentlige massehengninger i Kenya. I 2013 måtte den konservative utenriksministeren, William Hague, offentlig beklage en del av de verste ugjerningene for å unngå en rettssak med enda flere avsløringer. Under kampen for nasjonal frihet og for å få tilbake jord som var erobret med vold av de hvite koloniherrene, blei minst 150.000 afrikanere plassert i leirer uten noe rettslig grunnlag, mens 1,2 millioner blei stengt inne i militært bevoktete landsbyer. Dette – som er kalt etnisk Gulag – er nå dokumentert ned til den minste detalj.

annet enn tidsånden, som det heter, betyr det at historien utelukkende ses på med et europeisk blikk, det vil si fra overgriperens ståsted. Men det var ikke engang mot slutten av 1800-tallet slik at alle briter meldte seg til tjeneste i imperiekrigene – i Afghanistan, Sudan og Sør-Afrika – med samme entusiasme som Churchill, og som ville oppnå storhet gjennom kamp mot villmenn, barbarer, zuluer, afghanere og sudanske dervisjer, for å bruke hans egne ord.

Det var heller ikke alle europeere som beskrev indere som «a beastly people with a beastly religion», og som mente at hjelp under hungersnøden i i Bengal i 1943, der Churchill var medansvarlig for tre millioner menneskers død ved å konfiskere deres korn, bare ville føre til at de formerte seg «as rabbits». Churchills vedvarende hang til å omtale andre folkegrupper med termer fra dyreverdenen, det vil si 

, viste seg også da han omtalte pashtunere som smittebærende skadedyr. Churchill så heller ikke noe galt i nedslaktninga av urfolk i USA og Australia, ettersom det bare betydde at mer høytstående folkeraser overtok deres plass. Hitler var da også imponert over måten både Storbritannia og USA ordnet opp i «rasespørsmålet» på, og så på Russland som sitt India. Men Churchills språkbruk gir ubehagelige assosiasjoner til andre ideologier, selv om redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen ikke finner noen andre i verdenshistorien som har gjort mer for å bekjempe rasisme. (Det er den samme attesten president Donald Trump nylig ga seg selv.)

 som var en tidsalder da ikke alle hjerter banket like heftig for imperiet som det fortsatt gjorde hos Churchill, særlig ikke hos ofrene. Han som noen insisterer på å kalle en mann av sin tid, var nå blitt en mann av sin fortid. Det skyldes selvsagt at en fortsatt rasistisk legitimering av britisk herredømme hadde tapt noe av sin glans etter at naziregimet i all sin uhyrlighet hadde vist hva forakt for «ikke-ariere» kunne føre til. Eller som den britiske historikeren Dan Stone uttrykker det i oversiktsboka si om konsentrasjonsleirer gjennom historien, der Kenya har sin naturlige plass: Både Frankrike og Storbritannia blei nå styrt av politikere som hylles for sin anti-fascistiske kamp og for å ha gjort slutt på tyske konsentrasjonsleirer, uten at dette hindret dem å utføre tortur, massakrer, internering i leirer og teppebombing. Ugjerningene i Kenya (og på samme tid i Malaysia) blei begått, med åpne øyne på øverste hold, etter at FNs menneskerettighetserklæring blei vedtatt i 1948. Når det også falt sammen med at Churchill var en viktig pådriver for den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, var det åpenbart at såkalt universelle rettigheter ikke gjaldt innafor det britiske imperiet. Å minne om dette, er det motsatte av historieløshet.

ofte framheves som en liberal-demokratisk kjempe, er det å se bort fra de sterke antidemokratiske innslag som han også målbar. Det gjaldt også i hans eget hjemland, der han lenger enn de fleste møtte både stemmerettsbevegelsen og den gryende arbeiderbevegelsen med sin aristokratiske (og patriarkalske) klasseforakt. Etter hans oppfatning var demokrati så avgjort ikke noe som gjaldt for afrikanere, eller for indere, som i så tilfelle ville bli styrt av en «halvnaken fakir», som var det uttrykket han brukte om Mohandas K. Gandhi.

Heltenes mørke sider

Holberg, hadde de visst at han initierte og artikulerte forståelsen av Norge som koloni. Det betyr ikke at nordmenn ble «behandlet som afrikanere». Jeg viser videre til min redegjørelse om bakgrunnen for dette i Norsk Shakespearetidsskrift.

I en lesning av Holberg kan ikke en beskrivelse av et forhold tas til inntekt for et bestemt menneskesyn, slik Herbjørnsrud gjør, som leser Holberg via sekundærkilder, og deretter i bokstavelig forstand. Det går ikke. Holberg skal leses reflektert, som litteratur skrevet under et sensurregime.

I debatten som har gått i ulike medier den siste uka, har Herbjørnsrud benektet at noen har kalt Holberg en slavehandler, heller ikke i rivningsoppropet 9. juni som har overskrift «Ta ned rasist/slavehandler-statuene i Norge!». Herbjørnsrud og Horgar har omtalt min artikkel som uriktig og skrevet at jeg kommer med «usanne anklager».

 – et lite stykke verdenshistorie» fra 2005 omtaler Herbjørnsrud og Stian Bromark Holberg som «aksjonær» i kapitlene som omhandler slavehandel.

Horgar har karakterisert Holberg tilknyttet slavehandelen blant annet slik: «Vi var større innen skipsfart og som investorer. Her finner vi navn som Tordenskjold og Ludvig Holberg som medvirket» (Trønder-Avisa, 30. september 2019). I et intervju i 2016 sa han: «Mange nordmenn var involvert. Holberg eide en plantasje i Karibia» (Adresseavisen, 5. juli 2016). I Bergensavisen 8. desember 2019 står derimot følgende å lese: «‘Holberg må vi frikjenne’, sier Horgar på spørsmålet om Holberg var en av investorene».

, slavehandel og statuer har eksplodert. Problemet med debattene om Holberg, Tordenskjold og Thormøhlen er imidlertid at de spilte en relativt ubetydelig rolle i det større bildet.

De fleste norske slavehandlere står ikke på sokler. Hvem har hørt om Johannes Rask? Han var nordlending og prest på det dansk-norske slavefortet Christiansborg på Gullkysten (dagens Ghana) fra 1709 til 1712, og skrev en lang beretning om «Guinea» (Vest-Afrika) som ble publisert i Trondheim i 1754. Boka er svært populær blant internasjonale forskere, men totalt ukjent i Norge.

 Wellemsen? Han var trønder, bokholder og midlertidig guvernør på det samme fortet mellom 1726 og 1728, kjøpmann på slaveskipet «Laarburg Galley» i 1732–33, og senere byfogd på Sankt Thomas. Søren Schielderup var prestesønn fra Skogn og guvernør på Christiansborg, og grunnla slavefortet Fredensborg i 1735–1736.

Flesteparten av norske «slavehandlere» var vanlige folk som deg og meg. De er glemt. Men de er desto viktigere å studere, og det finnes masse informasjon om dem nedstøvet i arkiver rundt omkring.

Et annet oversett aspekt ved debatten er nordmenns rolle i utenlandsk slavehandel. I Marianne Solbergs artikkel i Klassekampen 16. juni får man inntrykk av at nordmenn spilte en beskjeden rolle fordi Norge var en «koloni» under Danmark, og at Danmark-Norge er en «konstruksjon».

Dette er misvisende. Grønland var en koloni og Norge en provins under en helstat med København i sentrum. På de dansk-norske fortene i Afrika utgjorde nordmenn om lag ti prosent av mannskapet til enhver tid. Enda flere nordmenn tjenestegjorde på dansk-norske slaveskip.

De ukjente

Det første som fanger øyet når man går inn gjennom porten til Memento Park, er Josef Stalins støvler oppe på en pidestall av rød murstein. Sovjet-lederens figur er borte, men fottøyet hans er bevart – eller rettere sagt en replika av det. I statueparken finner man også gamle monumenter av Vladimir Lenin og Karl Marx.

I perioden 1945 til 1989 sto disse kommunistkoryfeene på prominente plasser i sentrum av Budapest. Etter murens fall ble mange av de nå åpenlyst forhatte monumentene flyttet ut til Memento Park i utkanten av byen.

I en tid der vestlige land diskuterer om man skal rive statuer av slavehandlere og andre historiske skikkelser for å ta et oppgjør med fortida, kan det være noe å lære fra det gamle Øst-Europa. I den postkommunistiske delen av Europa finnes det nemlig mange eksempler på såkalte statueparker.

– Vi må diskutere, men absolutt ikke fortie, historien, mener førsteamanuensis Søren Riishøj i statsvitenskap ved Syddansk Universitet, som liker denne måten å bevare gamle monumenter på.

Den polske kunsthistorikeren Arnold Bartetzky forteller at det er flere begrunnelser for dem.

Her står de forhatte menn

Forfatter Dag Herbjørnsrud hevder på Twitter og Facebook at Klassekampen sprer falske anklager mot ham og forfatterne Fartein Horgar og Camara Lundestad Joof. Årsaken er at vi 16. juni trykket kronikken «Holberg og slavehandelen» av forfatter Marianne Solberg, hvor hun spør hvorfor så mange tror at dramatiker Ludvig Holberg var involvert i slavehandel. Det er en misforståelse, skriver hun, og spør hvordan den har oppstått. Hun peker blant annet på ovennevnte forfattere og skriver at de har omtalt Holberg som slavehandler. Herbjørnsrud og Horgar avviser påstanden på kronikkplass tre dager seinere. Likevel mener Herbjørnsrud nå at vi bør rette i Solbergs kronikk og det han kaller anklager, personangrep og løgn.

Vi ser ingen grunn til å rette i Solbergs kronikk. For det første er det ikke så enkelt som at uttalelsene er usanne: Søk i Retriever viser at Holberg er ganske hyppig nevnt som investor i slavehandel når norske aviser omtaler Fartein Horgars romaner. Horgar sier blant annet at «Holberg eide en plantasje i Karibia», før han i fjor tar et skritt tilbake og frikjenner ham. Camara Lundestad Joof skriver i Dagbladet at «Holberg investerte formuen sin i et slavekompani» og «syntes det var greit å kjøpe og selge kropper som så ut som familien min sine kropper». Herbjørnsrud skriver at Holberg hadde aksjer i slavehandel. De sier kanskje ikke ordrett at «Holberg var slavehandler», men det er inntrykket som sitter i.

I sommerens Holberg-debatt har det blitt brakt på det reine at investeringen begrenser seg til én aksje som kan ha blitt påtvunget ham av kongen. Han solgte den raskt og tjente lite. Etter å ha lest gjennom de siste tiårenes avisskriverier om Holberg og slavehandel, ser det ut som en betimelig presisering. Den har kommet fram i en polemikk mellom engasjerte forfattere. Det er den andre grunnen til at vi ikke retter: Offentlig debatt skal foregå i åpent lende, med argumenter og informasjon. Ved å undersøke saksfelt og lytte til hverandre, når vi nye innsikter. Vi mener det er et bedre fundament for å danne seg oppfatninger enn rein faktasjekk.