Line Madsen Simenstad

Øivind Hovland

#fff

#000

Intervjuer

Samtidsdiagnoser

Hvordan få osten til å sitte godt fast på pizzaen? Bruk lim! Det var et av de kulinariske rådene som dukket opp på Google nylig. Et annet råd var å spise én stein om dagen. Det hadde nemlig noen geologer anbefalt, ifølge Google, som dessuten også gjerne ville tilby en oppskrift på en 

Teknologiens mørke bakside

Midt ute i ørkenen i Nevada ligger et svært militæranlegg. Siden 1950-tallet har det blitt brukt til å teste amerikanske atomvåpen. Da aktiviteten var på sitt høyeste, kunne de illevarslende soppformede skyene på himmelen sees av folk i bygatene i Las Vegas og i en radius på 16 mil rundt anlegget. Testsenteret raserte naturen, og prøvesprengingene ga en økning i krefttilfeller i omkringliggende områder.

Nevada Test Site er imidlertid ikke bare et sted for utprøving av våpenarsenalet til verdens militære supermakt, men det ble også et sted for utprøving av våpenarsenalet til en generasjon freds- og miljøaktivister. Blant disse er forfatteren Rebecca Solnit, som kom til protestleiren ved testsenteret første gang i 1988, og som i årene som fulgte, tilbrakte endeløse timer i den glovarme ørkenen i et forsøk på å få stanset prøvesprengingene og stengt testsenteret. Aktivistene fikk ikke den seieren de håpet på, selv om prøvesprengingene etter hvert ble mer begrenset i omfang.

Seinere skulle Solnit finne ut at protestleiren i Nevada-ørkenen var direkte inspirasjon for kjernekraftaktivister i Kasakhstan, som faktisk lyktes med å få stengt Sovjetunionens viktigste testanlegg for atomvåpen. Oppdagelsen av disse hendelsene på den andre sida av kloden ble avgjørende for Solnit.

– De uforutsette konsekvensene av våre handlinger gjorde stort inntrykk på meg, forteller hun på videolink fra hjemmet sitt i San Francisco.

For hva er egentlig en politisk seier, og når kan man avgjøre om en kamp er tapt eller vunnet? Dette er spørsmål som opptar Rebecca Solnit.

Et radikalt håp

Inne i et bur satt det en liten mus. Der hadde den vært i fire lange uker i påtvunget ensomhet. En dag fikk den lille musa besøk av en annen mus. Det gikk ikke bra. Framfor å snuse på nykomlingen gikk den til frontalangrep. Den langvarige isolasjonen hadde gjort noe med den lille musa, mente forskerne bak eksperimentet. Mangelen på kontakt resulterte i frykt, og da det endelig kom en annen mus inn i buret, mista den lille musa helt kontrollen.

Er dette overførbart til oss mennesker? Det lurte den britiske økonomen Noreena Hertz på da hun begynte å arbeide med boka «Ensomhetens århundre – hvordan finne sammen i en verden som splitter oss».

Eksempelet med musa forteller oss noe viktig, mener Hertz.

– Jo lenger musa var isolert, jo mer aggressiv ble den.

Eksperimentet trigget flere spørsmål, forteller den britiske økonomen når hun kopler seg på via en videolink fra hjembyen London. Hva gjør isolasjon og ensomhet med oss mennesker? Etter hvert som hun gravde seg ned i materien, fant hun at vi er mer ensomme enn noen gang. Vi har rett og slett en ensomhetskrise, slo Hertz fast, og det allerede før pandemien slo inn. Denne krisa utspiller seg på ulike nivå, og den har alvorlige konsekvenser, også politiske.

– Den tradisjonelle måten å definere ensomhet på er manglende kontakt med familie og venner, en følelse av ikke å få tilfredsstilt et ønske om nærhet, men så tenkte jeg: Hva om denne definisjonen er for smal? Ensomhet er noe mer enn bare manglende kontakt med de nærmeste. Ensomhet er også en opplevelse av ikke å bli sett, ikke bli hørt og å bli usynliggjort, forteller Hertz.

Et sted å høre til

Dette er noen av de mer absurde feilene som dukket opp da Google i mai begynte å ta i bruk kunstig intelligens i søkemotoren sin. Dataene som Google bruker til å trene sin kunstige intelligens, kommer nemlig blant annet fra Reddit, hvor brukere tuller med bensinsaus og steinspising.

– Dette er definisjonen på idiotstyre. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg bare gjort det forbudt.

Han har fått tilnavnet «Techs mørke profet», men han er ingen luditt, Evgeny Morozov. Tvert imot er han svært interessert i teknologi. Han skriver bøker og lager podkaster om det, men han vil at vi skal gå i en helt annen retning, vekk fra Silicon Valley og det han har døpt «digital nyliberalisme». Og det er derfor han er i Oslo denne dagen i juni. Her har han nemlig funnet et alternativ, inkarnert i en 100 år gammel tidligere hippie og AKP-er ved navn Warren Brodey. Det kommer vi tilbake til.

Jula 2020 satte Mattias Tesfaye seg ned med telefonen sin for å finne ut hvor mye tid han egentlig hadde brukt på sosiale medier i året som hadde gått. Svaret han fikk gjorde ham rasende. I stedet for være sammen med sønnene sine eller se på fotball hadde han tilbrakt time etter time på skrolling på Facebook og Twitter. Tesfaye, som på dette tidspunktet var Danmarks utlendings- og integreringsminister, bestemte seg for å ta affære og logge av sosiale medier.

Tre år seinere har Tesfaye blitt barne- og undervisningsminister, og nå er det tid for å gå løs på nasjonens skjermtid.

– Vi har undervurdert hvor skadelig det er for barn og unge å tilbringe så mange timer på skjermer hver dag, sier sosialdemokraten Tesfaye til Klassekampen på telefon fra København.

I desember i fjor ga Tesfaye en unnskyldning til Danmarks barn og ungdommer for at de har vært «forsøkskaniner» i et digitalt eksperiment. Samtidig varslet han at han ville ha mobiltelefonene ut av den danske skolen. Han ville ha mindre skjerm og mer penn og papir i undervisningen.

– Du har beskrevet dette som en kulturkamp mellom skolen og de store techselskapene. Hva mener du med det?

– Når vi leverer våre barn på skolen, har vi jo en forventning om at de trer inn i en kulturinstitusjon hvor vi med undervisning og god pedagogikk får videreført vår kulturhistorie til barna. Men med pc-er og mobiltelefoner har vi invitert de store techselskapene inn på skolen, og dette er bedrifter som har noen helt andre ambisjoner for barnas tidsbruk enn det skolen har. Kampen mellom skole og techselskaper er en kamp om barnas tid. Derfor er vi nødt til å snu skolen, og det gjør vi best ved å kaste ut techselskapene.