#fff

#000

Johannes Svendsen. Krister Larsen. Linda Hansen. Navnene på Kyrre Andreassens litterære personer signaliserer at man her har å gjøre med den nokså diffuse størrelsen «folk flest».

Tannhjulene som holder samfunnet i gang, på godt og vondt – og som sjelden tiltrekker seg nasjonal oppmerksomhet.

Det gjør imidlertid Andreassens forfatterskap, som har truffet en egen nerve hos norske lesere. Så også høstens kritikerroste bok, «Ikke mennesker jeg kan regne med».

Nå tildeles han Klassekampens Neshornet – og dét for sitt «standhaftige forfatterskap der han med sterk litterær stemme skildrer folk som vanligvis ikke finner veien til en roman», som det heter i begrunnelsen.

For forfatteren selv er drivkrafta enkel, forteller han.

– Det er å skrive så gode romaner som mulig, lage noe som ikke finnes fra før, sier Andreassen til Klassekampen.

Løfter det lille livet

– Det handler om å berøre mennesker, sier Britta Marakatt-Labba.

Slik oppsummerer den anerkjente kunstneren sin egen arbeidsetikk. Britta Marakatt-Labba har en travel hverdag og får overrakt Klassekampens Neshornpris på trafikknutepunktet Oslo S – en pris hun har fått for sitt politisk potente kunstnerskap.

Akkurat nå er hun på vei til Göteborg, hvor hun skal lanseres som festivalkunstner under neste års filmfestival.

Kunstneren er vant til å reise. I oppveksten pendlet hun og familien, som drev reindrift, mellom Målselv i Troms og Kiruna i det nordlige Sverige.

På den måten kom også Marakatt-Labba i nærkontakt med naturen i ung alder, noe som har hatt avgjørende betydning for hennes yrkesvalg.

Presser folk til å tenke

Hun er en moderne fortolker av Norges rike tradisjon for heimstaddiktning, mener juryen for Klassekampens kulturpris Neshornet, som i år tildeles forfatter Maria Navarro Skaranger.

Skaranger debuterte med den prisbelønte «Alle utlendinger har lukka gardiner» i 2014. Siden har hun gitt ut tre romaner til og blitt en av landets mest omtalte forfattere, høyt skattet hos lesere og kritikere.

Sentralt i Skarangers forfatterskap er Oslos drabantbyer. Hun vokste selv opp på Romsås.

– Selv har jeg aldri tenkt på meg selv som en heimstaddikter. Jeg vet veldig lite om hva bøkene mine handler om før de er ferdige, sier Neshorn-vinneren selv.

Årets roman, «Jeg plystrer i den mørke vinden», er en frittstående oppfølger til «Emily forever» (2021). I forrige bok møtte vi den unge aleinemora Emily, som bor i en drabantby som 

er Romsås, kanskje en helt annen. Denne gang følger vi Emilys mor Sidsel. Boka veksler mellom nåtid og minner fra fortida, som sammen danner et bilde av hvem Sidsel er.

En egenrådig klasseskildrer

– Jeg vil kalle det Israels ran

Ett minne kommer stadig opp for Odd Karsten Tveits indre øye. Det er fire tiår gammelt, fra den gangen han arbeidet som korrespondent for NRK i Beirut. Sammen med en libanesisk tv-fotograf hadde han reist ut til en flyktningleir vest i millionbyen.

Ryktene sa at israelske soldater skulle ha massakrert sivile palestinere i leiren. Tveit trodde dem ikke. Tidlig om morgenen 18. september 1982 snek de seg likevel gjennom smug og bakveier for å komme inn til leiren Shatila.

Synet der inne levnet ingen tvil: Likene lå strødd, i hauger og i ruiner av hus, og ett av dem brant seg fast i minnet hans: en 90 år gammel mann med øynene stukket ut. Han var død.

– Å være øyenvitne til massakrene i Sabra og Shatila gjorde dypt inntrykk på meg. Der skjønte jeg at det var verdenshistorie som ble skapt, sier Tveit.

Massakren på sivile palestinerne er gått inn i historien som et av mange blodige etter fordrivelsen i 1948 – og Odd Karsten Tveit var blant de første journalistene til stede i Beirut-leirene.

Klart blikk i blodtåka

Neshorn er tunge dyr. Faktisk så tunge, viser ny forskning, at de ikke har godt av å ligge på siden – det hemmer åndedrettet. Derfor sees de upartåede hovdyra ofte hengende opp ned, med tau omkring de lubne beina, når de skal flyttes fra et område til et annet.

Også Klassekampens neshorn-statuett er tung. Da årets priser skulle deles ut under avisas tradisjonsrike julelunsj tidligere denne uka, kom sjefredaktørens biceps til kort.

– Trolig snakker vi om landets mest tungtveiende kulturpris, peste Mari Skurdal – før hun skyndte seg å anbringe statuettene på et tilstøtende bord.

Der ble de ikke stående lenge. Snart måtte Nupi-forsker Julie Wilhelmsen forlate sin dampende ribbetallerken for å ta imot neshorn nummer én.

– Jeg er veldig glad for at Klassekampen har valgt seg et neshorn som sitt avisdyr, ikke et lemen, sa Wilhelmsen, med henvisning til Dagbladets gamle maskot.

To å tenke sammen med

Vladimir Putins «etterplaprere», «klakører» og «nyttige idioter». Skjellsordene haglet i norsk offentlighet etter at Russland angrep Ukraina i februar. Skytset rammet dem som ikke hadde trodd krigen ville komme. Og ikke minst: De som hadde sagt at kanskje kunne også Nato og USA, ikke bare Russland, gjort noe annerledes for å unngå den.

Til slutt fikk vinneren av årets Neshornpris nok.

– Jeg ble kjempeprovosert av at frontfigurer i norsk offentlighet kunne svinge pisken på den måten, uten å skjønne konsekvensen for ordskiftet, sier Russland-forsker Julie Wilhelmsen.

I Dagens Næringsliv skrev hun at «selv er jeg verken Nato-motstander, antiamerikansk, anti-liberaler eller venstreradikaler, men jeg nekter å godta en fordummende og farlig praksis der kritiske spørsmål kun kan stilles til noen staters politikk».

I et intervju med Klassekampen tok hun deretter et oppgjør med det hun så som et krigståke-forsøk på å stemple meningsmotstandere, og på å fjerne alternative forklaringer på hvorfor krigen hadde brutt ut.

Et kontrært neshorn

Med eit venleg blikk har han synt fram det menneskelege i det mørke og sett ned på dei som styrer og utbytter. Juryen som gjev Christopher Nielsen Klassekampens nesehornpris, meiner han er ein som stort sett har sparka oppover. Sjølv meiner han at har sparka i alle retningar, og at ein eventuell politisk brodd ligg i at folk må tole det.

– Alle får. Samanhengen er vel at eg er kontrær og ein kverulant, seier han.

134 måleri av teikneseriemakar Christopher Nielsen har i haust vorte utstilt på det gamle Munchmuseet på Tøyen. Edvard Munch var ikkje alltid så oppteken av å perfeksjonere bileta sine. Mange gjorde han knapt nok ferdige. Sjølve målearbeidet var viktig og det å gå vidare til neste bilete.

Mengde og høgt produksjonvolum er viktig også for Nielsen.

– Det er sjeldan du går på ei kunstutstilling der det er 134 nye verk. Eg gjekk for kvantitet. Eg trur det er slik eg kan hevde meg. Hadde eg laga ei utstilling med fem eller ti bilete, trur eg ikkje det hadde fått så mykje merksemd.

Frå undergrunnen

Jula er fortellingenes høytid, og i år har forfatter Ingvild H. Rishøi gjort seg bemerket med «Stargate. En julefortelling».

Det passer med andre ord ypperlig at Rishøi tildeles Neshornprisen, Klassekampens årlige kulturpris, på selveste julaften.

– Jeg synes sammenligningen med neshornet er så stas, utbryter den takknemlige prisvinneren.

– Neshornet er litt sta og egenrådig. Det er så fint å få skryt for sine «dårlige» egenskaper. Jeg er faktisk skikkelig sta, og det er hyggelig å få skryt for akkurat det.

– Du kjenner deg altså igjen i neshornfiguren?

– Ja, jeg gjør det! Neshornene er også litt hissige og holder seg mest for seg selv. Det kjenner jeg meg igjen i. Er de ikke innmari treige også? Og plutselig eksploderer de og er raske, sier Rishøi.

Med følelser som håndverk

Den siste boka til Jonas Bals er et våpen, bokstavelig talt. «Streik! En historie om strid, samhold og solidaritet» er på 650 sider (ifølge velinformerte kilder var originalmanuset et par hundre sider mer). Anvendt riktig, er boka så svær at den er egnet til å uskadeliggjøre en streikebryter eller to.

Men først og fremst er «Streik!» en krønike om arbeiderklassens viktigste kampredskap. Klassekampens eksterne anmelder, historiker Jorunn Bjørgum, beskrev verket som «en frodig og detaljert fortelling om arbeiderbevegelsens streiker».

Avisas lesere kjenner LO-rådgiveren og historikeren Bals fra hans faste lørdagsspalter, bokanmeldelser og essayer, men også som høyst kompetent kilde i saker om sosial dumping på norske byggeplasser.

Nå hedres malersvennen med Klassekampens kulturpris, Neshornprisen. I begrunnelsen heter det blant annet følgende: «Som et standhaftig neshorn insisterer Jonas Bals på å minne oss om at bak ethvert praktbygg, står det en arbeider, og bak ethvert framskritt for arbeiderklassen, står arbeidere skulder ved skulder.»

Bals forteller Klassekampen at han nesten ble brydd da han fikk vite om prisen.

Kronikør og kampstrateg

«Det finnes bare én hipp bokhandel i Norge», skal poeten Jan Erik Vold ha sagt, og i denne bokhandelen, Tronsmo i Oslo, er det ikke lenge siden sjefen, Eva Stenlund Thorsen, sto sammen med en kunde og glante opp på prishylla. Samlingen av anerkjennelser var ikke akkurat beskjeden, men begynte det ikke å bli litt lenge siden sist, undret hun seg. Var det ikke snart på tide at noen viste takknemlighet for det gode arbeidet som aldri har stoppet opp siden bokhandelen så dagens lys i 1973?

Jo visst! I dag, på selveste julaften, får Eva og hennes ektemann Terje Thorsen Klassekampens kulturpris for «deres bidrag til norsk litterær offentlighet og intellektuelt liv gjennom bokhandelen Tronsmo».

– Fullt fortjent! Vi er enige i den vurderingen, sier Terje spontant da Klassekampen slår på tråden for å gratulere.

Både Eva og Terje startet sin bokhandlerkarriere i Norli, hvor de møtte hverandre for over 30 år siden. Kjærlighet ved første blikk var det bare for én av partene, men Terje satte i gang en sjarmoffensiv som raskt ga resultater. Han overøste sin kollega med musikk og bøker, og snart var de et par.

At de sammen skulle ende opp med å drive Tronsmo, beskriver de begge som et lykketreff. Eva søkte nemlig på en sjefsjobb i Norli en gang på starten av 1990-tallet. Hun følte seg berettiget til å få jobben, men fikk et overraskende nei tilbake. Terje ble så forbanna at han slutta i protest og begynte hos Tronsmo. En stund seinere, i 1995, fulgte Eva etter. I løpet av seks uker gikk hun fra å være ekstrahjelp til å bli daglig leder. Det er hun fortsatt.

Egenrådige bokhandlere

Det var bare så vidt Klassekampen kunne dele ut dobbel neshornpris i år. Skremmende nær julepostfristen oppdaget noen at det bare var igjen ett eksemplar av Christine Aspelunds bronsestatuett. Så fulgte panisk telefonering til støperiet i Pietrasanta og, får en tro, til ymse budtjenester som ikke er omfattet av norsk postlov.

Men italienerne leverte varene, bokstavelig talt, og på avisas skribentfest 13. desember kunne sjefredaktør Mari Skurdal overrekke nystøpte neshorn til to stolte prisvinnere.

– Det er ikke godt å si hvorfor avisa har valgt seg et utrydningstruet dyr som maskot, men slik er det, konstaterte Skurdal, før hun leste opp Marte Michelets navn.

Hun får kulturprisen for «Hva visste Hjemmefronten?», en bok som har skapt til dels hissig debatt om årsakene til at ikke flere norske jøder ble reddet i 1942.

Ikke utrydningstruet, men likevel

I seks hektiske førjulsuker har Marte Michelet sannelig fått oppfylt journalistdrømmen om å sette dagsorden.

8. november lanserte hun boka «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet». Siden har debattens bølger gått høyt, med kuling i kastene. Sist torsdag ble den rundet av for i år med et fullt heldagsseminar i Samfunnssalen i Oslo, med Michelets bok som omdreiningspunkt. Dagen før hadde Aftenposten spesialutgave på 32 sider.

Vi intervjuet Michelet dagen før boka kom, og hun var forberedt på reaksjoner. Men omfanget og intensiteten overgikk både uro og forhåpninger med god margin.

– Hvorfor er det du legger fram så kontroversielt?

– Jeg tror at noe av grunnen til at det blir så intenst, er at vi ikke er vant til faglig debatt om denne delen av historien. I Tyskland har det i hele etterkrigstida vært store uenigheter om forståelsen av holocaust, både om enkelthendelser og det store bildet. Sverige og Danmark har også et annet debattklima om disse tingene.

Hun mener at det finnes en redsel for uenighet og konflikt her i landet, selv i kommentarfeltenes tid.

Sta som et neshorn

– Dette var uventa! Om ikkje fullt så uventa som at danseframsyninga eg var med på i vår vann Kritikarprisen. Ein skulle tru det var mitt bidrag på dansescenen som kvalifiserte til «nashornpris», vitsar Kjartan Fløgstad.

Han viser til koreograf Marie Bergby Handelands «Forfatterbevegelsen», der han dansa «Magdalenafjorden».

Romandansinga utvida uttrykksspekteret til ein av norsk litteraturs mest mangfaldige og målmedvitne forfattarar. Med utgangspunkt i kollektiv arbeidarkultur i den kosmopolitiske industribygda Sauda har Kjartan Fløgstad halde fast ved og vidareutvikla sin klårt ideologiske og språkleg særmerkte forfattarskap frå «Dalen Portland» (1977) til «Grand Manila» (2006). Tekstane strekar opp ein alternativ danningsveg nedanfrå, noko inspirasjonen bak solodansen òg viste:

– Eg brukte dei finaste rørslene eg veit om: rørslene for å slå med langorv og for å gå langrenn.

Forfattaren har vorte 74 år, men er like sprek og seig som han har vore, og det kan koma godt med. Det går friskt for seg i debattane som gjerne følgjer ei ny Fløgstad-bok. Mottakinga av «Trans-Sovjet ekspress» (2017) vart igjen møtt med ideologisk farga skuldingar om «romantikk».