#fff

#000

– Nasjonalmuseet er i ferd med å skade sin egen faglige integritet gjennom avtalen med Fredriksen-familien, sier kunstner Nikhil Vettukattil.

Sammen med kunstnerkollegene Kajsa Dahlberg, Sille Storihle og Knut Åsdam står han bak et opprop som tar til orde for at Nasjonalmuseet må trekke seg fra avtalen de har inngått med Fredriksen-familien.

I morgen åpner dørene til det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen i Oslo, men det er ikke alle i Kunst-Norge som klapper i hendene av den grunn.

I 2019 ble det kjent at Nasjonalmuseet hadde inngått en samarbeidsavtale med rederarvingene Cecilie og Kathrine Fredriksen. 700 kvadratmeter av det påkostede signalbygget er nemlig reservert for Fredriksen-familiens egen kunstsamling – en samling museet skal bidra til å bygge opp.

Nå har over hundre personer i det norske kunstfeltet, blant dem både kuratorer og kunstnere, signert et opprop som tar til orde for å skrote den omstridte avtalen.

Ber statsråden gripe inn

Helen Frankenthaler, Georgia O’Keeffe, Alice Neel – det er ikke ubetydeligheter i kunsten som dekker veggene i det såkalte Søylerommet når Nasjonalmuseet åpner.

– Det er interessante arbeider, som i og for seg tilfører noe som ikke finnes i museets samling. Likevel kan jeg ikke se at Fredriksen-samlingen gjør noen avgjørende forskjell i opplevelsen av det store museet, sier Mariann Enge, redaktør for Kunstkritikk.

I 2019 ble det kjent at ikke mindre enn 700 kvadratmeter av det påkostede bygget skulle reserveres den private kunstsamlingen til rederarvingene Cecilie og Kathrine Fredriksen, som Nasjonalmuseet skulle bidra til å bygge opp og forvalte.

Kritiker Mariann Enge er en av dem som har vært kritiske til at museet har gitt fra seg innflytelse til rikfolk – og hun har ikke forandret mening etter å ha besiktiget Fredriksen-rommet.

 Sammenliknet med de mange veldig tydelig kuraterte rommene, virket det her litt mer sammenrasket og tilfeldig, sier Enge.

Sabler ned millionsamling

Er norske museer blitt for redde for å virke for belærende på sitt publikum? Er museets fremste mål å sørge for at publikum får en god og minnerik opplevelse?

De siste årene har det vært tendenser til profesjonskamp i museumsverdenen – mellom kuratorer og andre kunstfaglige ansatte på den ene siden, og mer publikumsrettede funksjoner innen kommunikasjon, opplevelse og marked på den andre.

Kommende lørdag åpner Nasjonalmuseet dørene til sine nye lokaler på Vestbanen i Oslo. I kulissene på det storslåtte praktbygget har det også foregått en slik kunstfaglig profesjonskamp.

– Mange av oss er bekymret for at fagstaben kommer i mindretall sammenliknet med andre typer stillinger, sier seniorkurator Ellen Lerberg.

En oversikt Klassekampen har fått utlevert, viser at antallet kuratorer har hatt en begrenset økning siden 2016, da det nye museet på nærmere 55.000 kvadratmeter fortsatt befant seg i støpeskjea. I denne perioden har det blitt nesten dobbelt så mange ansatte ved museet, fra 187 til 321.

Museet frir til publikum

Munchmuseet, Deichman bibliotek, Operahuset og Nasjonalmuseet.

De siste årene har en rekke store prestisjebygg for kulturlivet åpnet dørene for publikum i Oslo. Men prislappen har vært høy. Altfor høy, mener regjeringen.

Under framleggingen av revidert statsbudsjett i går kom det fram at en rekke statlige byggeprosjekter må belage seg på å kutte kostnader med milliardbeløp.

Sparekniven får også konsekvenser for de to siste kulturbyggene som fortsatt befinner seg i støpeskjea i hovedstaden: Vikingtidsmuseet og Nationaltheatret. Håkon Glørstad, direktør ved Kulturhistorisk museum, er misfornøyd med regjeringens beslutning om å kutte i budsjettet til det nye Vikingtidsmuseet med én milliard kroner.

– Vi er ikke opptatt av å få et råflott museum, men vi ønsker å bevare kulturarven på vegne av hele landet. Det er bekymringsfullt at det trekker ut i tid, og at vi får mindre midler til å løse oppgaven med å bevare samlingen vår, sier Glørstad.

Kutter i dyre kulturbygg

 er den typen arkitekt folkene bak «Arkitekturopprøret» elsker å hate: Han er meningssterk, kompromissløs, upragmatisk, ufolkelig – kort sagt en god, gammeldags kulturelitist, en av de siste av slagsen. I byggeprosessen har han vært, ja, ikke et hår i suppa, men en hel tupé i tekoppen til museumsdirektør Karin Hindsbo.

Så tidlig som i 2017 begynte Schuwerk å krangle med Statsbygg om den såkalte alabasthallen på toppen av museet; året etter kalte han prosessen et «mareritt» og la til at «hvis de sier meg opp, sier jeg tusen takk, det ville vært den beste dagen i livet mitt». I 2019 var det infoskjermene i vestibylen og logoen på fasaden han reagerte på. Men nå, bare uker før museet åpner, må vel stridsøksa være begravd?

Tro om igjen. I et ferskt intervju med NRK sier arkitekten at møblementet i barneområdet er «forferdelig», og at han vurderer å utebli fra åpningsfesten. Han er heller ikke tilfreds med utstillingen «Jeg kaller det kunst», som skal fylle Alabasthallen – unnskyld, Lyshallen – på museumstaket: Den «ser ut som et loppemarked», ifølge Schuwerk. BW

Loppis på museet

Samme dag som Nasjonalgalleriet stengte i 2019, fikk journalist Audun Vinger i oppdrag å snekre sammen en såkalt «åpningsbok» for det nye museumsbygget på Vestbanen. Denne uka ble den tungt illustrerte boka lansert, og den byr på flerfoldige perspektiver på Nasjonalmuseets enorme kunstsamling.

– I museumsverdenen har man gått bort fra å fortelle folk hvilke verk som er de viktigste i samlingen og heller åpne for at publikum kan ha sine egne innfallsvinkler. Derfor er ikke dette en katalog med høydepunkter, men en bok basert på friere essayistikk, forteller Vinger.

– Hva har tre år med fordypning i Nasjonalmuseets kunstsamling gjort med ditt syn på den?

– Det har vært en slags drøm. Jeg har drømt om noe som ikke finnes ennå. Mye av kunsten og objektene har ikke vært tilgjengelig som annet enn minner, rykter og digitale filer. Jeg har hatt store opplevelser med å scrolle verk i timevis, men det å endelig få se verkene på plass i de nye museumslokalene har vært en rystende opplevelse, rett og slett. Det er som å treffe et menneske du bare har sett på bilde.

– Boka skal fortelle leseren noe om hvordan museet vil se ut når det åpner, men håper du også at den kan påvirke retningen museet tas i de kommende årene?

– Det kan hende. I så fall blir det et jævlig bra museum!

Nye blikk på samlingen

Fasaden til Nasjonalmuseet er ikke lenger bare en «svær grå vegg», som noen hevdet da bygget ble reist, for i disse dager er den lyssatt i Ukrainas flaggfarger.

Men ifølge Jérémie McGowan, tidligere direktør for Nordnorsk kunstmuseum, strekker ikke museets markering mot Russland seg særlig mye lenger.

I en kronikk i lørdagens Klassekampen hevdet han at Nasjonalmuseet har indirekte bånd til russisk næringsliv og stat gjennom sitt samarbeid med søstrene Cecilie og Kathrine Fredriksen, verdt flere hundre millioner kroner.

«For de som lurer på hvordan en kulturboikott i Norge kan eller bør se ut, eller ikke, er vel Vestbanen et godt sted å starte», skrev McGowan.

Kunsthistoriker Karin Hellandsjø, tidligere direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, er helt enig i McGowans kritikk.

– Én ting er at jeg er uenig i det de gjorde den gangen, men man må følge opp slike saker. Nå må Nasjonalmuseet ta affære, sier Hellandsjø.

Kritikk for russiske bånd 

– Jeg gleder meg helt sjukt til Bruegel og Rubens, det er jo snacks for kunsthistorikere, utbryter Klassekampens egen kunstkritiker Maria Horvei etter å ha kastet et blikk på programmet til Nasjonalmuseet for 2022 til 2025, som ble lansert i går.

Neste sommer viser Nasjonalmuseet sjeldent utstilte tegninger av Pieter Bruegel den eldre og Peter Paul Rubens. Før den tid kan publikum blant annet glede seg til utstillinger med Louise Bourgeois, Grayson Perry og Laure Prouvost.

Horvei mener det er mye fint i programmet, men skulle gjerne sett at Nasjonalmuseet hadde gitt en nålevende norsk eller nordisk samtidskunster en separatutstilling allerede i sin første sesong:

– Jeg er litt overrasket over at programmet ikke har en sterkere norsk og nordisk profil det første året. Og jeg hadde også forventet et samisk innslag allerede til åpningen, sier Horvei.

– Programmet er preget av at de vil nå ut til et internasjonalt publikum, og det kan man forstå. Men det er jo ikke mange andre museer som kan fokusere på den nordiske kunstscenen, så det hadde vært naturlig at Nasjonalmuseet sendte et tydelig signal om at de tar det ansvaret.

Savner norsk solo

En ny mulighetsstudie foreslår at Nasjonalgalleriet skal videreføres som visningssted for kunst, i et nyskapende samarbeidsprosjekt mellom museer fra hele landet.

Sparebankstiftelsen DNB har sagt seg villig til å bidra med 130 millioner kroner til rehabilitering av bygget, som til sammen vil koste 390 millioner kroner. Som motytelse er Sparebankstiftelsen tiltenkt to styreplasser i en ny stiftelse som skal eie og drive museet videre sammen med Nasjonalmuseet og Kulturdepartementet. Forslaget ligger nå på bordet til kulturminister Anette Trettebergstuen. Hun lover at det vil komme en avklaring i løpet av 2022.

«Vi har nå fått et forslag som vi skal se på i sammenheng med mulige alternativ, og det er for tidlig å konkludere», svarer Trettebergstuen via Kulturdepartementets kommunikasjonsavdeling.

«Uansett løsning vil dette være en budsjettsak, som må håndteres i budsjettsammenheng på vanlig måte.»

Fra Stortinget advarer SV og Rødt mot å gi Sparebankstiftelsen DNB eierinnflytelse over en av landets viktigste og eldste kulturskatter.

Vurderer flere alternativer for Nasjonalgalleriet

– Nasjonalgalleriet er en av de største kulturskattene vi har. Vi mener det bør eies og styres av fellesskapet, sier Marie Sneve Martinussen i Rødt.

– Staten bør ta hele regningen for å rehabilitere og ikke være avhengig av en privat stiftelse, istemmer SVs Kathy Lie.

De reagerer på et forslag om at Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen DNB skal gå sammen om å opprette en ny stiftelse som skal eie og drive Nasjonalgalleriet i Oslo.

Bygget stengte i 2019, og høydepunkt fra kunstsamlingen skal vises i det nye Nasjonalmuseet som åpner i år. Ideen om videre drift av Nasjonalgalleriet ble presentert sist uke i en såkalt mulighetsstudie for etterbruk.

Utredningen er ført i pennen nettopp av Sparebankstiftelsen DNB, som fikk oppdraget fra Kulturdepartementet mens Trine Skei Grande (V) var kulturminister.

Ber private holde seg ute

– Jeg lurer på hvilken rolle Nasjonalmuseet har spilt i innkjøpsbeslutningene. Fra utsida kan det se ut som om museet kan ha fungert som rådgiver for en privat samling, sier professor i kuratorpraksis Anne Szefer-Karlsen ved Universitetet i Bergen.

Da det nye Nasjonalmuseet åpnet lørdag, kunne publikum for første gang se verk fra den privateide samlingen til rederarvingene Cecilie og Kathrine Fredriksen.

Nasjonalmuseet hevder nå at de i praksis ikke bidrar med ekspertise til Fredriksen-samlingens kunstkjøp.

I avtalen Fredriksen Family Art Company inngikk med Nasjonalmuseet i 2017, heter det derimot at museet skal «bidra med sin kunstkompetanse- og ekspertise» i valget av verk til samlingen. Fredriksen-familien skal også få all mulig hjelp til å tilegne verkene «på fordelaktige vilkår».

– Det betyr i praksis at private samlinger kan kjøpe seg fagekspertise som tilhører det offentlige, sier Szefer-Karlsen.