#fff

i Aleppo, den største byen i Syria, som kan fungere som et slags bilde på landets moderne historie. Baron hotell ble åpnet i 1911, da byen fortsatt var et handelsknutepunkt i Det osmanske riket. Eventyreren T.E. Lawrence losjerte her mellom sine arkeologiske ekspedisjoner; forfatteren Agatha Christie skrev «Mord på Orientekspressen» på rom 203. I hundre år tiltrakk stedet seg så vel turister som statsledere, mange av dem deler minnet om å drikke gin og tonic i den legendariske baren, der innehaveren underholdt med historier fra en allerede svunnen tid.

besøkte hotellet første gang, en desemberdag i 2016, var det mørkt i den staselige foajeen. Strømmen hadde vært borte i månedsvis, de knuste vinduene var dekket av plast. Noen få, forkomne skikkelser satt rundt en vedovn i et av de innerste rommene. De var armenere, fordrevet fra sine hjem i Øst-Aleppo, og tok imot oss med all den sjenerøsiteten og gjestfriheten som byen var kjent for. De skjenket vin, tilbød oss suppe og kaker, men samtidig la de også for dagen en dyp mistro mot sine egne landsmenn. Det var ikke bare bygninger som lå i ruiner: Ulike religioner og folkeslag hadde levd side om side her i tusenvis av år, men tilliten mellom dem var borte.

 vendte jeg tilbake til Aleppo flere ganger. Jeg fikk gode venner der, og lærte mange av byens gleder å kjenne, men samtidig ble jeg hele tida minnet om at det hadde eksistert en annen by, som ikke ville være like lett å gjenskape. Ingen har gjort denne tapte verdenen like levende for meg som forfatteren Khaled Khalifa. I romanene «Hatets lovsang» og «Ingen kniver på kjøkkenet i denne byen» maner han fram det gamle Aleppo med en intensitet som tidvis kan være fullstendig overveldende. I motsetning til mange av kollegaene sine bor Khalifa fortsatt i Syria, men da jeg møtte ham i Damaskus i fjor sommer, fortalte han at han fortsatt ikke hadde vært tilbake i Aleppo etter at krigshandlingene opphørte. «Folk har sendt meg bilder på Facebook og på Twitter og på e-post, men jeg ser ikke på dem», sa han. «Jeg vet hva som har skjedd. Jeg har snakket med familien min. Men jeg vil ikke se det. Hvis jeg reiser tilbake, kan det hende at hjertet mitt går i stykker.»

en av Khalifas bøker i norsk oversettelse. Den heter «Døden er et slit» og er den første av romanene hans med borgerkrigen som bakteppe. Samtidig med at boka ble lansert, var Khalifa gjest på den internasjonale litteraturfestivalen i Bergen. Jeg hadde tatt turen fra Oslo for å møte ham, og en kveld fikk jeg være med Khalifa og noen av kollegaene hans ut på byen. Hele kvelden underholdt han med den samme flommen av historier som kjennetegner fortellerstemmen i romanene. Da det nærmest seg stengetid, falt det på meg å velge et passende sted for et siste glass. Jeg kjenner overhodet ikke Bergen, og Khalifa ville ikke gå for langt fra hotellet, men til slutt fant vi en slags bar i nærheten av togstasjonen. Det var ikke noe særlig til lokale, men Khalifa lot ikke til å bry seg. «Det minner om baren i Baron hotell», sa han og klappet på et av de runde bordene. Dermed satte vi oss ned, bestilte en runde gin og tonic, og en kort stund føltes det som at også jeg fikk ta del i den versjonen av Aleppo, ubesudlet av krig, som han fortsatt ser for sitt indre øye.

Glimt av det gamle Aleppo

på hva som ville skjedd hvis biblioteket som institusjon aldri var oppfunnet, og noen hadde lansert ideen om et slikt byggverk i dag.

La oss bygge et hus der alt er gratis, kunne man sagt, med bøker fra gulv til tak, og bøkene skal du bare kunne plukke ut av hylla – ja, du kan ta med deg hjem, låne og lese dem i fred, om du vil. Bare kom tilbake med dem om en måned eller to eller tre, det går fint. Vi bygger et hus som bare er åpent, der ingen krever noe av deg, verken penger eller prestasjoner, der du bare kan gå inn og bli værende hele dagen, enten du vil låne tsjekkisk poesi, tegneserier eller sjekke innboksen i Altinn. La oss sørge for at ingen komme til å be deg om noe her inne, for eksempel om å få samle dataene og sporene du etterlater deg, slik at de kan selge dem til høystbydende på annonsemarkedet og bli rike. Det skal være gratis, på ekte. Vi setter i gang!

, mer usannsynlig enn reverseringen av Viken, stans i ny oljeleting og sekstimersdagen til sammen, at man ville finne på å vedta noe sånt, sikkert fremmet av visjonære, barnslige drømmere på bakerste benk på Stortinget.

Men ikke bare har vi ett av dem. Vi har et lovfestet krav om at det skal finnes et slikt i hver eneste kommune i landet – det skal til og med skal finnes en 

 i hver eneste kommune i landet. Det er mye vi har å takke generasjonene som kom før oss for, men dette tar nesten kaka.

Helt spesifikt gjelder det også det nye, ruvende hvite huset med en faretruende skygge av et tak i Bjørvika i Oslo, som åpnet i år etter en 35 år lang prosess. Eksteriørmessig er det ikke så lett å elske, kanskje, sånn umiddelbart. Men etter at jeg tok det første steget gjennom svingdøra en dag i april, er alt tilgitt. Dette bygget er ikke bare en utopi, det er en katedralliknende drøm av stram, skandinavisk design, fargesprakende samtidskunst og en ryddig og innbydende overflod av bøker, med allmenninger og private, hemmelige små kroker å gjemme seg i.

 da Y-blokka falt, da Lambdas varige grellhet for alvor kom for en dag og da staten solgte Nasjonalbiblioteket til et svensk eiendomsfond ved navn Castellum. Det er året da vi gjennomgikk alt det vi ikke orker å nevne enda en gang i denne spalta, bortsett fra at det rimer på Ovid, anemi og våronna. Og det er året da dypt elskede små filialer og folkebibliotek ble forsøkt nedlagt i sammenslåtte kommuner, og da kystkommunene på vestlandet omsider mistet sin flytende stolthet, bokbåten Epos.

Storstua vår

setter på musikk i bilen, skrur dattera mi av. Hun sier gjerne ting som «dette er pappamusikk» (2Pac), «hva er dette» (Beastie Boys) eller «vi kan faktisk ikke høre på det her» (all gitarbasert rock). Og så bytter hun til sin spilleliste, der sangtitlene bare har små bokstaver og s-ene skrives som dollartegn. Påfallende ofte kan hun fortelle at artistene, som høres ut som de synger (?) med en crackpipe i halsen, har drept noen eller selv blitt drept.

Men en dag tidlig i år brøt jeg lydmuren. «Sett på Musti», sa jeg. Dattera visste ikke hvem det var. Jeg forklarte at Musti var fra Tøyen, altså samme bydel i Oslo som vi bor i, og at rapperen pleide å henge på samme fritidsklubb som henne. Hun søkte motvillig opp navnet og satt på låta «lion king», som åpner med buldrende trommer og forventninger om noe stort.

vokste opp i en blokkleilighet på Tøyen sammen med sju søsken. Da hun kom med debutalbumet sitt tidligere i år, rakk hun å gjøre kritikerne mektig imponert før scenene ble koronastengt og festivalene avlyst. Når Musti raskt ble et forbilde, var det også på grunn av hennes åpenhet om mental helse og egen depresjon, og fordi hun har stått opp for det ofte utskjelte nabolaget hun kommer fra. Bestefaren var ordfører i byen Burao i Somaliland, mens Musti selv har blitt dronninga av Tøyen.

Hun rapper med små bokstaver om de store tingene, enten det er personlige kamper («Hjertet mitt det dunker, for det gjør seg klar for krig»), identitetskriser («Føler jeg ser dobbelt av meg selv, ansvar for to») eller ambisjoner («Er en leder og jeg visste det fra dag én»). På Lindmo i høst framførte Musti hiten «Gro Harlem Brundtland» i svart jakke og beret, og avsluttet med en knyttneve i lufta.

Jeg hører og ser slektskap mellom henne og to andre favoritter, nemlig britisk-tamilske M.I.A. og svensk-syrisk-litauiske Silvana Imam. Noe av det de har til felles, er kombinasjonen av frihetstrang og familiebånd. M.I.A. oppkalte sitt første album etter faren, og det andre etter mora. Silvana fikk foreldrene til å lese inn hvert sitt spor på en plate; faren på arabisk, mora på litauisk. Derfor virket det helt logisk da jeg fant ut at navnet på albumet til Musti – «Qoyskayga» – betyr «familie» på somali.

 så Musti åpne P3 Gull med et show som inneholdt et trommeorkester, flammekastere og svartkledde dansere. Mens hun rappet om å sende penger til familien i gamlelandet, håpet jeg intenst at hun skulle få en pris. «Musti må vinne», sa jeg da årets nykommer skulle kåres. Idet hun faktisk vant, så jeg på dattera mi og tenkte at seieren også var litt vår.

Mektige Musti

jekker jeg en Hamar julebrus på glass og krøller meg oppi sofaen. Med strikketøyet i fanget og mobilen i hånda blir jeg sittende og tenke på jula hjemme i år, om jeg får skåla med bestefar eller ledd av gamle bilder med mormor.

Så dukker det opp et varsel om at konserten til Frida Ånnevik har starta.

Torsdag kveld pleide å være ukas beste – ei første glipe mot helga, bare uten alle forventningene som sjelden innfris. Den rebelske følelsen av å strekke kvelden ut i natta, kanskje på en spontan konsert, for det gjør ikke no’ å være litt smaløyd på en fredag.

Der på den lille skjermen, i aulaen på ungdomsskolen på Ridabu, står plutselig Ånnevik. Kameraet går nærmere, til stemmen og fjeset hennes er helt inntil mitt. Jeg trekker pleddet over huet.

. Og dere er der ute et sted, men samtidig så er dere jo her sammen med oss», sier hun. De tilbakelente trommeslaga setter i gang igjen, og Ånneviks myke stemme synger at «her er min låste, sikre, faste, lånte plass».

 enda en sånn klein stuekonsert. Det hele er gjennomarbeida og satt sammen av regissørene Mattis Goksøyr og Sven Arild Storberget, og visesangerens direktesendte konsert blir krydra med klipp fra tida rundt slippet av debutalbumet «Synlige hjerteslag». Tilbakeblikkene vises innimellom at låtene fra den ti år gamle plata spilles i nåtid fra ulike steder på hjemplassen.

Der vi bor

#000

for planer som gikk i vasken. I alle fall fram til man sluttet å legge planer fordi man visste at de trolig kom til å gå i vasken, de også. For min del ble det ikke noe av turene til De britiske øyer, der jeg skulle fråtse i britenes kultur – med jubel for Tottenham-mål i London, allsang til The Libertines-klassikere i Glasgow og øl i forblåste bakgater på Shetland (derav «øyer» i flertall).

Lengselen etter å bryte ut av hverdagen generelt – og etter det forjettede land på motsatt side av Nordsjøen spesielt – vokste gjennom sommeren, mens håp ble erstattet av resignasjon. Jeg vandret gjennom hverdagen og gjorde akkurat det fotballspillerne jeg hadde lyst til å se, stadig sier at de gjør: tok en dag av gangen.

kom det et lyspunkt. Eller faktisk flere. Jeg befant meg på Intility Arena for å se en Vålerenga-kamp. Fotballtribuner har også vært stengt for de fleste i år, men ekstrajobben som fotballreporter hadde gitt meg innpass. Og selv om det er stor forskjell på å stå tett blant 60.000 tilhengere i London og å sitte ovenfor 200 godt spredte tilhengere i Oslo, er det noe med det å være på kamp. Musikken til innmarsjen. Forventningen som sitter i lufta. Gleden og frustrasjonen som ropes ut underveis (eller formidles, i dette tilfellet, siden jeg jo var på jobb). Det var annerledes, men likevel en deilig følelse av det normale.

Jeg husker ikke nå hvordan kampen gikk, men været var i alle fall godt nok til at jeg bestemte meg for å spasere hjem. Jeg liker å gå gatelangs i fremmede byer, men det er helt ålreit i gode, gamle Oslo også. Hjembyen er nydelig på en fin høstdag, selv om jeg ikke akkurat snubler over nye steder hele tida.

snublet jeg over et gammelt sted i ny innpakning. Kafeen Fuglen i Gamlebyen har begynt med både konserter og alkoholservering, og denne kvelden var lokalet akkurat så fullt som koronareglene åpnet for. Men den lite glamorøse uteserveringen var åpen, så jeg slo meg ned og bestilte både kaffe, øl og potetgull.

Og akkurat der, på en parkeringsplass mellom en vei og to industribygg, fikk jeg følelsen av noe helt annet enn den grå koronahverdagen.

En smak av utlandet

året på en kulturopplevelse man ikke trodde man skulle få, og i år fant denne sted i vestlandsperla Sandane i Gloppen kommune. Sammen med en venninne hadde jeg tilbrakt dagen på fjellet. Vi hadde spist lunsj ved en gammel støl og bada i oktoberkaldt vann i naturskjønne omgivelser. Men nå var det lørdag kveld og fest på lokalet. Jeg befant meg på det sjarmerende utestedet Lauget kaffi & kultur, på en ekte, fysisk 

 for første gang på sju måneder. To lokale helter, duoen Meowth, spilte opp. På denne kvelden, i dette hersens korona-året, ble alt jeg liker med å samles for å høre levende musikk spesielt tydelig for meg.

den forventningsfulle summingen før konsertstart. Her var det flere delegasjoner med kollegaer og venner av bandet, musikkfolk i alle aldre og andre interesserte fra kommunen som jeg fikk vite at kapret fjerdeplassen på Norsk kulturindeks 2020 – rangeringen av kommuner med størst kulturtilbud og -bruk. Til tross for at jeg var utenforstående, attpåtil fra en by som lokalbefolkningen på dette tidspunktet i pandemien omtalte som «blodraud», ble jeg umiddelbart sugd inn i fellesskapet. Vi skålte i lokal sider og gledet oss til konsert.

 åpenbarteseg, og som er konsert på sitt beste, var den høye konsentrasjonen av 

. Publikum og bandet ville hverandre godt og var innstilt på at det skulle bli en bra kveld for alle involverte. Jeg ble minnet på to venner som er mine ledestjerner på konsert. Den ene danser, så å si uansett, på en imponerende smittsom måte. Den andre tar alltid ansvar for å dra applausen i gang, plystre høyt og løfte opp stemningen. Selv om korona sørget for at vi denne kvelden måtte sitte på anviste plasser med behørig avstand, kunne jeg merke opptil flere ledestjerne-typer spredt utover lokalet.

er selvfølgelig musikken. På Lauget ble vi lovet en «koselig blanding av hiphop og jazz», og det var akkurat det vi fikk. Vi fikk én mann med saksofon og én mann med trommer. Vi fikk coverversjoner av duoens hiphop- og grunge-favoritter fra 1980- og 1990-tallet, i tillegg til noen egenkomponerte låter og jamming. Vi fikk frekke hoftebevegelser fra saksofonisten, jubel fra den yngre garden på første rad og vittige anekdoter.

avrundet mednachspiel på hotellet, med røverhistorier fra distriktet og skarpe utfall mot regjeringens regionreform. Med andre ord: en perfekt kveld for en ydmyk sjel fra en blodraud by.

Blodraud i bygda

 ikke vært noen fest. Derfor er det veldig passende at en av de virkelig store kulturopplevelsene det siste året var et over tre timer langt dypdykk i det mørkeste kulturuttrykket i moderne tid, NRKs dokumentarserie «Helvete – Historien om norsk black metal». Nå er ikke denne dokumentaren det første forsøket på å forstå dette odde fenomenet, men den skiller seg ut ved å forstå sjangeren som et i kjernen musikalsk fenomen. Mange har fokusert på all viraken rundt miljøet, og det er ikke rart, med både kirkebranner, mord og selvmord i mente. Man har spurt seg hvorfor disse rare ideene dukket opp i trygge, sosialdemokratiske Norge. Men i all staffasjen går man gjerne glipp av at dette var og er en musikksjanger. Derfor var det så forfriskende når denne serien framstilte alle disse karakterene med fjonge artistnavn som «Maniac», «Fenriz», og «Satyr», som det de kanskje aller mest er: Musikknerder.

norsk svartmetall er jo ikke akkurat avansert. I ordene til «gudfar» og ideolog Øystein «Euronymous» Aarseth (Mayhem-grunnleggeren som ble drept av Varg Vikernes): « Målet med det hele er å spre mest mulig skrekk og ondskap. (…) Vi er utrolig fascinert av død og fordervelse og mørke.» Sitatet er sikkert velegnet til å pirre fantasien til tenårige gutter i alle aldre og kjønn, men det er ingen dypsindig analyse.

Derimot er det fascinerende å høre hvordan de utviklet musikken. Hvordan Aarseth sammen med Snorre «Thorns» Ruch laget den særegne riffingen på gitar, til dels inspirert av Prokofjev. De var på ingen måte snevre, men hørte på alt mulig av eksperimentell musikk, fra elektronika til støymusikk og orgelkantater. Og der ligger noe av nøkkelen til at dette bitte lille miljøet ble en internasjonal sensasjon: De stjal ideer over alt, tydeligvis ganske fordomsfritt, og smeltet det sammen til sin egen greie. Og de øvde. Sjukt mye, som alle musikknerder gjør. Og ble dermed musikere i verdensklasse.

 også gir oss innblikk i fascinerende, og til dels tragiske historier er et pluss. Særlig peker de lange intervjusekvensene med Anders Ohlin, broren til Mayhem-vokalisten Pelle «Dead» Ohlin seg ut. Å høre ham snakke om brorens selvmord, og hvordan Aarseth kynisk brukte det kommersielt, er sterkt. Sterkt var det også å se hvordan Aarseths makker gjennom mange år, Mayhem-grunnlegger Jørn «Necrobutcher» Stubberud tok det, noe som førte til et langvarig brudd med bandet. Så kan vi tilgi at de farer litt med harelabb over en del av miljøets mer grufulle eksesser, ikke minst drapene, samt at serien er litt dårlig redigert, så siste episode oppleves svært rotete. Et fruktbart og lærerikt besøk i musikkens Helvete var det like fullt. Du rekker å se det før sola snur.

Svartkledde nerder

 scenene i «Tottori!» er hjerteskjærende. Vega og Billie har med seg en presang til mamma, som er innlagt på sykehus – «for å hvile». Men da lillesøster Billie blir for ivrig under overrekkelsen, får mora en reaksjon og bjeffer mot henne: «Hei, jeg kan åpne den pakka en annen gang, ikke sant?» Gaven med det lyserosa papiret blir liggende på nattbordet hennes som et ubesvart spørsmål.

Mot slutten av filmen ser vi den igjen. En sommer er gått, det er sol i rommet, posene under mammas øyne er glattet ut. Jentene har i mellomtida reddet pappa opp fra ei grotte og transportert ham hjem – med skadet bein! – på Billies gigantiske enhjørning-badeleke. Nå kan mamma åpne presangen. Hva som er i den? Et par lyseblå enhjørningtøfler. I neste klipp ser vi henne løpe i tøflene på stuegulvet hjemme, med Billie foran seg, pappa etter – Vega legger fra seg boka hun har sittet og skrevet på, «Sommeren vi var alene», og kaster seg inn i leken.

et sted at en symmetrisk oppbygning, der et motiv gjentas i begynnelsen og på slutten, på ingen måte bør oppfattes som «konstruert» eller «uten likheter med livet». Han viser til Anna Karenina, som første gang møter Vronskij på en perrong på en jernbanestasjon hvor noen har falt under et tog. Til slutt er det Anna som kaster seg foran toget. Dette griper oss fordi det er sånn vi selv komponerer livene våre – «etter skjønnhetens lover, selv i den dypeste forvirringens stunder».

«Tottori!» er et familieprosjekt, og jeg mener å ha lest i et intervju at historien ble diktet fram mens Arild Østin Ommundsen – som har regissert filmen sammen med kona Silje Salomonsen – fulgte Vega til skolen. Det høres i hvert fall ikke usannsynlig ut. Filmens premiss – voksne som knapt nok duger til noe som helst, barn som ordner opp med fantasi og fornuft – er nok en ganske vanlig barnlig dagdrøm. Men også de «voksne» elementene i filmen kan ha opphav i et ung sinn; tross alt er det ingen som elsker gjentakelser mer enn barn.

 er ofte heltene i barnefilmer. «Tottori!» er lur sånn sett; den viser hvilken nytte en familie kan ha av komplementære egenskaper. Billie er kreativ, egenrådig, «gal», akkurat som pappa – «mer muskler enn hjerne», som Vega sier om ham. Selv beskriver hun seg som «den streite». Mens mamma er «den som holder oss samla» – i grunnen som Vega: organisert, reflektert, bare litt 

 reflektert, slik at hun iblant «blir trøtt inni hodet sitt»?

I en scene mot slutten av filmen spør en av mammas medpasienter, spilt av Kristoffer Joner, hva som er Vegas superkraft. «Jeg er normal», svarer jenta. Den høye mannen fnyser litt. Men så bøyer han seg ned, hvisker: «Hvordan 

 det å være normal?» «Det er helt fantastisk», smiler Vega og går.

Superkrefter

romjula i fjor rota eg rundt i barndomsheimen etter gamle gjenstandar og minne. I ei kasse på guterommet fann eg ein plastpose med

 ein Coca-Cola-jojo, ei slags bongotromme med reinsdyrskinn, ein pappfigur av meg som spelar bassgitar, ein (lånt, kjem eg på no) fuzzpedal til den same bassgitaren, filmen «Wild Style» på VHS, ei gammal Sleivdal IL-drakt (skaffa gjennom Boing-klubben), ein diger bunke fotballkort og nokre glinsande album med fotballklistremerke. Og så ein blå ringperm, ukarakteristisk kontorrekvisita-aktig for meg å vere og heilt utan 90-tals

, men med skjulte skattar som lyste opp så snart eg opna den: Basketballkorta mine!

 Charles Barkley! Ron Harper! Reggie Miller! Grant Hill! Dennis Rodman! Gary Payton! Gheorghe Muresan! Scottie Pippen! Muggsy Bogues! Nick Van Exel! Toni Kukoc! Steve Kerr! John Stockton! Anfernee Hardaway! Clyde Drexler! Bill Wennington! Karl Malone! Patrick Ewing! Luc Longley! Kevin Garnett! Popeye Jones!

Ei litt for lang rekkje namn for dei fleste. Men kvart og eitt smakar Madeleine-kaker i munnen min! Dei mest observante vil merke seg at nesten halvparten av namna er Chicago Bulls-spelarar, og at den viktigaste ikkje er nemnt: Michael Jordan! Eg kunne ha bytta alle dei andre korta for eit glinsekort av mannen med nummer 23 på ryggen.

Michael Jordan står i sentrum for sportsdokumentaren «The Last Dance», som kom som julekvelden på kjerringa på meg då den dukka opp på Netflix i vår. Eg hadde ikkje fått med meg at serien skulle kome, og det er lite eg trivst betre med enn å bli kasta uforvarande inn i nostalgiens rike. Serien handlar om den siste sesongen Jordan spelte i Bulls i 1997–98, men kryssklippar tilbake til høgdepunkt frå karrieren og fram til intervju med Jordan og andre i notida.

intervjua med Justin Timberlake, Carmen Electra og Barack Obama som fengslar meg, men det enorme arkivmaterialet filmskaparane har hatt tilgang til. Undervegs blir eg kvalm av kor sterkt den erkeamerikanske serien rører ved barndomen min: Bileta, lydane, kjenslene! Serien seier sikkert mange interessante ting om politikk og

, klasse og populærkultur, men for min del var den først og sist ein nostalgi-trip: Dette er min amerikanske barndom – min amerikanske draum.

 tilbake til det året «Space Jam» kom og eg fekk soundtracket til bursdag. Då stod eg på guterommet kvar kveld og song «I believe I can fly» så eg trudde det sjølv – at eg kunne flyge og at eg kunne synge.

Min amerikanske barndom

psykiater fortelja at barn som har vorte misbrukte i pornografi er meir redde for å bli identifiserte enn for å døy. Skamma som overgrepsoffer kjenner er like forståeleg som opprørande. At barn både tør og får sjansen til å fortelja, til vaksne som 

å ta i mot slike vitnemål, er avgjerande for den einskilde og for samfunnet. Det veit Emilie alt om. Frå ho var seks til ho var tolv år, vart Emilie seksuelt misbrukt av stefaren i deira felles heim. Ein samtale i klasserommet opna til slutt for at Emilie slapp å leita meir etter den rette stunda, eller etter ord ho ikkje hadde lært, men endeleg kunne formidla at «ho òg» hadde opplevd noko.

I år har eg tenkt mykje på Emilie, som eg vart kjend med i dokumentarportrettet «Alt det jeg er». Veka etter filmpremieren i mars vart Noreg stengt, og både filmen og tematikken forsvann frå det offentlege medvitet. Samstundes vart alle barn sende heim frå barnehagar og skolar. Nokre av barna har over lang tid vore stengt inne saman med vaksne som stefaren til Emilie. Dei mange innsiktene som «Alt det jeg er» gjev, er viktigare enn nokon gong.

dokumentaristen Tone Grøttjord-Glenne og hennar empatiske fotograf Egil Håskjold Larsen har laga ei klok skildring av ei reflektert og modig, ung kvinne i ein svært sårbar situasjon. Dei følgde Emilie i to år, etter at ho runda 18 og måtte ta styring over sitt eige liv utanfor Barnevernets omsorg. Vaksenkvardagen kan vera overveldande for alle. Emilie må møta røynda som myndig med overgrepstrauma, ein øydelagt skolegang og eit utfordrande forhold til mora i bagasjen. I tillegg blir ho tvungen til å sjå framover, akkurat i det stefaren blir slept ut av fengsel. Det er ikkje vanskeleg å forstå, at Emilies fridom kjennest mindre reell enn overgriparen sin.

understrekar, er «Alt det jeg er» Emilies vitnemål, men det er inga ufiltrert utlevering. Til filmskaparane si ære blir dei klåre, etiske rammene for portrettet skapte med genuint filmatiske verkemiddel: Dei veit i kva for situasjonar publikum og kameraet kan og bør vera nærgåande, og når vi må venda blikket vekk. Og heller enn å fôra oss fleire private opplysingar enn dei vi treng, servert i eit raskt reportasjespråk, vågar filmskaparane – med sikker sans for redigeringsrytme og Ola Fløttums musikk – å strekka ut tida. Den oppnådde målsettinga med det, er å gje publikum rom til ikkje berre å registrera, men leva seg inn Emilies livssituasjon og sjølve tenkja over kva det vil seia å ha vore utsett for overgrep, og kva det krev å leva vidare.

«Alt det jeg er», produsert av Sant & Usant, er eit døme på norsk samtidsdokumentar som tar tematikk og estetikk på same alvor.

Vegen vidare

litt som en omvendt julekalender. For hver luke du åpner, mister du noe: Et favorittsted lukker dørene, et julebesøk må avlyses, et arrangement blir utsatt på ubestemt tid. God jul!

«Bare Bare Jazz overlever, skal jeg tilgi hele dette møkkaåret», mumlet jeg til kjæresten en gang i mars – og da sommeren kom kunne man fortsatt ta plass i den «bortgjemte» bakgården midt i Oslo, som så mange har funnet veien inn til.

bare seg selv», skrev avisas Hauk i et klokt sukk tidligere denne uka. Men nå er det tross alt snart jul, hvor det går inflasjon i all sentimentalitet, så da må det vel være lov å føle seg i et sentimentalt humør.

Bare Jazz var et av de første stedene jeg oppsøkte da jeg flyttet til Oslo, da jeg var seksten år og fortsatt trodde jeg kunne lære å spille piano som Jan Johansson eller Nina Simone. Hvis man var under 22 år, fikk man sitte fram til klokka 20, og etter det måtte man gi plass til mer betalingsvillige gjester. Én gang prøvde jeg naivt å spørre eier Bodil Niska om muligheter for deltidsjobb i kafeen – og fikk tørt beskjed om at navnet mitt kunne legges i bunken med flere titalls interesserte, hvorav mange selv var musikere eller trengende kunstnere.

årene har man kunnet ta seg mange femminuttere, i overført og utvidet forstand, mellom mursteinsveggene i Grensen 8. Her har det blitt drukket mang en eksamenspils, og som frilanser var det på dagtid et godt arbeidssted – tross demonstrativ mangel på stikkontakter og wifi. Sommertids, når det bare har vært 

, har man kunne flyktet inn i den skyggelagte bakgården. Sist, men ikke minst, kunne man alltid stole på at musikken i høyttalerne var verdt å lytte til – og med jevne mellomrom stikke innom platesjappa i første og la seg overtale til å kjøpe. Selv i det hersens 2020 kunne man, takk og lov, komme innom etter jobb og lese under varmelampene. Fram til november.

 om at Bare Jazz «dessverre er stengt for godt», ble det åpenbart at svært mange har hatt en tilknytning til stedet. På under et døgn ble det samlet inn nesten 400.000 kroner, men det var for sent for den lille kafeen. 

. I et anfall av nostalgi ruslet jeg innom en lørdag med en bukett røde roser (!), og i bakgården fant jeg to-tre folk med øl på boks som viste seg å ha vært enda mer hardbarka stamgjester enn meg.

Ikke mer jazzing

 østerrikske psykologen Sigmund Freud et essay hvor han forsøkte å sirkle inn «det uhyggelige». I en mye omtalt passasje skildrer Freud hvordan han slentrer rundt på måfå i en italiensk by og til stadighet, og av uforklarlige grunner, ender opp i byens «red-light district». Dette gir den berømte psykologen en «uhyggelig» følelse. Noe liknende har skjedd meg hver gang jeg har vært i Stockholm. Når jeg har slentret rundt i den svenske hovedstaden, har jeg som regel endt opp i krysset Tunnelgatan og Sveavägen.

den svenske statsministeren Olof Palme ble skutt i ryggen med en grovkalibret revolver fredagskvelden den 28. februar 1986. Drapet er aldri blitt oppklart, men det har vært mange teorier. Den kurdiske organisasjonen PKK, apartheidregimet i Sør-Afrika og personer innen svensk politi er blant dem som har blitt beskyldt for mordet. Selv fikk jeg den uhyggelige nyheten slengt i fleisen dagen etter da jeg hadde satt meg foran skjermen for å se frokost-tv på NRK. Hendelsen gjorde inntrykk på en pysjamaskledd niåring. Siden den gang har Palmemordet alltid ligget i underbevisstheten, men de siste årene har mordet trengt seg fram fra fortrengselens slør. Jeg har rett og slett hatt enorm appetitt på fakta om hendelsen og på hypotesene om hvem som står bak. Jeg har lest nærmere ti bøker om Palmemordet – inkludert den offisielle granskingsrapporten fra 1999 på nesten 1000 sider. Dessuten har jeg lyttet gjennom 257 episoder av en svensk podkast viet til Palmemordet. Det har nok kanskje blitt litt mye, ja. Og hva dette vitebegjæret skyldes, har jeg heller ingen god forklaring på.

Men det forklarer hvorfor jeg i starten av juni er oppglødd og nærmest svever gjennom gatene. Den svenske påtalemyndigheten, med Krister Petersson i spissen, hadde i et par års tid gitt signaler om at de skulle presentere en løsning mordgåten – og dagen var satt til 10. juni 2020. Nå skulle drømmen om oppklaring bli virkelighet. Det latente skulle bli manifest.

 10. juni var både blodtrykket og antallet svetteperler i panna på et farlig høyt nivå. Det var den avdøde grafikeren Stig Engström, også kalt Skandiamannen, som ble pekt ut som hovedmistenkt for mordet. Men svensk påtalemyndighet kunne verken presentere et drapsvåpen eller andre tekniske bevis som knytter Engström til mordet. Selv om jeg mener at rett mann er pekt ut, ble forløsningen likevel til et antiklimaks. Takket være mangelen på konkrete bevis lever de vidløftige spekulasjonene om drapet videre. Spørsmålet er hva som vil skje neste gang jeg er i Stockholm. Vil min formålsløse vandring nok en gang føre meg til Sveavägen, eller vil den nå sende meg inn i byens mer libidinøse strøk?

Årets antiklimaks

 litt på slipset. Han må det for å nå dei djupaste tonane, og dei er ganske djupe. Bjørn Tomren, som han er døypt, har fått eller teke artistnamnet Polkabjørn fordi han har gjort seg kjent som ein utmerkt jodlar. Etter kvart har han utvida til å drive med strupesong, ein kunst perfeksjonert i mellom anna Mongolia. Tomren har sjølv gått i lære hjå dei kjende strupesongarane i Huun-Huur-Tu. Og tonane han skal nå, dei er djupe.

 eine halvdelen av duoen Polkabjørn & Kleine-Heine. Heine Bugge, kjent som trekkspelets Matti Nykänen, er den andre. Duoen oppstod i 2007 etter ein jodlefestival i Sveits. Med seg på scena har dei tre øl og eit glas konjakk. Det er godt for stemmebanda, reknar eg med, og er ein god start, som etter kvart vert fylt på. Dette er ikkje eit band som er kjende for å gå spesielt edru på scena. Dei er eit klassisk oppvarmingsband og har også varma opp for A-ha og ski-VM i 2011. Sportsinteresserte fekk augo opp for bandet etter monsterhiten «I like to ski». Men dei har også jodla verda rundt, Færøyane, Sveits, så klart, Frankrike og Tyskland. Jamvel Oslo har fått oppleve duoen.

 første konserten eg var på etter kulturlivet stengde i mars, ein nydeleg sommardag som berre Bergen kan gje, nede i Vågen attmed skipet Statsraad Lehmkuhl. Dette var då vi leitte fram kreative måtar å opne opp att samfunnet på, denne gongen løyst ved at folk vart plassert på bord etter kor mange dei var, og det låg ark med namn og nummer på kvar stad. Eg var plassert i baren, nesten som om dei kjende meg. Dette avslører også om nokon ikkje dukkar opp, på denne konserten hadde Marit Eikemo kjøpt billettar ho ikkje brukte.

 fekk høyre det, nesten som om dei ikkje brydde seg med at ho ikkje var til stades, spelte Polkabjørn og Kleine-Heine seg gjennom repertoaret sitt, inkludert hyllester til jodlelegenda Franz Lang. Det spenner frå joikeklassikarar frå Alpane via strupesong til tysk 1930-tals undergangsmusikk. Alt hjartet kan trå etter, med innlagt pause. Men det er ikkje berre jodleklassikarar som «Mei Vater ist ein Appenzeller» dei framfører. I tillegg til nemnde «I like to ski», har dei også den nasjonalromantiske hiten «Jeg er fra Romsdalen Norges Tyrol» og sunge saman med Lothepus på «Når det blomstrer i Hardanger». Av sideprosjekt har Tomren gjeve ut viseplata «Bad Science Fiction», og Bugge har laga musikk med den svenske visesongaren Robert Vennström, for å nemne nokre døme frå dei siste åra.

Endeleg jodling

 Helt stille, helt nære står den, til den sakte vandrer bort. Hun drar hjem: «Synet av hjorten klang fortsatt i meg, en svakt skinnende glede. Jeg plasserte handleposen på benken, satte varene inn i skapet og kjøleskapet og la den tomme posen i den nederste skuffen.»

Det er en knausgårdsk scene. Hjorten, klangen, handleposene. Et sted mellom dem virrer vi – snart i et åpent, dirrende øyeblikk, snart i ferd med å stappe Rema-poser ned i skuffen. Det fineste med «Morgenstjernen», Karl Ove Knausgårds bok av høsten, er gjenkjennelsen av dette spennet i tilværelsen. Det er også det vanskeligste med den. For hvordan er det vi vil leve, og hvordan er det vi lever?

over menneskene i romanen. Den er ny, monstrøs, vakker og ubegripelig. Dette himmellegemet, som inngir frykt og beven i menneskene som ser den, er likevel ikke ren, bibelsk, fjern. Den inngår i menneskenes ettertrykkelig hverdagslige liv. Én drikker 7Up mens han betrakter den. Stjerna dukker opp på sosiale medier. Folk bringes til taushet av den – før livet tross alt fortsetter som før. Brennhet og unaturlig er sommeren morgenstjernen dukker opp. Det er en varme det er lett å huske, den har satt seg som et minne i kroppen. Det er kløktig å nærme seg klimaproblematikken såpass indirekte, likevel står den og dirrer på alle sidene. Alt har gått av hengslene. Krabbene kryper over veien i hopetall. Ettersom romanen skrider fram, nekter den seg ingenting i spekulasjonene om livet, døden og rasjonaliteten. Romanen beveger seg dypere og dypere inn i skogen og mørket. Det rasler i krattet. Hva 

romanen, det kler den godt at karakterenes mylder har gjenoppstått på internettet. På themorningstar.no, hvor Knausgård vil legge ut tekster fra de kommende romanene som skal følge opp «Morgenstjernen», har hele romanens persongalleri sine egne spillelister. Musikken har samme spennet som karakterene. Solveigs starter med den konvensjonelle, radiomuntre «Walking On Sunshine», unge Iselin har mørke, beat-drevne artister som Billie Eilish og Tricky. Men det er bildene som er det store skuet. De presenteres kontekstløst – maneter, soldater, fotballkamper. En hare som ligger på rygg på et alter i skogen. Stillbilder, kunstverk, oppslag fra leksika, små animerte sekvenser: en gutt krabber alene mot en huske, vi ser det hele ovenfra, vi ser at det er noe dypt illevarslende.

handler romanen om å se – om hvor forskjellig vi ser, om hvilke mekanismer som trer i kraft når det er noe vi ikke ønsker å se. Om det som klinger i oss mens vi bretter livets handleposer.

Den nye normalen

 kleine kulturåret 2020 vil jeg spole tilbake til øyeblikket rett før pandemien traff oss med full styrke. Til en tid da vi kunne samles i en fullsatt kinosal, og håndhilse på folk vi ikke hadde møtt før. Da kohort og avstand ennå var ukjente størrelser, og vi kunne stå tett i tett på fest og rope til hverandre.

Dette er en beskrivelse av årets Kosmorama internasjonale filmfestival, hvor verden i en liten uke kommer til Trondheim, i form av film fra morgen til kveld, med gjester fra nær og fjern. Årets festival snurret i gang 8. mars og varte til 14. mars, riktignok med sporadisk spriting av hender og enkelte samtaler om korona, men uten det strenge regimet som nå er hverdag. På åpningsfesten var det til og med fingermat, som etter 2020 vil bli ansett som en kulturhistorisk kategori, klar for museum og vernet status.

 vil jeg trekke fram to lokalt produserte dokumentarer, begge om Indonesia, og begge med to forskjellige Audun-er. «Newtopia» hadde premiere på Ihuman i Oslo, og ble deretter vist på Kosmorama uka etter. Her får vi se hvordan trønder, filmskaper og oppdager Audun Amundsen drar til Indonesia for å dokumentere det reine, opprinnelige livet i jungelen. Han blir venn med medisinmannen Aman Paksa og følger ham og metawai-folket i 15 år.

Filmen skildrer på humoristisk vis møtet mellom de smidige tatoverte mentawaiene og den lange, hvite nordmannen som ikke kan klatre i trær. Og vi får etter hvert se kloke Aman Paksa malplassert i storbyen, der vi blir vitne til hans uhildede reaksjoner på moderniteten, som å se tv for første gang («Hva, repetisjon allerede?»). Kanskje var den opprinnelige intensjonen bak filmen naiv, men resultatet er et varmt møte som sier vel så mye om den moderne verden som om jungellivet. Filmen ligger ute på diverse strømmetjenester, så her kan opplevelsen faktisk deles videre.

 eller dessert kan jeg anbefale en annen trønderdokumentar som også ble vist på Kosmorama, den spinnville filmen «Nasi padang». Den forteller historien om hvordan lyddesigneren Audun Kvitland kommer hjem fra ferie i Indonesia og lager en kjærlighetssang til matretten Nasi padang. Videoen av den litt sjenerte Kvitland går viralt, og plutselig er han superkjendis i Indonesia. Dermed får vi være med på et kostelig eventyr som viser hvordan han takler sin nye status. Og med som produsent er allerede nevnte Audun Amundsen. Filmen ligger nå i NRK-spilleren, så her er det bare å benke seg med denne humoristiske og overveldede hyllesten til det man etter hvert skjønner er en form for sterk indonesisk tapas.

Historier fra jungelen 

 svevde over Nordpolen med luftskip sammen med en amerikansk sponsor og italiensk konstruktør i 1926 er kjent. Vi vet også at Ragnar Thorseth tok seg nordover i 1982, blant annet med snøscooter, sammen med sitt team. I boka «Ferden mot Nordpolen» skriver han om en svært slitsom tur, selv om målet ble nådd. At det allerede i 1980 var en annen og ukjent nordmann som satte sine føtter på Nordpolen, har hittil ikke vært kjent. Men det skal vi komme tilbake til.

i over 80 år kommet ut årlig, og Norsk Polarklubb legger vekt på å holde kontakten med dem som bryr seg om de norske polare områdene i nord og sør. Her er faglige artikler blandet med lettere underholdning, tilbakeblikk og skarpe iakttakelser fra noen av våre fremste forskere innen klima, miljø, plastforsøpling og issmelting. Kjente størrelser som Helge Ingstad har vært redaktør for boka, som egentlig er et tykt hefte, et format som polarklubben ønsker å holde seg til. Mange samler på boka, og de eldste utgavene, som er ettertraktet, tilbys via antikvariater.

 årets bok består av Susan Barr, Ian Gjertz og Fridtjof Mehlum, alle kjent fra ulike deler av norsk polarforskning. Mehlum er også leder for Norsk Polarklubb, som boka opplyser har 562 medlemmer hvorav 185 livsvarige. I årets bok tar miljøgiftekspert Geir Wing Gabrielsen for seg hvordan små plastpartikler ødelegger livet for sjøfugler, forsker Bjørn Krafft skriver om krill i Antarktis under tittelen «Rødt gull i sør» og veteranen innen norsk nordlysforskning, Asgeir Brekke, forteller om det første året da forskere overvintret i Ny-Ålesund, nord på Svalbard. Han var selv med på dette fra 1966. Blant årets 21 artikler bør det finnes polar-lesestoff for enhver smak. Her er forfattere innom hvalfangst, Svalbards første bankran, om nordmenn Roald Amundsen møtte i Alaska og mye, mye mer.

førstesidesaken skrevet av Burny Iversen og Fridtjof Mehlum: I 1980 jobbet den norske helikopterpiloten Helge Siljuberg på den amerikanskledede isdriftstasjonen Fram II i Polhavet. Her ble det forsket på alt fra biologi til havbunn, havstrømmer og drivis. 24. april 1980 var piloten på en base på 89.06 nord. Sammen med en svensk mekaniker og to amerikanske teknikere satte han kursen nordover, egentlig en guttetur, med sitt Bell 204B-helikopter som var eid av Greenlandair. De landet på selve polpunktet, stoppet ikke rotorene, dokumenterte med ulike måleinstrumenter, plasserte flagg og tok bilder av hverandre utenfor helikopteret. Det hele varte i ti minutter, og nyheten slippes i «Polarboken 2019–2010».

Førstemann

 Keith Jarrett (f. 1945) opptak av en live-konsert som for meg slutter flere sirkler. Som etterkommer av østeuropeiske innvandrere til USA, vendte jazz-pianisten i 2016 tilbake til familiens røtter i Ungarn for å holde en konsert som kan vise seg å bli en av hans siste i solo-formatet, der han har vært en ubestridt ener i femti år.

Uka før «Budapest Concert» ble lansert, fortalte Jarrett til The New York Times at han mistet førligheten i venstre arm etter to slag i 2018. Sannsynligvis vil han aldri mer kunne opptre på den måten som gjorde ham verdensberømt: Den improviserte Köln-konserten fra 1975 er verdens mest solgte jazz-album, med nær fire millioner eksemplarer. I Norge er Jarrett minst like kjent for den nordiske kvartetten, der han spilte med Jon Christensen, Palle Danielson og Jan Garbarek, på plater som «Belonging» og «My Song». En mengde utgivelser kom på plateselskapet ECM under ledelse av Manfred Eicher.

 den kvelden jeg oppdaget Jarretts pianolyd. Vinteren 1980 sendte svensk fjernsyn et dokumentarprogram om ham. En intenst levende lyd, med ekko fra ulike epoker og stilarter, strømmet ut av flygelet. Jeg skjønte at jeg måtte skaffe meg hans plateutgivelser. Samlingen utvidet seg i flere retninger, med Jarretts ulike jazz-duoer, -trioer og -kvartetter, samt hans virke som klassisk pianist, med verker av blant andre J.S. Bach og Arvo Pärt. Antall utgivelser har passert hundre. Etter at ECM tillot strømming for tre år siden, er hele selskapets Jarrett-katalog tilgjengelig.

 hørt Köln-konserten eller standard-repertoaret i trioen med Gary Peacock og Jack DeJohnette, kan det høres rart ut, men for meg var Jarrett en port til mer avantgarde musikk, utenfor grensene av lyden man kan forestille seg fra et klaverinstrument. Jeg tenker særlig på solo-konsertene i Bremen og Lausanne, utgitt i 1973. I Lausanne høres det ut som Jarrett kryper opp i flygelet – han banker i treverket og drar i strengene – med en åpenbaring av fremmede lyder som resultat.

 Allgemeine Zeitung sammenliknet en gang Jarrett med en kentaur – halvt menneske, halvt piano. Få steder er lyden av en vill kentaur mer framtredende enn i albumet fra 1973. Keith Jarrett framtrer i en mildere, mer hymnisk utgave i «Budapest Concert» fra 2020, men fremdeles blander han en rekke former, fra rytmisk gospel til atonale variasjoner. Albumet slutter sirkelen av bevarte improvisasjoner som har omgitt meg «live», som levende lyd, gjennom fire tiår.

Lydspor for livet

 gulvet i et bekmørkt rom. Det er stille, til tross for alle menneskene rundt meg. Vi puster, venter. Så begynner en stillegående, ambient musikk å fylle rommet. Noen duse lysstråler beveger seg urytmisk over vekselvis meg og noe stort og klumpete på gulvet. Det kommer nærmere. Det lukter lateks. Alle rundt meg tar opp mobilen for å filme. Samla lyser de ørten små blitsene opp først én, og så flere ballongfigurer, som halvveis går, halvveis danser, sakte og hypnotisk rundt i hallen. Inni ballongene skimtes kalde, pene modellansikt, med intense øyne og skarpe kinnbein.

Er jeg på settet til en fetisjfilm med Platons huleliknelse som tema? Er jeg i ferd med å bli gjenfødt? Nei, jeg er på moteshow i London!

 alle som har sett meg, men jeg hadde aldri vært på moteshow før dette. Det var først som studentpraktikant på kulturavdelingen til Norges ambassade i London at jeg endelig kom meg til runwayen. Før koronaviruset sendte meg fra London til Klassekampens lokaler i mars, sendte nemlig Utenriksdepartementet meg til alle kriker og kroker av Englands hovedstad, for å skrape opp ethvert spor av norsk kulturliv. En av tingene jeg lærte, er at Norge som kulturnasjon representeres med varierende kvalitet i utlandet. Men den januardagen var spesiell. Den mørke marmorhallen jeg satt i, var Raphael Gallery i det grandiose motemuseet Victoria & Albert. Og de trollbindende lateksboblene, var kreasjonen til 25 år gamle Fredrik Tjærandsen fra Bodø.

 som Tjærandsen har døpt kolleksjonen, gikk viralt da han først presenterte den som motestudent på Central Saint Martens i 2019. Den har plassert ham i spaltene til publikasjoner som New York Post, Cosmopolitan og Vogue, og vunnet flere priser. Konseptet er altså at modellene går ikledd store, oppblåste ballongdrakter, for så på et tidspunkt slippe lufta ut, så ballongene legger seg rundt dem som kjoler, eller skinny-fit Teletubbies-kostymer. Det er vanskelig å si akkurat hva det var med dette som jeg ble så begeistret for, men begeistret ble jeg. Jeg satt på gulvet og var nærmest hypnotisert av disse glatte, rare draktene.

 seinere tvang viruset alle til holde seg minst en meter unna hverandre. Jeg kan ikke være alene om å tenke at Tjærandsen så inn i framtida med sitt design. Har vi oversett en genial motetrend her? Enmetersregelen er løst, og når du møter noen i samme kohort, kan dere slippe ut lufta og sprade rundt med artige latekskjoler. Tjærandsen har sagt i intervjuer at han ikke vil lage noe kommersielt og at vi må forbruke mindre. Det er bra, men jeg ønsker meg lateksboble til jul likevel.

Lateks-bobler

et brak. Jeg var i åttende etasje på min daværende sjefs kontor og fikk beskjed om at jeg ikke skulle jobbe der mer. Jeg pakket tingene mine og bestemte meg for å droppe heisen og heller marsjere ned alle åtte trappene for en mest mulig dramatisk exit. Men jeg skled allerede på første trinn og landet hardt på albuen.

Da jeg endelig kom meg ned på bakkeplan, ble jeg ringt av Get. De ga meg valget mellom å betale 5000 kroner asap, eller møte hos Namsfogden. Det viste seg at jeg ikke hadde levert tilbake en ruter jeg angivelig hadde leid av dem for et år siden. Prisen var opprinnelig 299 kroner, men nå hadde det, som Get-mannen sa, «hopet seg opp med gebyrer».

Det var da jeg skjønte at jeg ikke var på nett dette året.

 én ting å se fram til: drømmen om en sommer. I juni skulle jeg se mitt store idol Taylor Swift live for første gang. I sola, i Oslo, i en park! Sammen med tusenvis av likesinnede 19-åringer skulle jeg hyle ut Tay Tays famøse hits og strofer mens jeg supet i meg syrlige mojitos. 

We Are Never Ever Getting Back Together. 

Så da junivarmen kom, men Taylor uteble, var jeg sikker på at sommeren var avlyst. Med juli kom regnet og varmen forsvant. Det var den kaldeste juli på 30 år, sa de. Og plutselig dukket Taylor opp. Ut fra 

 overrasket hun alle med indiealbumet «Folklore», som brettet seg rundt meg som en varm og nedarvet strikkegenser. For mens resten av verden gikk videre den sommeren, gikk jeg i kjelleren. Jeg gikk ned i boden og børstet støv av T-skjorta jeg ikke hadde brukt siden den bitre krangelen mellom Kanye West og Taylor Swift startet for et tiår tilbake. «Team Taylor – lifetime member», står det på den. Og det mener jeg. Samtidig som Taylor kom ut av skogen, hadde byens treningssentre åpnet igjen. Kunne denne sommeren bli bedre!? Jeg dro på meg Taylor-T-skjorta, som hadde blitt altfor liten og dermed passet perfekt, og løp til Sats. Der fant jeg en ellipsemaskin med utsikt mot parkeringsplassen, og jeg så meg aldri tilbake.

 og det bedagelige tempoet til «Folklore» var som skapt for ellipsemaskinen – tredemøllas late storebror. Mens Taylor sang om å være 

, kunne jeg tørke både svette og tårer. Jeg gikk og gikk, uten å komme fram til noe som helst.

Swift på Sats

 dette året: parkene. Og aldri har jeg vært mer glad i dem. Denne siste gjenstående muligheten til å ferdes i rimelig urbane omgivelser, mellom folk, men med så mye luft rundt at det kunne være uanstrengt. I parker kunne vi fortsette å oppføre oss som før.

Jeg har vært i alle slags parker i alle slags vær dette året. 

, ble det sagt, men det gjelder ikke for små unger (eller hunder), de vil ut og de vil til en park, selv om det regner. Så her er en shout-out til hver eneste sandkasse som tok imot oss i mars og april, til hver dumphuske og sklie. Til gresskledde bakker som inviterte så pent: Spis nistepakke her, da. Til sjørøverskip og klatrestativ og andres gjenglemte spade. Til sølepytter og pinnedyr og trehytter. Og dessuten: Takk, Helly Hansen.

 og museer stengte ned, eller bare ble utrivelige å gå på – vil ikke et publikum kledd i masker alltid bli et slags installasjonsverk? – var det som om kunst i offentlig rom, og da særlig i parker, trådde tydeligere fram. Det er kunst overalt, det er bare ikke så lett å legge merke til den når man haster av gårde til en vernissasje med tak over.

Disse kunstopplevelsene kommer noen ganger overraskende på – man rekker ikke ta på seg kunstbrillene sine. Og det er nok en bra ting å glemme, når man skal se på kunst. Parkkunsten er omskiftelig – etter vær og årstider – men til å stole på: Parkkunsten utholder alt, tåler alt. Den er lavterskel, men ofte veldig høy, den er gjerne abstrakt, men desto mer klatrevennlig. Den er ikke alltid like 

, men det er den virkelig heller ikke på Astrup Fearnley, og i parken kan vi spise brødskive med leverpostei mens vi snakker om nettopp det.

kunstopplevelser har jeg alt fra klassikerne Ekebergparken, Vigelandsparken og Henie Onstads skulpturpark, til Peer Gynt-parken på Løren, kunstpromenaden i Lillestrøm og verdens største utelampe på Haugenstua. Og dessuten den fine Verdensparken på Furuset, et område på størrelse med Rådhusplassen, med lekeplass, parkouranlegg, grill- og bålplass, klatrepark, frukt- og bærhage. Der er også kunstverket «Elvebank» av Torgeir Husevaag. Rundt et vannbasseng med hoppesteiner er tidligere eksisterende elver fra hele verden risset inn i et lyst steindekke i larvikitt. Elvene har blitt foreslått av beboere i området, som også har bidratt med personlige historier knytta til elvene, kunstneren selv omtaler samtalene som viktige for utviklinga av prosjektet.

Ungen plumpa uti vannbassenget, så klart. God parkkunst skal helst gjøre sokkene våte og buksene skitne.

Ode til parken

året det var så bratt. I grunnen vår egen skyld, siden vi hadde valgt en av de bratteste og mest svingete veiene i landet. Foran panseret buktet veien seg opp knauser og ned skrenter, smalnet forbi et utspring og breia seg ut igjen på en kortvarig flate. Veien her brøyter seg ikke gjennom åser og fjell som et sår i naturen. I stedet slynger den seg rundt og mellom det kuperte terrenget og tar akkurat så stor plass som landskapet tillater. Og i det vi skulle kjøre over en smal demning som krysser over et juv, var det full stans. Under campingbilen foran oss skimter vi tre kvartetter med bein – sauene sperrer overgangen og nekter å flytte seg.

var utforsking av eget land på fire hjul den perfekte løsningen, og hva er bedre enn å gjøre veien til selve målet? Det førte oss til Nasjonale turistveger. Hvem som fikk den geniale ideen om å forene arkitektur, kunst og smale, svingete bilveier, veit jeg ikke. Men om du tenker at Statens vegvesen er en traust etat som bare bryr seg med grå asfalt og veimerking, vil det være en gledelig overraskelse å stoppe på de mange attraksjonene langs veien.

Ikke mindre enn 18 slike veier eksisterer – lekkert presentert på egen nettside, og spredt utover hele landet. Hvis du for eksempel kjører gjennom Lom, som vi gjorde, er du innen rekkevidde av ikke mindre enn fire slike turistveger: Sognefjellet, Valdresflye, Geiranger-Trollstigen og gamle Strynefjellsvegen.

Arkitekturen er ofte et subtilt, men selvsikkert, tillegg til vakre naturomgivelser – som de skarpt utformede betongrasteplassene med detaljer i rusta jern, eller utkikkspunktet Ørnesvingen, der en syltynn støpt plattform med vannfall gir rom, både fysisk og mentalt, til å ta inn den mektige Geirangerfjorden. Andre stoppesteder er arkitektoniske attraksjoner i seg selv, som de lekre bølgende metallplattformene over den dundrende fossen i Gudbrandsjuvet.

Noen steder er natur og kultur poetisk forent gjennom tankevekkende kunst, som Jan Freuchens «Columna Transatlantica» langs Atlanterhavsveien. De merkelige marmorbitene, nennsomt plassert i havgapet, spinner tankene i retning av forsvunne sivilisasjoner, sjøormer – og krem.

på svingete, stupbratte veier, er det fristende å tenke at de sier noe om oss, disse veiene. For hva slags mennesker er det som ser en nær loddrett fjellvegg, med noen ytterst smale fjellskrenter, og tenker: «Joda, her bør det gå an å kjøre bil»? Vi snakker mye om dårlige veier her i landet, men hvorfor snakker vi aldri om de utrolige, usannsynlige og nærmest umulige veiene som er bygd for at hver lille bygd skal ha sin rettmessige infrastruktur?