#fff

I eksil og tilbake igjen

Hannah Arendt, Theodor Adorno, Max Horkheimer, Thomas Mann: Lista over intellektuelle som ble tvunget ut i eksil under andre verdenskrig, er lang og spekket av tungvektere.

I dag er vestlig filosofi og litteratur utenkelig uten arven fra forrige århundres største diasporagenerasjon.

De neste store krigene på europeisk grunn fant sted på Balkan i 1990-årene, og nye flyktningstrømmer fulgte.

I dag er forfattere og intellektuelle fra det tidligere Jugoslavia bosatt over hele verden: Aleksandar Hemon i USA, Dubravka Ugresic i Nederland, Sasa Stanisic i Tyskland, Alen Meskovic i Danmark – for å nevne et knippe.

– Forfattere som Stanisic og Meskovic har, samtidig som de har skrevet bøker, spilt viktige roller i offentlige debatter om for eksempel flyktningkrisa i 2015, statsborgerskap og integrering i Tyskland og Danmark, sier Stijn Vervaet, som forsker på postjugoslavisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

I EKSIL OG TILBAKE IGJEN 

Generasjonen etter Bosnia

Året er 1990. Nelson Mandela er løslatt fra fengsel etter 27 år, de siste militærdiktaturene i Sør-Amerika er veltet, og Berlinmurens fall bærer bud om fred i Vesten. Denne sommeren fyller John Erik Riley 20.

Neste sommer er fredstida i Europa brutt. Krigene i det som da var Jugoslavia, blir de første Riley følger tett.

– Mange jeg kjenner husker 90-tallet som et sånt frislipp: Cool Britannia, en «Friends»-tid. Jeg har aldri skjønt det der. Visst var det mye frihet i Europa, men så har man den totale motsetningen på Balkan, sier han.

Teju Cole har skrevet at hver generasjon har sin definerende krig, forteller Riley.

– Kanskje var denne vår. Det er noe skjellsettende i å se et land som på godt og vondt har fått så mange til å samarbeide, gå fullstendig i knas.

GENERASJONEN ETTER BOSNIA

#000

Krigens andre ansikt

«Det har alltid plaget meg at sannheten ikke får plass i ett hjerte, i ett sinn, at sannheten er splintret. (…) Den er spredt rundt om i verden».

Ordene er hentet fra Svetlana Aleksijevitsj’ nobelforedrag fra 2015. Et av hennes største verker er boka «Krigen har intet kvinnelig ansikt» (1985), der Aleksijevitsj fortalte historiene til kvinnene som kjempet på sovjetisk side under andre verdenskrig. Boka var banebrytende: I 40 år hadde disse kvinnenes historier vært oversett.

– I Aleksijevitsj’ sitat kjenner jeg igjen det jeg selv har vært besatt av i årevis: å prøve å nærme seg denne splintrede, komplekse sannheten om verden, sier den bosniske forfatteren Tanja Stupar-Trifunovic.

Og de to har mer til felles. Stupar-Trifunovic har skrevet om krigens konsekvenser for kvinnene i hennes eget fødeland – et land som heller ikke lenger finnes.

– Vi har felles mål: å fortelle historiene til dem som ikke ender opp i historiebøkene. Deres skjebner kan vise en råere og mer realistisk versjon av sannheten, sier Stupar-Trifunovic.

KRIGENS ANDRE ANSIKT 

Brorskap og enhet

De skriver som regel på samme språk, bor innenfor et område knapt større enn Sør-Norge, og de som har bikket 30 år, er født i samme land: Jugoslavia. Men litteraturen, ja, den er nasjonal. Og det i «paranoid» grad, synes Boris Postnikov.

Han er en av Kroatias fremste litteraturkritikere og redaktør for kultursidene i ukeavisa Novosti. I 2012 utga han essay- og kritikksamlingen «Postjugoslavenska književnost?» (på norsk: «Postjugoslavisk litteratur?»).

– Jeg skrev boka som en slags målrettet provokasjon mot den offisielle nasjonale tilnærmingen til litteratur i alle eksjugoslaviske land, sier Postnikov.

Tendensen er nemlig tydelig, forteller han: Kroatisk kulturpolitikk skiller skarpt mellom kroatisk litteratur og litteraturen skrevet i nabolandene.

Litteratur skrevet etter oppløsningen av Jugoslavia er ikke nødvendigvis «postjugoslavisk», mener Postnikov.

BRORSKAP OG ENHET 

Litteratenes landssvik

– Serbisk samtidslitteratur unngår krigstemaet i påfallende grad.

Det sier forfatter Sasa Ilic. Han er selv serbisk og bor i Beograd, men deler ikke det han mener er den hegemoniske versjonen av hendelsene på 1990-tallet.

– Den dominerende fortellingen om vår nære fortid er: Serbia var ikke i krig, vi utviste ingen aggresjon mot nabostatene våre, men beskyttet oss selv og led – nøyaktig som vi led under andre verdenskrig, da serbere var ofre for folkemord, sier Ilic.

Selv har han utgitt bøker i mer enn tjue år, deriblant romanene «Predosecanje gradanskog rata» (2000) og «Berlinsko okno» (2005). I tillegg jobbet han i mange år med litteraturbilaget Beton til dagsavisa Danas i Beograd.

Spør man Ilic, er dagens samtale sentrert rundt behovet for å glemme det som var. Også i litteraturen.

– Litteraturscenen i Serbia er opportunistisk. Den engasjerer seg først og fremst i samtidige politiske og historiske fortellinger.

LITTERATENES LANDSSVIK 

I bøkene tar krigen aldri slutt

«Det er ingen lykkelig slutt (...), og om det er en mulighet for katarsis, må hver og en av oss selv bedømme.»

Slik avsluttet kritikeren Vanja Kulaš en anmeldelse av en av de store utgivelsene i Bosnia i 2018. «Schindlerov lift», heter den, løst oversatt: «Schindlers heis».

Tittelen holder hva den lover, for Darko Cvijetic’ roman er ingen lystig affære. Blant annet beskriver den Jugoslavias kollaps i all dens blodighet.

En av de viktige utgivelsene året før var romanen «Smrtova djeca» («Dødens barn»). Der skriver 36 år gamle Amila Kahrovic-Posavljak om barna som vokste opp under Bosnia-krigen.

For Andrea Lesic illustrerer disse romanene et problem. Bøker fra Bosnia har handlet om krig i nesten 30 år – og ifølge litteraturprofessoren har de aldri vært så dystre som nå.

– Forfatterne taklet det med humor da det sto på. Men i dag er den politiske situasjonen fortsatt fastlåst, og vi strever med problemer som etterkrigstida ikke har løst, sier Lesic på videolenke fra et universitetskontor i Sarajevo, Bosnia-Hercegovinas hovedstad.