Vilde Vinge

#fff

I februar er det ett år siden krigen i Ukraina startet. Eller? Etter å ha lest den nyeste boka til ukrainske Oksana Zabuzjko, er jeg sannelig ikke sikker. Bakteppet for Russlands invasjon er tross alt årelangt; konflikten mellom Russland og Ukraina på Krimhalvøya og i Donbass-regionen har siden 2014 kostet 14.000 mennesker livet.

Tilfeldig nok forlot Zabuzjko Kyiv 23. februar i fjor for å dra på sin første bokturné siden pandemien. Da bombene falt over Ukraina dagen etter («Det er i gang, kjære. De bomber oss», sier partneren Rostak da han ringer den morgenen), ble Zabuzjko værende på et hotellrom i Warszawa på ubestemt tid. Hun hadde ikke med seg stort: en reiseveske med to kjoler, to undertøysskift og litt sminke. Herfra skriver, samtaler og tenker hun, og noen måneder seinere er resultatet klart – «Min lengste reise. Et personlig essay om Russlands krig mot Ukraina».

Fra hotellrommet snakker Zabuzjko med vestlige journalister sultne på uttalelser, men også med familie, venner og bekjente i Ukraina. En av dem unnskylder seg og avbryter videosamtalen når flyalarmen ljomer, for å forsvinne «et eller annet sted inn i mørket […] hvor man kan gjemme hodet under potene».

 for å slippe å ta virkeligheten innover seg, skriver Zabuzjko, selv da invasjonen var et faktum ( 

 er for øvrig et begrep hun stiller seg kritisk til). Da den første vestlige journalisten som ringer 24. februar, nysgjerrig spør: «Hva vil egentlig Putin, slik du forstår det?», skriker Zabuzjko inn i røret «som om jeg ropte til hele Vesten samtidig: Kødder dere med meg?!» Dette utropet går som en rød tråd gjennom essayet.

For denne boka er ikke ment som en «replikk i en konkret diskusjon», skriver hun, men «en monolog rettet mot hele det ‘kollektive’ Vesten». Det går et jag over de 131 sidene rettet mot vestlige journalister, fagfolk, alle de «profesjonelle diskursarbeiderne» som siden 2014 har tviholdt på å kalle situasjonen i Ukraina «uroligheter», «krise» – ja, alt annet enn krig.

Zabuzjko raser mot journalisten som ringer 24. februar og ber henne forklare Putins egentlige motivasjon:

Han har jo sagt hva han vil direkte til dere titalls ganger allerede – at det ikke skal finnes flere ukrainere, at vi skal forsvinne, opphøre å eksistere, som jødene under Hitler, han bruker jo til og med de samme ordene ‘finne en endelig løsning på det ukrainske spørsmålet’. Hvor lenge skal dere egentlig late som om dere ikke hørte det?

 forargelsen og frustrasjonen som de siste åtte årene har bygd seg opp mot de som har lukket øynene. Som leser lar jeg meg rive med og tenker at deler av hennes ras mot en kollektiv fornektelse kjennes på overtid, særlig den som handler om mediedekningen fram til invasjonen var et faktum. Det kjennes også betimelig å, i alle fall til en viss grad, stille et større «oss» til ansvar; selvsagt ikke for krigen per se eller noen av Russlands handlinger (det er en helt annen diskusjon), men for den helhetlige historiefortellingen og de kollektive samtalene som ikke klarte å ta opp i seg at det faktisk kunne bli bakkekrig.

Og selv om ikke jeg deler Zabuzjkos oppfatning om at tredje verdenskrig er i gang, kan jeg langt på vei forstå at det er hennes virkelighet. Hun argumenterer også godt for det i de historiske delene av essayet. I Zabuzjkos lange reise er det nemlig både historiske utgreiinger og teoretiske resonnementer, for eksempel om hvordan Vladimir Putin i årevis og systematisk har brukt «doktrinen for ideologisk sabotasje» i forberedelsene til sin utryddelseskrig.

Hvorfor så overrasket?

Endre Ugelstad Aas

#000

Neste uke blir det kunngjort hvem som skal få sitte gratis på Skriveloftet ved Litteraturhuset i Oslo resten av 2023 – årets mottakere av tre «æresplasser».

Tidligere var det ikke bare et heldig mindretall som fikk gratisplass. Fra Litteraturhusets oppstart i 2007 til 2019 var nemlig tilbudet gratis for alle. Mot en symbolsk sum på 200 kroner i året kunne skrivende etter søknad få fri tilgang til etasjen.

Deretter innførte Litteraturhuset betaling, og i dag er prisen opptil 750 kroner i måneden. Er man medlem av Kritikerlaget eller forfatterorganisasjoner, betaler man mindre.

Daglig leder Susanne Kaluza forteller om en svært krevende økonomisk situasjon for Litteraturhuset i dag, med kutt i gaveforsterkningsordningen og stor økning i strømutgiftene.

– Det er viktig for oss å kunne bidra til å skape et nettverk rundt skrivende, slik vi forsøker å gjøre med Skriveloftet. Derfor har vi valgt å bevare tilbudet til en sterkt subsidiert pris, sier hun og legger til:

– Vi går fortsatt i dundrende minus på den etasjen.

Anna Serafima Svendsen Kvam er stipendiat i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og kritiker for Stavanger Aftenblad. Høsten 2021 tilbød Kritikerlaget henne gratis plass i én av seks såkalte munkeceller, som medlemsorganisasjonene disponerer, på Skriveloftet.

– Jeg hadde nok vært villig til å betale hva det kostet også, sier Kvam.

Det var trist å miste tilbudet da jeg ikke hadde råd til å betale.

Dyre kontorplasser

 en russisk domstol å løslate kunstneren og dissidenten Aleksandra Skotsjilenko, som risikerer ti år i fengsel. Hva er forbrytelsen? Hun klistret lapper med pasifistisk budskap på varer i en matbutikk. Skotsjilenko er en av et stort, men ukjent antall kvinner som har blitt arrestert for å ha protestert mot invasjonen av Ukraina 24. februar. Mange har blitt mobilisert av feministbevegelsen i Russland, som mangler politisk og økonomisk innflytelse, men til gjengjeld kan kunsten å mane grasrota til handling. Det slås hardt ned på av Kreml.

 de kan ikke sette oss alle i fengsel», sto det på plakaten produsenten Marina Ovsyannikova i midten av mars viste fram på direktesendt statlig tv. Ovsyannikovas ulydighet var rettet mot flere: arbeidsgiveren Rossija 1, Kremls propaganda om den «militære operasjonen», men også mot forventningene og kravene til hva en kvinne skal og ikke skal gjøre. For det russiske regimets stadig strammere grep om befolkningen og sivilsamfunnet har gått hånd i hånd med en innskrenking av kvinners rettigheter – «Putins krig mot kvinner», slik Amie Ferris-Rotman beskrev det i tidsskriftet Foreign Policy i 2018, etter avkriminaliseringen av «mild» vold i hjemmet i 2017.

Vold i hjemmet som ikke gir «brukne bein» eller skjer mer enn én gang i året, kan ikke lenger straffes med fengsel. Det er et stort tilbakeslag i kvinnekampen i et land hvor 12.000 kvinner årlig dør som følge av vold i hjemmet, ifølge Human Rights Watch, men ikke det eneste: Ikke-statlige organisasjoner som jobber for kvinners rettigheter, blir stemplet som utenlandske agenter og kan ikke drive som før. I fjor høst annonserte russiske myndigheter at de har som mål å halvere antallet aborter i landet innen 2025, blant annet ved å sikre at 80 prosent av kvinner som vurderer abort, får en konsultasjon med en lege som skal prøve å få kvinnene til å ombestemme seg.

har kanskje trodd at innskrenkingen av kvinners rettigheter ville stilne kvinnesaksbevegelsen. Sånn har det imidlertid ikke blitt. Som den uavhengige avisa The Moscow Times skrev tidligere i vår: Et kvinnelig ansikt vokser fram på antikrigsprotestene. Ikke bare deltar stadig flere kvinner i protestaksjonene, feministgrupperinger selv utgjør også en mobiliserende kraft. Ifølge avisa er Feminist Anti-War Resistance (FAR), opprettet i kjølvannet av Ukraina-invasjonen, «Russlands raskest voksende anti-krigskampanje». De har organisert demonstrasjoner og aksjoner, trykket brosjyrer og mer – ikke minst har de oppfordret kvinner og feminister over hele landet til å være ulydige. Alle kan skrive antikrigsbudskap på mynter og sedler – eller klistre lapper på matvarer.

 FAR har eksistert, har de fått over 30.000 følgere på Telegram og gehør over hele verden. I et manifest, blant annet publisert på engelsk i tidsskriftet Jacobin, ber de «feminister over hele verden samle seg for å opponere mot krigen». I manifestet viser FAR til at feministgrupper er «en av de få aktive politiske kreftene i Russland» fordi regimet i lang tid ikke underla dem samme undertrykkelse som andre grupper, da de ikke oppfattet dem som en farlig politisk bevegelse. De ber alle feministiske grupper og individer «gjøre felles front og aktivt opponere krigen» og skriver: «Vi er mange, og sammen kan vi gjøre mye … Det er på tide å omgjøre (makta vår) til politisk makt.»

overraskende at Kreml slår hardt ned på ulydigheten. Kvinner utgjør halvparten av befolkningen, og selv om langt fra alle opponerer mot regimet, har feministbevegelsen mobilisert stort – kanskje overraskende stort for regimet. De som tar til gatene, vet, slik kvinnene i Ungarn, Polen og andre land som beveger seg i autoritære retninger, at forkastelsen av det vestlige liberale demokratiet også er en trussel mot kvinners frihet. Om noe, har de kanskje bare fått mindre å tape?

Som en av FARs talskvinner sier til nettmagasinet International Viewpoint: «For de av oss som kjempet i Russland for en lov mot vold i hjemmet … er det rett og slett åpenbart at denne krigen … er fortsettelsen av volden i hjemmet som vi har vært vitne til og kjempet mot … krigen er ikke en enkeltstående hendelse som har en slutt og en start: Krigen er bare kulmineringen av den patriarkalske volden vi lever i.»

Eller som en demonstrant ved navn Aleksandra forteller nettstedet Open Democracy om politivolden og brutaliteten hun ble utsatt for i arrest: «(De slo) ikke så hardt som faren min … Jeg har levd med dette i årevis … Det var ingenting nytt.»

«Om noe, har de kanskje bare fått mindre å tape?»

De ulydige kvinnene

Josefine Klougarts prosa får alltid frem granskeren i meg. Jeg vil dvele mer enn jeg pleier ved setninger, scener, ideer. I hennes nyeste roman, «Alt dette kunne du få», stopper jeg allerede ved omslaget: et fotografi av spisse, noe snøkledde fjell, delvis skjult bak en okerfarget substans. Substansen kan minne både om oljemaling og tåke, permanent og foranderlig sikt, og tar på baksida nesten helt over. Det er gjort på klougartsk vis – der bildene forsvinner, kommer teksten inn. For også hennes sjette roman er et minnearbeid, et forsøk på å se hvor langt eller hvor nærme en kan komme ved å skrive fram, bevare og huske.

 er dramatisk. Da Barbaras far Erik våkner fra en hjerteoperasjon, ser han bare tomt ut i lufta: «Som fandtes der i det store mørke ikke en eneste erindring, et eneste billede at hæfte sig ved», sier Barbara. Hun har lest et råd forfatteren Henry David Thoreau ga en venn i sorg: «Byg dig en hytte, og gå i gang med det mægtige arbejde at æde dig selv levende. Jeg ser ingen anden mulighet, intet andet håb for dig». Sånn har det vært, sier Barbara om arbeidet etter farens fall «ut af verden»: «At æde sig selv – at fremkalde det hele; alle billederne, der er i ferd med at forsvinde – ».

Over de 320 sidene som følger, finner en slik selvfortæring sted. Den er full av desperasjon i sitt forsøk på å romme alt, ikke for å være passiv betrakter, men for å komme så nært som mulig det som er og har vært. Barbaras blikk er et som både gransker seg selv og forsøker å forbinde alt. Hun er barn, tenåring, forfatterspire og forfatter, så mor og stemor. Vi følger henne fra oppveksten i naturen på Mols til København og europeiske litteraturfester. Vi ser moren Sonja gå alene rundt i huset og på tomta på landet med døtrene sine, mens hun venter og venter på faren Erik, som maler akvareller om nettene og jobber altfor mye. Og jo mer Barbara nærmer seg byen, skrivingen, dess større blir avstanden til oppvekstens betingelser og de som satte dem, og dess mer strekkes relasjonene til sin tålegrense.

 mellom Barbara og familien, naturen, dyrene, mennene, og letingen etter eller vektleggingen av dem, er konkrete: tau, tråder, linjer. Som med bildene er forbindelsene alltid både umiddelbare og vedvarende, de kan brytes eller oppstå, forsvinne eller åpenbare seg, men ingen kommer unna dem.

I likhet med Klougarts tidligere romaner er også «Alt dette kunne du få» en kollasj, med hopp i tid og sted, mellom betraktninger og naturbeskrivelser. Men her er det som om hun har skrudd intensiteten opp et hakk og underlagt den poetiske undringen en sterkere, mer målrettet trang: Karakterene skal virkelig sendes rundt og rundt i det relasjonelle dragsuget. Resultatet er et svimlende forsøk på å holde erindringene, kjærlighets- og familieforholdene og alt annet som glipper, fast.

Det gjør romanen vanskelig å sammenfatte, for den rommer praktisk talt «det hele» – fødsler, filmer og slektshistorie, hester, sykdom, klassereiser og naturopplevelser følger og står ved siden av hverandre med selvsagthet. Samtidig er det vel sånn også i det virkelige livet, at et eneste øyeblikk rommer alt. Hvert øyeblikk er kapitalisme, kjærlighet, tvil, men også hester i stallen eller marihøner på T-skjorta en vårdag. I dette store øyeblikket er Barbara en forbindelseslinje: Hun har vært del av alt, eller hun kunne ha vært det.

 er Barbara og lillesøstera Sara på sommerferie ved Vesterhavet som barn. Barbara knyter et tau rundt Saras liv, den andre enden binder hun til seg selv, og de går ut til et hestehull i sjøen – en for bølgene naturlig oppstått minste motstands vei tilbake til havet, hvor vannet dytter sanden vekk. De som vil overleve et hestehull, må unngå panikk og la seg trekke ut med strømmen, før de kan svømme ut til siden og tilbake til land.

Da søstrene går tilbake til foreldrene, sier Barbara advarende: «Der skete jo ikke noget». Men det kunne ha skjedd; det vi har, er også det vi kan miste. Ingen skildrer det som Klougart.

Tapt av syne

så håpløst at man ikke kan gjøre annet enn å le. Det vet hovedpersonene i fortellingen «Luna seconda»:

«Hvor var du, da vandet kom»? spør Sabina sjåføren Anker, som har plukket henne opp i det oversvømte fuglereservatet. Han ler og svarer: «I bad!»

Vi befinner oss i danske Ursula Scavenius’ dystopiske univers, i én av tre fortellinger i debutboka «Fjær» (2015), der en andre måne har dukket opp på himmelen og fått vannet til å stige brått i en slags dommedagsflo. Det er i dette kjølvannet vi møter Anker og Sabina: «De kører formålsløst omkring på vejene forbi syge mennesker og dyr, forbi to æselføl, der ligger slynget sammen inde i et pigtrådshegn, forbi en død kalv, som sidder fast under en nedfalden væg, og forbi biler, der svømmer i dalen.»

Felles for Scavenius sine fortellinger, både i «Fjær» og andreboka «Dukkerne» (2020), er at de er satt til virkelighetene vi prøver å vokte oss mot: livet etter naturkatastrofen, myndighetskollapsen, sivilisasjonsfallet. I disse virkelighetene skal karakterene leve og bo, og det er ingenting de kan gjøre med saken, annet enn å observere – og kanskje le. Dette er også leserens eneste alternativ. Her er det ikke rom for verken å tenke på løsninger eller overskue årsaksforhold, til det er det for seint.

fra urealistisk. Da ekstremværet Bernd, med regn og flom, rammet Europa i juli, og flere hundre tusen mennesker ble evakuert, var det som å være vitne til en kollektiv europeisk drukningsdød. Velstelte hager, brosteinslagte småveier og annet som hadde vært sivilisasjon, lå i vannet – hus, folk, eiendeler, biler – og da det trakk seg tilbake, hadde over 200 mennesker omkommet i Tyskland, Belgia, Tsjekkia, Østerrike, Ungarn og Polen. Hele landsbyer var utradert. Det kunne ha vært på et sted som dette at Sabina spør Anker: Hvor var du da vannet kom?

Eller i Facebook-meldinger fra et vennepar i New York, som i fjor høst ble rammet av den ekstratropiske syklonen Ida: «Det var som tatt ut av en skrekkfilm, et titanic … en nabo druknet i kjelleren.». De hadde våknet innesperret i femte etasje, av dunk og poppelyder fra vinduer som ble knust i etasjene under idet vannet raste inn. Fra vinduet sitt ble de tilskuere til kaoset som fulgte, med bilhorn og alarmer, rop og skrik da folk etterlot bilene sine på motorveien og sprang i flukt gjennom New Yorks gater.

Underetasjen, parkeringskjelleren og deler av første etasje hadde i løpet av minutter blitt oversvømt, og vannet trengte seg opp heissjakta og ut på teppegulvet helt opp til dem. «Vi fikk ingen advarsel. Nyhetene tok så feil. Heldigvis er vi i en høy nok etasje.» Heldigvis var de høyt nok oppe da vannet kom. For hva skulle de ha gjort, hadde de befunnet seg på et lavere plan?

er ingen klimaforfatter per se. Hennes drivkraft må heller sies å være å eksponere og undersøke avmakta, slik det også framkommer av titlene på bøkene hennes.

Personene vi blir kjent med i «Fjær», har ikke noe å stille opp med annet enn blikket sitt. Som fjær, kraftløse, dalende, er de vitne til sivilisasjonsfallene: til den andre månen på himmelen og forandringene denne bringer med seg («Luna seconda»), uforklarlig, framskridende sykdom og metamorfose («Fugleland») og gale hunder og likegyldige myndigheter i «Majinski»: «Det var hundenes januar. De hundene havde ædt en kvindes bryster, men der var ingen i politiet, der troede på det, og hundene løb stadig frit omkring.»

«Som leser trenger en ikke å reise langt før dystopien er realitet»

Etter vannet 

, mens jeg satt og bladde i synonymordboka mi fra 2000, kom jeg over det for meg ukjente ordet 

. Ifølge ordboka er det synonymt både med fisk som er for liten til å kokes og med ungpike. Faktisk oversettes begrepet direkte til «stekt fisk» på tysk og kommer av småfisk i garn som fiskerne setter ut i sjøen igjen. Småfiskene får altså beholde friheten sin inntil de er store nok til å bli spist.

Bismaken som vekkes av at unge piker i dagligtalen også blei kalt dette, gjør seg også gjeldende i dag. Nedsettende ord og uttrykk forbeholdt kvinner knyttet til kropp og bruk – i alle aldre – preger fortsatt språket. At «peppermø», «tøs» og «røy» er skrevet ut av historien, er vel og bra, men det paternalistiske grumset har på en måte bare blitt erstattet av nytt – bare jenter kan «springe som ei jente», være «flinke piker» eller ha «bein i nesa».

I gamle dager, i Tyskland på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, fantes det en helt egen litteratursjanger dedisert til 

, disse pikene som verken var barn eller voksne – den såkalte backfisch-romanen, som både underholdt og oppdro leserskaren sin.

 (1863) av Emmy von Rhoden følger vi 15 år gamle Ilse Mackets vei til ekteskapet. Hun bor med faren og stemora i Pomerania, mangler dannelse og oppfører seg gutteaktig. Ilse sendes til en internatskole for piker, og etter en vanskelig start og flere vendepunkter tilpasser hun seg gradvis internatskolens tilværelse og forventningene til henne som ung pike. Hun lærer seg ting jenter bør kunne, som sying og hekling, og tar vare på sin syke, yngre klassevenninne Lili. En dag møter Ilse Leo, som hun forlover seg med. 

Med ekteskapet som lykkelig slutt er «Det trassige hodet» et prototypisk eksempel på backfisch-romanens narrativ: Etter en tidsbegrenset periode med nye erfaringer og prøvelser, gjerne i møte med en sterk, kvinnelig mentor som kan veilede henne, tar hovedkarakteren den selvstendige beslutningen om at rolla som kone, hjemmeværende og mor er den som passer henne best. Den avmålte tida til frigjøring er omme, og hun lar seg velvillig snøre tilbake inn i samfunnets korsett.

Ved fjorten år og sju uker blir backfischen født, ved sytten år og tre uker er backfisch-alderen forbi

.» Forbi skulle også backfisch-begrepet og -romanens tid bli, og det var nettopp barndom-bac

Blant annet dukket forfatteren Else Ury opp med sine ti bind om Annemarie Braun («Nesthäcken», 1918–1925), som får lov til å gjøre det samme som brødrene sine – eller hun sørger for at hun får lov til å gjøre det.

Urys karakterer har ikke forberedelser til ekteskapet som ensidig fokus. De drømmer om et yrkesliv og inspirerer jentene som leser bøkene, til det samme, til å være som Annemor og å slippe unna med det.

 også i dag å se med kritisk blikk på hvilke fenomener som driver samfunnet framover, og hvilke som holder det tilbake.

«Det er på overtid at også de tøffe jentene skrives inn i ordboka»

De unge pikers lidelser

hjemme i Trondheim kjøpte jeg en eske bruktbøker utgitt på det for meg ukjente Blix forlag i årene 1942–1945. Blant de ti titlene med norsk og oversatt reiselitteratur i esken var «Sol over Guatemala» av Addison Burbank (1943), «Prærie og pelsjegerliv» av A.E. Johann (1943), og «Morgenland og Aftenland» av Fridtjof Granberg (1945). Jeg forlot butikken hundre kroner fattigere og rimelig sjarmert av disse bøkene som, i motsetning til i de kommersielle bokhandlene, stod løsrevet fra sin historiske kontekst og aktualitet – de var ikke engang alfabetisert.

reiseskildringer, særlig de gamle, en x-faktor som tiltaler meg. Fremfor å appellere til våre muligheter for livsutfoldelse gjennom fellesferie, avspasering og så videre, frir reiseskildringene til den grunnleggende utforskertrangen. I kraft av å være forfatterens eget opplysningsprosjekt skildres stedet som har blitt besøkt: geografi, befolkning og andre vitenskapelig dokumenterbare forhold. Samtidig har sjangeren en fremtredende subjektiv komponent, til stede i den reisendes tanker og opplevelser på vei til og i møte med det fremmede. Og det er denne dobbeltheten som fenger meg – den ugjenkallelige, personlige reisen i møte med harde fakta som, hvis jeg en gang oppsøker destinasjonen, fortsatt vil kunne finnes.

Vel hjemme tok jegbøkene ut av esken for å ta dem nærmere i øyesyn. To bøker utmerker seg: «Langt inne i isen» av Vitalis Pantenburg (1944), og «Lapin Hullu. En tur med pulk gjennom lappenes rike i vinternatten» av Lieselotte Pantenburg (1943). Spennende – et skrivende ektepar og en kvinnelig forfatter og oppdagelsesreisende. Jeg bladde tilfeldig i en tredje bok, «Over Balkans syv blåner» av Jonas Lie (1942), med en soldat på omslaget. En krigsreiseskildring? Jeg bladde, leste og fant, men noe annet enn jeg hadde forventet: «Vi slår helene sammen og melder oss til tjeneste ved Waffen SS».

Et raskt Google-søk kunne fortelle meg at denne Jonas Lie, for øvrig barnebarnet til den mer kjente forfatteren ved samme navn, omtales som «den viktigste politikeren i Nasjonal Samling etter Vidkun Quisling». Han var blant annet leder av Germanske SS Norge fra 1941 til 1945. Blix forlag var et av flere tyskvennlige forlag som i krigsårene utga størsteparten av partimateriellet til Nasjonal Samling. Forlaget utga også pangermanske bøker og norske og utenlandske tyskvennlige forfattere.

reiseskildringene på et nasjonalsosialistisk forlag? Hadde ikke nazistene nok med å spre egen propaganda? Og hvem var egentlig ekteparet Pantenburg? Jeg begynte med sistnevnte, som det viste seg vanskelig å finne informasjon om.

På den tyske versjonen av Wikipedia fant jeg følgende: Polarforsker, forfatter og journalist Vitalis Pantenburg giftet seg med reise- og fotoreporter Lieselotte Kattwinkel, og de dro på flere reiser sammen. Vitalis var blant annet administrerende direktør i Nordic Society, et selskap som etter 1933 ble «brakt i tråd med» nasjonalsosialismen og dennes ideer om den såkalte nordiske rasen. Selskapets «store råd» inkluderte blant andre Heinrich Himmler. Videre ledet Vitalis Pantenburg, i tiden før okkupasjonen av Norge, den skandinaviske seksjonen av tysk etterretningstjeneste, og våren 1940 anskaffet han på en reise i Norge planer og tegninger over en rekke store militære installasjoner, blant annet Narvik festning. En hendelse knyttet til dette arbeidet nevnes i Arbeider-avisen, i en artikkel fra januar 1939:

Arbeider-avisens lesere husker sikkert ennå den historien for vel et år siden, da en tysker, Vitalis Pantenburg, blev knepet oppe i Narvik hvor han drev og studerte og fotograferte ekserserplasser og andre viktige steder sett ut fra et militært synspunkt. Nå er denne harmløse, upolitiske turist og rasefotograf på ny dukket opp. Og denne gangen i Tyskland, hvor han farter rundt i generalstabskretser og offentliggjør sakkyndige artikler i en rekke militærtidsskrifter.

Ovennevnte utdrag er hentet fra Nasjonalbibliotekets digitaliserte arkiv, hvor Vitalis Pantenburg nevnes i flere kilder, blant annet i geolog og polarforsker Adolf Hoels bok «Oppgjør med landsmenn» (1951), som for øvrig fremstår som Hoels renvasking av seg selv på grunn av NS-medlemskap og -virke i krigsårene – han ble også dømt under landssvikoppgjøret. I boken beskrives et møte mellom Hoel, Pantenburg og to andre i Berlin, med det formål å planlegge en hemmelig Grønlandsekspedisjon. Her nevnes Pantenburg som en av tre beryktede og høytstående nazispioner. I Nordisk Tidende, 23. september 1943, omtales Pantenburg videre som «a high nazi-official […] he was also the man who bribed Olaf Sundlo, the commander of the fortress of Narvik, to furlough his troops and officers while the Germans invaded Norway».

En forskningsartikkel fra 2008 beskriverPantenburgs ideologisk motiverte foto- og dokumentasjonsreiser i Finland. Han fotograferte og klassifiserte finner, med det formål å «bekämpa stereotypen om de mongoliska finnarna». Pantenburgs såkalte funn, blant annet av nordeuropeiske og finskopprinnelige ansikter, ble deretter brukt som vitnesbyrd for den germanske rases eksistens.

«Turisme til okkupert territorium lot tyskerne bli kjent med sitt nye ‘fedreland’»