Selma Stormyren Larsen

Magne Mellem Enoksen

#fff

#000

Det er alltid dumt å velge et kvinneyrke!»

Hvorvidt Dag Solstad mente alvor, var ikke alltid like lett å tyde – som her, i et intervju med Universitas i 2021. Da student­avisa spurte om forfatteryrket hadde endret seg siden han selv debuterte i 1965, svarte han slik: «Vi var heldigere den gangen. Den dag i dag ville jeg nok ikke blitt forfatter.»

Alvor eller ei, Solstad hadde rett i én ting: Mennene er ikke lenger i flertall på høstlister, i forlagsredaksjoner eller på skriveskolene.

Pendelen har svingt, og det som en gang var herrenes bastion – til en slik grad at damer løy på seg mannsnavn for å komme gjennom nåløyet – befolkes i dag av langt flere kvinner enn menn.

De siste fem årene har to av tre debutanter vært kvinner.

De siste åtte årene har sju av ti elever på forfatterstudiene i Bø, Bergen og Tromsø vært kvinner.

Tre av fem skjønnlitterære redaktører i norske forlag er kvinner.

Når, hvorfor og hvordan har denne endringen inntruffet bøkenes verden? Er 

Kanskje har mennene begynt med aksje­spekulasjon, bibelstudier og trening i stedet.

Hvor er det blitt av alle gutta?

Livet er som kjent kort, men kunsten er lang! Det later til at også Norges rikfolk har fått med seg dét. Over hele landet har shipping-magnater og dagligvarekonger etablert seg på kunstfeltet – ikke bare med egne samlinger, men med museer og parker.

Det nyeste tilskuddet åpner i Trondheim i dag: Posten Moderne, et museum for samtidskunst og moderne kunst, er helfinansiert av Reitan AS.

– Det er en måte å sørge for at ens navn og virke lever videre i lang tid, sier Håkon Larsen, kultursosiolog og professor ved Oslomet.

– Ved å åpne et museum eller en park setter du ditt preg på en by eller et område. Det er klart at det er attraktivt for dem som har de økonomiske musklene til det, sier han.

At kunst av noen betraktes som et investeringsobjekt, er en kjent sak. Men å bygge et museumsbygg eller en park er gjerne en kostbar affære – regnestykket går sjelden i pluss.

– Det er vanskelig å opparbeide seg en god privat kunstsamling uten å være interessert i kunst. Det er for snevert å si at de bare gjør det av hensyn til ettermæle. De har også et ønske om å la folk ta del i kunsten de har samlet, sier Larsen.

Private kunstsamlere er slett ikke et nytt fenomen her til lands, påpeker han.

– Nasjonalgalleriets samling ble også opprettet av en gjeng private samlere i sin tid. Men opparbeidelsen av en omfattende kulturpolitikk har skapt en forventning om staten skal ta det største ansvaret på kunstfeltet. Utover 2000-tallet har det igjen vært en økende interesse for å opprette museer og skulpturparker fra kunstsamlere, sier han.

Man tillegger rike mennesker egoistiske ­intensjoner.

Slik endrer rikingene det norske kunstkartet

Tidligere i desember ga Rotherham-bandet The Reytons ut et livealbum med opptak fra sommerens konsert i Clifton Park – parken i hjembyen som var Disneyland for guttene i bandet da de vokste opp. Med 20.000 tilskuere var dette den største konserten i Rotherham noen gang.

Jeg var ikke der. Men jeg var der da The Reytons spilte for et par hundre tilskuere på John Dee i Oslo i vår. Eller det blir litt feil å kalle det tilskuere. For mange av de frammøtte var like mye deltakere i showet. Det var passe trangt, intimt og tett på bandet. Og muligens en arena der bandet var mer stilmessig på hjemmebane enn i julisola foran et stort publikum i sin faktiske hjemby.

småskumle ut på bilder og spiller engelsk indierock med raske trommer og sinna gitarriff. Selv om de har nådd toppen av den britiske albumlista, er det mer murstein enn marmor i tekstene også. Bandet forteller historier fra engelske puber, gater og arbeiderklassehjem. Bandet selv har kalt låtene sosiale kommentarer – en slags dagbok fra South Yorkshire. Det er mye skrantende kjærlighetsforhold, alkohol og dårlige menn.

Britiske menn og alkohol var viktige ingredienser også på John Dee denne kvelden. Men på en god måte. Jeg spurte en bartender hva hun anslo brite-andelen blant publikum til å være, og hun svarte 95 prosent. Det var en god overdrivelse, men de sto nok for 95 prosent av inntrykket.

 et annet konsertpublikum enn nordmenn flest. Det hjelper jo at mye av populærmusikken går på morsmålet, men de topper det gjerne med å gaule med på gitarriffene også. Og på John Dee sto de på ingen måte stille. Det gikk en slags landegrense mellom det britisk-dominerte publikummet på de første radene og den norskere gjengen i bakre halvdel av lokalet. Der det var hopping, veiving og moshing foran scenen, gikk det mer i taktfast nikking lenger bak. I alle fall til å begynne med.

For det var umulig å ikke la seg rive med, både billedlig og bokstavelig. Vokalist Jonny Yerrell påpekte det underveis i konserten: Han ville ikke se publikum være reservert, men ba alle ta en titt på gjengen foran («Ta en titt på disse – de er veteraner») og slå seg løs. Jeg la brillene trygt i hånda og lot meg suge inn i galskapen. Vi ble et helt dansegulv som hoppet rundt og ropte ut historier om britisk arbeiderklasseliv. Get in!

norske konsertarrangører: Kan dette være et nisjemarked – gi briter muligheten til å oppleve favorittbandet i Oslo, på en mye mindre scene enn de noen gang vil spille på i hjemlandet igjen? Og samtidig gi nordmenn britisk kultur her på berget? Jeg blir med neste gang også.

Vi ble et helt dansegulv som hoppet rundt

Yorkshire, Oslo

Mari Brenna Vollan

Kjell Inge Røkkes privatfly har større utslipp på én tur enn en vanlig nordmann har på et år.

Se for deg at 199 nordmenn er samlet til et gruppebilde. Så kan du plassere privatflyet til Kjell Inge Røkke ved siden av. Den hvite Falcon-jeten sto i fjor for et like høyt utslipp av karbondioksid i atmosfæren som de 199 menneskene gjør til sammen.

Bare én tur med Røkkes privatfly slipper i gjennomsnitt ut mer CO₂ enn en vanlig nordmann gjør med sitt totale forbruk i løpet av et år.

Det viser tall hentet fra en database over trafikken og utslippene til verdens privatfly.

 at flyene til Kjell Inge Røkke, Reitan-familien og Petter Stordalen er på vingene tre, fire og fem ganger i uka. I gjennomsnitt slapp flyene ut 4,9 tonn CO₂ per tur i fjor.

– Det er vanvittig uansvarlig. Det sender et riv ruskende galt signal til alle oss andre i dugnaden som trengs for å kutte utslipp, sier Frode Pleym, leder i Greenpeace Norge.

Generelt slipper privatfly ut like mye CO₂ på én time som et gjennomsnittsmenneske slipper ut hvert år, sier Stefan Gössling. Han er en av forskerne bak en ny studie som viser at CO₂-utslippene fra verdens privatfly har økt med 46 prosent siden 2019.

På disse åra har det vært en stor økning i antall fly, og de flyr også langt flere turer.

– Vi ser at mange av flygingene er veldig korte, og det er mye henting og levering, som om flyet var en taxi. Det virker ikke som om de som bruker dem, bekymrer seg over at flyene er mye mer energiintensive enn kommersielle fly, sier Gössling, som er professor i turismevitenskap ved Linnéuniversitetet og forskningskoordinator ved Vestlandsforskning.

Du flyr neppe privatfly til Malaga for å ha et viktig møte.

Svir av fem tonn CO₂ per tur

Petter Stordalens privatfly er det som har flydd mest av alle Klassekampen har sett på. Bombardier-jeten er eid av selskapet hans Strawberry AS og av Øystein Moan og har tatt 706 turer fra januar 2022 til oktober 2024.

Trafikken viser at det flyr mest mellom Oslo og Stockholm, hvor Stordalen og kjæresten eier en leilighet og Strawberry-konsernet har sitt svenske hovedkvarter. Stordalen sa i fjor til det svenske magasinet Hänt at paret veksler mellom å bo i Oslo og Stockholm. 

149 ganger har jeten flydd mellom de to byene de siste tre åra. Det er uvisst om Stordalen har vært om bord.

Ut fra Instagram-bilder å dømme har Stordalen selv vært med flyet til steder som Alpene i Sveits og Frankrike og til den franske rivieraen.


Hos Reitan er det strekningen Oslo-Trondheim som er den mest populære. Flyet har flydd tur/retur mellom de to byene i gjennomsnitt én gang i uka de siste åra. Men den hvite jeten drar også utenlands. Siden 2022 har det flydd 33 ganger fra Norge til Málaga, like ved Reitan-familiens feriested i Marbella. Det utgjør nøyaktig én tur i måneden.


Kjell Inge Røkkes fly, som er eid av Aker ASA, reiser aller mest til flyplassen Skavsta i Nyköping. Den ligger like ved slottet Ericsberg, hvor Røkke har sikret seg eksklusive jaktrettigheter og oppholder seg deler av året. Hit har han også invitert til jaktlag, der han og gjestene blir innkvartert i en egen del av slottet, ifølge Dagens Næringsliv.

Hit flyr milliardærflyene

Én siste kamp gjenstår av årets EM i fotball. Spania og England skal gjøre opp om pokalen, og på sett og vis er dette en kamp mellom laget som har imponert mest, og laget som har skuffet mest spillemessig i mesterskapet. Der Spania har begeistret med offensiv og underholdende fotball, har England blitt kritisert for å spille treigt, kjedelig og dårlig. Men de har altså vært akkurat gode nok.

Spania og England er også der man finner den beste ligafotballen i Europa. Lag fra England eller Spania har vunnet ni av de ti siste finalene i Champions League, Europas beste klubbturnering. Ligaene i Spania og England har klubber, fans og lønnsbudsjetter som trekker til seg de beste spillerne fra hele verden. Og de beste trenerne og ressursene ellers. Det gjør de ledende klubbene i Spania og England til både finsmurte fotballmaskinerier og enorme underholdningsbedrifter. På godt og vondt.

 har blitt tydeligere i fotballen den siste tida, der en stor andel av pengene og en enda større andel av pokalene er samlet hos noen få lag. Men akkurat her er landslagsfotballen et forfriskende unntak. Hvis Manchester City slipper inn mange mål på innlegg, kan de kjøpe en forsvarer som er god i lufta. Hvis Real Madrid ikke scorer nok mål, kan de med eurosedler lokke til seg en stjernespiss. Men på landslagene er man prisgitt de spillerne man har.

Det er noe befriende å slippe rykter og spekulasjoner om hvilke spillere man kanskje kan kjøpe inn – eller risikerer å miste – før en ny sesong. I stedet er det bare spillerne med riktig statsborgerskap treneren må komponere et best mulig lag av. Derfor kan et ressurssterkt fotballand som England måtte spille nesten hele EM med en høyreback på venstrebacken, mens Spania sliter på med en spiss som egentlig aldri har vært målfarlig. På landslagene må man finne veien rundt lagets svakheter, i stedet for å forbedre dem folk utenfra. Det er kanskje derfor England sørger for å ha mange spillere bak ballen til enhver tid, mens Spania dundrer på med skapende midtbanespillere.

 er også annerledes på landslag. Klubblagene driller inn spillmønstre på trening daglig gjennom nesten hele året. På de beste lagene vet spillerne hva de skal gjøre og hvor medspillerne befinner seg, til enhver tid. Men når spillerne røskes ut av sitt vante miljø og settes sammen til et landslag, må nye relasjoner etableres. Landslagstrenerne har bare seks-sju spredte uker med spillerne i løpet av et år. Da er det ikke enkelt å få laget til å sitte.

Dette er nok en av forklaringene på at Englands Phil Foden har fått til svært lite i årets EM, etter å ha vært sesongens spiller i Premier League, der han storspilte i det veldrillede Manchester City-laget. De som briljerer på landslag, er oftere spillere som kan gjøre ting på egen hånd, som Spanias kvikke kantspillere Lamine Yamal og Nico Williams – personifiseringen av lagets offensive stil i årets mesterskap. Eller for Englands del Jude Bellingham, som finale­ironisk nok var sesongens spiller i spanske Primera Division. Han har ikke glitret i EM, men tatt fram det lille ekstra akkurat ofte nok til å få England til finalen. Landslagene er mer de spektakulære individualistenes arena. Og det er jo god underholdning.

 landslagene nasjonal forbrødring. Der fotballsupportere kan slåss – noen ganger bokstavelig – om hvem som er best i by’n i hverdagen, står de side ved side bak landslaget. Og får med seg en større del av folket. De kan som regel også stå side ved side ved motstanderfansen uten at det blir bråk.

Det gjenspeiles ikke alltid i spillet, men fotballmesterskap er en fest – og en rest av den fotballen der penger hadde mindre å si og spektakulære enkeltspillere kunne slå finpussede lagmaskiner.

Den siste festen

Anna Krokene

Håvard Yttredal

I fjor endte hver tredje tiltakskrone fra Nav i lomma på kommersielle aktører.

Trenger du hjelp til å komme i jobb? Da kan et av Navs arbeidsmarkedstiltak være løsningen. Det kan være alt fra jobbsøkerkurs til arbeidstrening. Men det er ikke alltid Nav selv som driver tiltaket.

«Vi har mye på anbud i dag. Nå åpner vi for anbud for alle.»

Det sa daværende arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) til NRK i 2014.

Ved å sette flere av Navs tiltak ut på anbud, skulle regjeringen Solberg få bukt med ledigheten. Fra før var enkelte tiltak konkurranseutsatt. Nå åpnet regjeringen for at kommersielle aktører kunne konkurrere om kontraktene til alle oppfølgings- og avklaringstiltak.

Både LO og NHO protesterte. Men Eriksson mente at det ville øke mangfoldet.

«Jo flere aktører, jo bedre vil man kunne dekke variasjonen i brukernes avklarings- og oppfølgingsbehov», het det i høringsnotatet.

Klassekampen har undersøkt hvordan satsingen gikk: Over halvparten av pengene Nav bruker på å kjøpe inn tiltak gjennom anbud, går nå til kommersielle selskap. Tre giganter sitter igjen med 31 prosent av pengene. Stikk i strid med målet om flere aktører, har antall selskaper Nav kjøper tjenester fra, minket siden 2019.

Det er Navs fylkeskontorer som setter tiltak ut på anbud. De kan gi oppdrag til offentlige selskap og private – både ideelle og kommersielle. Tre kommersielle troner på topp blant de private når vi teller pengene: Falck Norge, Ifront Karriere og Joblearn.

Jeg tror ikke kvaliteten har blitt dårligere, selv om det har blitt færre aktører.

Mer anbud skulle gi mangfold i Nav-tiltak. Tre kommersielle giganter ble vinnerne.

Jonas Henmo

Kenneth Sjøvold

I dag er det ingen begrensninger for hvor lenge folkevalgte kan sitte på Stortinget. Det mener SV-politiker Ingrid Fiskaa at det kanskje bør være.

I et intervju med Stavanger Aftenblad forrige uke, luftet Fiskaa ideen om en maksgrense på 12 år. Hun begrunner det med at tilliten til det politiske systemet og demokratiet er dalende. Politikere som sitter og sitter, bidrar til å forsterke gapet mellom folk flest, og et lite sjikt av yrkespolitikere.

I tillegg er det et poeng å slippe flere folk til.

– Sånn som jeg ser det, er det å representere innbyggerne en dugnad, som flest mulig skal delta i, sier Fiskaa til Klassekampen.

Vi har spurt et knippe av de folkevalgte med høyest ansiennitet om de er enige. Det er de ikke.

– Jeg mente det samme da jeg var en ung og uvitende mann. Men jeg har endret oppfatning, sier Carl I. Hagen.

Frp-nestoren har sittet til sammen 34 år på Stortinget, i ulike perioder. Den tidligere partiformannen er blitt 79 år gammel og er den eldste på dagens storting.

Tidligere mente han at ingen bør sitte på Stortinget i mer enn to, maks tre perioder. Nå tenker han det er viktig at sånne som ham fortsatt henger rundt i gangene.

Jeg mente det samme da jeg var en ung og uvitende mann.

Rikker seg ikke

De fleste tar kontakt med det offentlige helsevesenet når de trenger hjelp. Ofte betyr det at man må stå i kø. Det gjelder ikke alle.

Den vanligste formen for privat helseforsikring, såkalt behandlingsforsikring, gir garantert behandling av en privat spesialist innen et visst antall dager.

Klassekampen har tidligere skrevet om veksten i privat helseforsikring. Ifølge Finans Norge hadde 34.000 nordmenn behandlingsforsikring i 2003. I 2021 hadde antallet tjuedoblet seg, til 696.000. 90 prosent av disse får det dekket av arbeidsgiver.

Den norske stat har direkte eierskap i 70 selskap. Disse forvaltes gjennom de ulike departementene. Klassekampen har spurt alle selskapene om de har privat helseforsikring for sine ansatte.

32 av 70 selskap opplyser at de har privat helseforsikring for sine ansatte. Selskapene anslår av den omfatter 45.957 personer.

Hvem helseforsikringen gjelder for, varierer basert på stillingsprosent og ansettelsesform. I de fleste tilfeller gjelder den for alle fast ansatte.

Blant selskapene med privat helseforsikring er Statkraft, som ligger under Nærings- og fiskeridepartementet og er heleid av den norske stat.

Kraftselskapet har behandlingsforsikring gjennom If, og denne gjelder for alle deres ansatte i Norge. Statkraft opplyser at det er 2549 personer.

Det kan gi utslag for hvem man stemmer på.

Statlige selskap sikrer helsa privat

Aina Ebube Helgheim

Varebilen er fullasta. Ei liste med adresser ligger klar i passasjersetet. Postnord-sjåfør Adil sender sms til de første kundene. «Jeg er på vei». Det er helt nødvendig. Hvis de ikke er klare når han kommer, taper han tid.

Han har på seg mørkeblå Postnord-uniform, men er ikke ansatt i selskapet. Tida og pengene han taper, går bare utover ham. Hvert minutt han mister, betyr mindre tid med barna i kveld.

Adil er ikke sjåførens egentlige navn. Han er anonym, fordi han ikke vil risikere å miste oppdrag hos Postnord. Han er underleverandør, og ikke Postnord-ansatt. Derfor har han ikke stillingsvern.

Arbeidsdagen starter om morgenen, og nå håper Adil å være hjemme hos barna før de legger seg.

Tida går, og Adil er nesten framme ved den første adressa. Han ringer og sier at han står utafor. Da han var ny sjåfør lærte han en viktig lekse: Hvis han ringer når han faktisk har parkert, må han vente unødig lenge på noen som står i dusjen eller må ta ut noe av ovnen. Adil henter en liten pakke fra Zalando og småjogger mot døra. Kunden er rask, Adil får en signatur og løper tilbake til bilen.

Han svinger raskt ut på veien igjen og inn i et boligfelt. Bilen snor seg som en slange i de trange gatene. Han kjører med en hånd på rattet og har mobilen i den andre. Hele tida må han sende meldinger til kundene.

– Er det ikke farlig å sende sms mens du kjører?

– Jo, jeg må være forsiktig. Vanligvis sender jeg meldinger på forhånd, men i dag var jeg forsinket, sier Adil.

Hvis alle kunder bruker to minutter ekstra, betyr det over to timer lengre arbeidsdag.

Kampen om minuttene

Jo Røed Skårderud

Etter måneder med stigende misnøye er regjeringen enig i at noe må gjøres med utenlandskablene som har bidratt til vinterens strømpriskrise.

Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) varslet tidligere i februar at Norge vil åpne dialog med EU og Storbritannia om kablene. Målet er å forhindre at utenlandsforbindelsene til Europa blir reine eksportkabler i perioder med lav fylling i vannmagasinene.

Klassekampens gjennomgang av kraftflyten i kablene viser at de har mye å snakke om.

Norge har i dag 17 utenlandskabler. De aller fleste går til våre nordiske naboland. Konflikten om utenlandskabler handler stort sett bare om de tre nyeste kablene, som kopler Norge til Nederland, Tyskland og Storbritannia.

Alle utenlandskabler er bygget med begrunnelsen at de skal bidra til kraftutveksling, men kritikerne mener de nyeste kablene først og fremst er eksportkabler, bygd for selge kraft ut av Norge.

Det tjener kraftbransjen på, men det bidrar til høye strømpriser for husholdninger og industri i Norge når prisen er høy i Europa. Statistikk over kraftflyten i de tre kablene bekrefter at de i all hovedsak brukes til eksport.

Nordned (åpnet i 2008), som går til Nederland, har hatt 86,7 prosent eksport, og 13,3 prosent import gjennom kabelens levetid.

Nordlink (åpnet i 2021), som går til Tyskland, har eksportert 79,3 prosent og importert 20,7 prosent.

Nesten alt går til eksport

Dersom Equinor bygger det ut, vil Wisting bli det nordligste oljefeltet i verden. 310 kilometer nord for Hammerfest, tett opp mot den såkalte iskanten, befinner det seg ifølge Equinor rundt 500 millioner fat oljeekvivalenter.

Forrige uke sendte selskapet en konsekvensutredning av feltet på høring. En såkalt plan for utbygging og drift (Pud) er forventet innen utgangen av året.

Men å bygge ut feltet vil være et stort sjansespill med både klima og økonomi, mener miljøorganisasjonen WWF Verdens Naturfond.

– Wisting er et godt eksempel på det veiskillet vi nå står overfor. Ønsker vi å åpne et nytt oljefelt som skal produsere utslipp fram til 2043, eller ønsker vi å nå 1,5-gradersmålet? spør Karoline Audur, generalsekretær i WWF.

Selv om Equinor ennå ikke har fattet en endelig beslutning om utbygging, har Wisting rukket å bli kontroversielt. Feltet ble vurdert som ulønnsomt av Equinor i februar 2020. Da Stortinget vedtok den omfattende skattepakka til næringen samme år, snudde selskapet.

Equinor har selv vært åpne om at skattepakka har vært viktig for at de nå mener prosjektet blir lønnsomt likevel.

I konsekvensutredningen som nå er på høring, oppgir Equinor en forventet lønnsomhet før skatt på 40 milliarder 2021-kroner. 26,4 milliarder av disse skal gå til selskapene på feltet, mens 13,5 milliarder kroner går til staten.

Det blir derimot ikke presisert hvilken framtidig oljepris som ligger bak tallene. WWF mener Equinor priser for høyt og har brukt tall fra analyseselskapet Rystad Energy for å se på lønnsomheten til feltet i ulike scenarioer for framtidig oljepris. Her finner de betydelig lavere lønnsomhet:

Peker på klimarisiko

Anders Eidesvik

Omtrent all olje og gass som Norge produserer, blir solgt til utlandet, hvor den blir brukt og brent. Dette fører til klimagassutslipp.

I går la Oljedirektoratet fram rapporten «Sokkelåret 2021», som viser at norsk olje- og gassproduksjon skal øke i tiåret framover. Etter planen skal sokkelen nå en ny produksjonstopp i 2024, før produksjonen gradvis faller mot 2030.

Klassekampen har fått klimaforsker Robbie Andrew ved Cicero-senteret til å regne på hvor mye CO2 som vil bli sluppet ut som følge av dette.

Ifølge utregningene vil utslippene fra norsk olje og gass i utlandet fra 2021 til 2031 utgjøre totalt 4942 millioner tonn CO2. Det er ni ganger så mye som Norges totale innenlandsutslipp hvert år.

Dersom verden skal nå Parisavtalens mål om å holde global oppvarming under 1,5 grader, må alle land drastisk fase ut bruken av fossil energi. Avtalen legger opp til at land er forpliktet til å redusere utslipp innenfor egne landegrenser.

Det betyr at Norge under Parisavtalen kun er forpliktet til å kutte utslipp fra produksjonen av olje og gass, ikke utslippene fra når den forbrennes i utlandet. Mer enn 90 prosent av de totale utslippene fra olje og gass kommer fra bruk og ikke produksjon.

Norge slapp ut 50 millioner tonn CO2 i 2020. I Hurdalsplattformen skal Norge redusere dette med 55 prosent innen 2030, fra 1990-nivå. Det betyr at utslippene i gjennomsnitt må falle med 2,57 millioner tonn i året.

«En betydelig reduksjon i norsk oljeproduksjon kan ha en betydelig global klimaeffekt i forhold til andre norske tiltak»

Kutter hjemme, selger ute

Hva skal Norge leve av etter olja? Mer olje og gass ser svaret ut til å være foreløpig.

I går lanserte Oljedirektoratet (OD) den årlige rapporten «Sokkelåret», som gir en oppsummering av aktiviteten på norsk kontinentalsokkel i året som gikk.

Rapporten gir et bilde av framtida til norsk petroleum. Og framtida viser økt produksjon av olje og gass. I løpet av de neste tre årene forventer Oljedirektoratet at det går mot en ny produksjonstopp i 2024. Det er 20 år etter den forrige toppen i 2004.

Direktør for Oljedirektoratet (OD) Ingrid Sølvberg anslår at Norge har hentet opp halvparten av petroleumsressursene som fins på sokkelen.

– Det er cirka 50 prosent av ressursene som er hentet opp. Og så er det 50 prosent som vi anslår fortsatt befinner seg i undergrunnen på norsk sokkel. Vi tror ikke at alt dette nødvendigvis vil bli hentet opp.

I 2021 ble det åpnet fem felt, og ingen eksisterende felt ble stengt ned. Det vil si at man i dag har 94 aktive felt. Aldri har det vært så mange aktive felt på norsk sokkel.

Og flere kan det bli. I fjor ble det oppdaget 20 nye olje- og gassfunn og levert inn åtte utbyggingsplaner.

– Det som representerer økningen i produksjonen, er at vi får en økning av olje. Vi har samtidig en veldig høy gassproduksjon som vil forbli høy ut tiåret, sier Kalmar Ildstad, direktør for lisensforvaltning i OD.

Fullt kjør på sokkelen

 småbarn kan by på så mangt, på godt og vondt. Til førstnevnte kategori hører et bensinstasjonbesøk på Akkerhaugen i Telemark i juni. Søvnen var i ferd med å innhente toåringen i baksetet, og vi måtte gjøre unna kveldsstell og en matbit på campingbordet utenfor stasjonen.

Det kan høres strabasiøst ut, men akkurat her var det tilfredsstillende å løse litt av livets utfordringer på et campingbord utenfor en bensinstasjon. For det er ved et bord utenfor samme bensinstasjon at gjengen i NRK-serien «Rådebank» spiser is sammen før en dramatisk vending (ingen spoilers her) i seriens andre sesong. Og «Rådebank» er en serie jeg likte såpass godt at det var artig å gå inn i kulissene selv, enten det var i bilen på vei gjennom sentrum av Bø eller på en bensinstasjon med utsikt over telemarksåsene rundt.

 innvendes at primærmålgruppa i «Rådebank» er nærmere den nevnte toåringen i baksetet enn meg i alder. Men jeg er åpenbart svak for ungdomsdramaer.

Det er nok noe med den alltid tilstedeværende humoren. Ungdommene i «Rådebank» kommenterer både hverandre og livet generelt med glimt i øyet og en bekymringsløs tilbakelenthet. Det er en sånn godlynt sjargong som man ser i tette miljøer, og dette er nok noe mange vokser av seg med åra.

Og så hjelper det alltid med en kjærlighetshistorie. Er ungdomsforelskelser mer engasjerende enn kjærlighet mellom voksne? Det er i alle fall noe flere kan kjenne seg igjen i, siden mange lever likere liv i ungdomstida enn når man går ulike veier seinere i livet. Sånn sett er det lett å bli engasjert i Odin, Ine og Heges forsøk på å finne ut av hva de føler om noen de har delt oppveksten med. Og når man som voksen kan smile litt av alle problemene man følte man hadde som ung, kan man samtidig anerkjenne at kjærlighetsproblemene føltes som de aller største.

Nå skal det sies at hvis det er noe «Rådebank» gjør, så er det å løfte fram problemer man kan støte på i overgangen fra ung til voksen. Og dette er en god påminnelse for både unge og voksne tv-tittere. Den bekymringsløse humoren er ikke like morsom de gangene den dekker over mørke hemmeligheter man heller burde snakke om. Og nettopp hvordan ungdommene møter disse, er grunnen til at serien er verdt å få med seg for mange flere enn primærmålgruppa.

møtte også på noen små problemer underveis, som da bussdelen av en tur på Telemarkskanalen – tilbake til Akkerhaugen fra Lunde – gikk via en omvei på en fascinerende liten grusvei inn mot Bø. Men det fikk være greit – vi fikk jo sett litt mer av de fine «Rådebank»-kulissene.

Og så var det visst omkjøring fordi de brukte hovedveien til innspilling av en ny sesong. Hurra!

«Er ungdomsforelskelser mer engasjerende enn kjærlighet mellom voksne?»

Fra ungdommen

Statens lommebok var ikke vanskelig å åpne da koronaen kom til Norge i mars 2020. Mellom april 2020 og i dag har det blitt gitt over 14 milliarder kroner i korona-krisestøtte til selskap.

Støtta ble gitt uten betingelser om tilbakebetaling og en stor andel av dette havnet hos eierne av de største selskapene.

Klassekampen kartla tidligere i år hvor mye av korona-krisestøtta som gikk til de 25 største konsernene i Norge (se faktaboks). Skattelistene som ble offentliggjort onsdag, viser hvor mye hver enkelt betaler i skatt.

– Dette bekrefter at det vi vet fra før. Støtta gikk til svært rike folk med høye formuer. Vi kan ikke ha en krisepolitikk som til de grader ivaretar status quo, sier Kalle Moene, professor i samfunnsøkonomi.

Den som skiller seg tydeligst ut, er milliardær og reder Olav Nils Sunde. I februar hadde selskapene til Sunde fått utbetalt 260 millioner kroner i krisestøtte. Nå har det totale tallet steget til 391 millioner kroner ifølge Klassekampens beregninger.

Ifølge Kapital er Sundes reelle formue på 6,5 milliarder kroner. Noe av dette tilhører hans barn, men Kapital tilskriver «familieoverhodet» hele formuen. På skattelistene er formuen oppgitt som null. Selv betalte han bare 204.000 kroner i skatt.

Klassekampen har tatt kontakt med Sundes investeringsselskap O N Sunde AS om denne saken, men har ikke fått svar før avisa gikk i trykken.

«Det virker som om støtteordningene er for ensidig opptatt av å se på bedriftenes overskudd og for lite opptatt av selve virksomheten»

Dette betaler de tilbake

Pål Hellesnes

I dag samles 169 personer på Løvebakken for den høytidelige åpningen av det 166. storting. Men hvem er det som møter opp i stortingssalen? Den gjennomsnittlige stortingsrepresentanten er en 46 år gammel mann med 3,5 års høyere utdanning.

Men gjennomsnitt kan tilsløre like mye som beskrive. Den yngste på Stortinget, Arbeiderpartiets Åse Kristin Ask Bakke, er 25 år. Den eldste, Fremskrittpartiets Carl I. Hagen, er 77.

Representantene skal representere folket. Derfor er det interessant å se i hvor stor grad de som har blitt valgt, er som folk flest. Hva slags yrker har de? Hva slags og hvor lang utdanning? Hvordan ligger de an økonomisk?

På disse sidene kan du se hva vi fant. Vi har innhentet opplysninger fra skattelistene for 2019, og skaffet informasjon om representantenes yrkes- og utdanningsbakgrunn.

Vi har tatt utgangspunkt i de som er valgt inn på Stortinget. Derfor er også Erna Solberg (H), som fram til i morgen er statsminister, med. Det er også Jonas Gahr Støre, selv om han kommer til å erstattes av en vararepresentant snart, når han inntar Statsministerens kontor.

Vi har også brutt ned informasjonen på de ulike partigruppene, for å synliggjøre om det er store forskjeller.

Det er det, men samtidig har noen av forskjellene åpenbare grunner. For eksempel var alle Krfs tre representanter statsråder i 2019, dermed kommer de ut med den høyeste snittinntekten. Samme faktor drar Høyres snittinntekt opp. Mens Rødts gruppe på åtte består av sju nykommere, noe som drar snittinntekten ned.

DISSE SKAL STYRE NORGE

Den gjennomsnittlige stortingsrepresentanten har 3,2 års høyere utdanning. Den største utdanningsgruppa på Stortinget er de med universitets- eller høyskoleutdanning på lavere grad, det vil si inntil fire år. Hele 47 prosent av Stortinget er i den kategorien. Legger vi til de 36 prosentene med mastergrad eller hovedfag, er vi oppe i 83 prosent av salen. Bare 16,6 prosent av representantene har utdanning kun på videregåendenivå.

I folket er det nesten omvendt. De som har grunnskole eller videregående skole som høyeste utdanningsnivå, utgjør 64,8 prosent, nesten to av tre.

Men på ett utdanningsnivå kommer Stortinget til kort: Ingen stortingsrepresentanter har doktorgrad. Det har 1,1 prosent av folket. Den som kommer nærmest, er fersk representant for Rødt fra Hordaland, Sofie Marhaug.

– Stortinget bør speile befolkningen, og det er ikke så mange med doktorgrad. Du trenger ikke doktorgrad for å sitte på Stortinget. Det er en bra ting med Norge, sier hun til Klassekampen.

Selv tar hun nå permisjon fra å være doktorgradsstipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun jobber med et prosjekt om Franz Kafka og nyere psykoanalytisk litteraturteori.

– Men jeg har ikke vært så flink til å jobbe med det under valgkampen, innrømmer hun.

– Er det vanskelig å kombinere en akademisk karriere med å være politiker?

– Sikkert. På ett tidspunkt må du bestemme deg for hva du skal bruke tid på. Det er stor konkurranse i akademia. Du må bruke mye tid på det. I en periode gjorde jeg også det. Slik kan det ligne på politikk.

– Gir din akademiske bakgrunn deg noe du kan bruke på Stortinget?

Det er ingen doktor i salen

Gjennomsnittlig skattbar formue i Norge er 468.100 kroner. Gjennomsnittlig formue for stortingsrepresentantene er 3.347.364 kroner. Men disse tallene er grovt villedende.

Formue er nemlig svært ujevnt fordelt. Deler du folket inn i ti grupper basert på hvor stor formue de har (såkalte desiler), finner du at den rikeste tidelen eier mer enn halvparten av all formue, 53,5 prosent.

Gjør du samme øvelse på Stortinget, finner du at den øverste tidelen eier hele 93,6 prosent av all formue på tinget. Men også dette tallet lyver litt. 106 av representantene har nemlig ingen formue. Og i den øverste tidelen er det tre personer som skiller seg ut: Høyres Nikolai Astrup, med en formue på 343,2 millioner kroner, Frps Sivert Bjørnstad, med 70,6 millioner, og Aps Jonas Gahr Støre, med 53,3 millioner. Disse tre eier aleine 82,6 prosent av all formue på tinget.

– Jeg kommer fra en familie som driver bedrift, en bedrift som ble startet av faren min, og jeg vokste opp i det miljøet. Jeg tar med meg verdien av arbeidsplasser og verdiskaping, og viktigheten av lokalt eierskap, ikke minst, sier Sivert Bjørnstad til Klassekampen.

– Du er en av de tre mest formuende på Stortinget. Er det en fordel, sett med dine øyne, at det er representanter på Stortinget med formue?

– Jeg tror ikke det utgjør en stor forskjell den ene eller andre veien. Jeg har ikke befatning med den formuen i det daglige. Det er ikke penger på konto, det er verdien av familiebedriften og er låst i bygninger og maskiner. Jeg tror ikke det påvirker jobben jeg gjør. Det er ikke viktig i seg selv at formuende folk sitter på Stortinget.

Bjørnstad har sittet i finanskomiteen, og nå sist før valget i næringskomiteen. Han synes det trengs folk med erfaring fra privat forretningsdrift på Stortinget.

– Det florerer ikke av folk som har drevet virksomhet eller jobbet mye i det private næringsliv. Andelen på Stortinget er lavere enn i befolkningen for øvrig. Vi trenger den siden også på Stortinget. Vi snakker ofte om alder og kjønn, det er viktig, men det har også noe å si hva slags yrkesbakgrunn og bakgrunn man har.

– Hva ville du gjort om du ikke var politiker? Vendt tilbake til familiebedriften?

Nesten all formue er eid av bare tre personer

Hvert år tar mellom 26.000 og 27.000 fagbrev i Norge. Nesten to av tre nordmenn har grunnskole eller videregående skole som høyeste utdanning, og mange av dem har fagbrev. Men på Stortinget er det langt mellom hver arbeider. Klassekampen har klart å telle 16 som har denne bakgrunnen blant de 169 som er valgt inn. En gruppe det derimot er svært mange av, er jurister. Hele 18 av representantene er utdannet jurist, eller er i ferd med å bli det.

Senterpartiet har mange, deriblant folk som Marit Arnstad og Sandra Borch. Men juristpartiet framfor noen er Høyre. Hele sju av Høyres 36 representanter er jurister.

Anna Irene Molberg, valgt inn fra Hedmark, er en av dem. Hun sier interessen for juss henger sammen med interessen for politikk.

– Jeg var tidlig med i ungdomspolitikken, fra 14-årsalderen i Unge Høyre. Juss og politikk henger veldig sammen, det går hånd i hånd, sier hun.

– Er det slik at jurister vil bli politikere, eller er politikere interessert i juss?

– Interessant spørsmål. Det er mange karrieremuligheter som jurist. Du kan være alt fra idealistisk menneskerettighetsaktivist til hardcore kontraktsjurist. Ikke alle som studerer juss, vil bli politikere. Du planlegger ikke nødvendigvis å bli politiker, du starter kanskje lokalt, og så engasjerer du deg mer, og så kan du bli nominert.

– Særlig om du er med i Høyre? Dere har sju av 18 jurister på tinget.

– Jeg tror nok det er litt tilfeldig, det også. Særlig når Sp også har mange. Har du vært tidlig samfunnsengasjert, har nok det påvirket.

Magne Mellem Enoksen

Artikler

Mannfolka har forlatt bøkenes verden. Nå er det bare idealistene igjen, mener Agnes Ravatn – og de er damer.

Stadig flere norske kunstmuseer blir finansiert med penger fra dagligvarer, fisk og shipping.

Hvorfor dra til England når England kan komme til deg?

Svir av fem tonn CO₂ per tur

Hit flyr milliardærflyene

Stormaktene møtes i en kamp der det er litt mindre viktig å være stormakt.

I fjor endte hver tredje tiltakskrone fra Nav i lomma på kommersielle aktører.

Rikker seg ikke

32 av 70 statseide selskap har privat helseforsikring for sine ansatte.

Postnord-sjåfør jobber elleve timer per dag og løper fra dør til dør for småpenger.

Klassekampen har undersøkt strømmen i de tre nyeste norske utenlandskablene.

Peker på klimarisiko

Fram mot 2024 vil utslippene fra norsk olje og gass solgt til utlandet øke.

Mellom nå og 2030 skal norsk olje- og gassproduksjon trappes kraftig opp.

På tur i rånernes hjulspor.

Dette betaler de tilbake

Slik er bakgrunnen til de 169 representantene som samles på Stortinget i dag.

Det er ingen doktor i salen

Nesten all formue er eid av bare tre personer

Flere jurister enn fagarbeidere

Tjener som to helsefagarbeidere

Kvinner tjener og eier mindre enn menn

55 er helt ferske

Ordningen slår ulikt ut

Naturvernforbundet slår i forhandlingsbordet med å utrede stans i oljeleting.

Norges klimautslipp skal halveres. Her er venstresidas planer for å få det til.

Fiskarlaget meiner landbruket nok ein gang blir prioritert, men Bondelaget er skuffa

Mannfolka har forlatt bøkenes verden. Nå er det bare idealis­tene igjen, mener Agnes Ravatn – og de er damer.

Stadig flere norske kunst­mu­seer blir finansiert med penger fra daglig­varer, fisk og shipping.

Hvorfor dra til England når England kan komme til deg?

Svir av fem tonn CO₂ per tur

Hit flyr milli­ar­dær­flyene

Stormak­tene møtes i en kamp der det er litt mindre viktig å være stormakt.

I fjor endte hver tredje tiltaks­krone fra Nav i lomma på kommer­si­elle aktører.

Rikker seg ikke

32 av 70 statseide selskap har privat helse­for­sikring for sine ansatte.

Postnord-sjåfør jobber elleve timer per dag og løper fra dør til dør for småpenger.

Klasse­kam­pen har undersøkt strømmen i de tre nyeste norske utenlands­kab­lene.

Peker på klima­ri­siko

Fram mot 2024 vil utslippene fra norsk olje og gass solgt til utlandet øke.

Mellom nå og 2030 skal norsk olje- og gasspro­duksjon trappes kraftig opp.

På tur i rånernes hjulspor.

Dette betaler de tilbake

Slik er bakgrunnen til de 169 repre­sen­tan­tene som samles på Stortinget i dag.

Det er ingen doktor i salen

Nesten all formue er eid av bare tre personer

Flere jurister enn fagar­bei­dere

Tjener som to helse­fag­ar­bei­dere

Kvinner tjener og eier mindre enn menn

55 er helt ferske

Ordningen slår ulikt ut

Natur­vern­for­bundet slår i forhand­lings­bordet med å utrede stans i oljeleting.

Norges klima­ut­slipp skal halveres. Her er venstre­si­das planer for å få det til.

Fiskar­la­get meiner landbruket nok ein gang blir prioritert, men Bondelaget er skuffa

Mannfolka har forlatt bøkenes verden. Nå er det bare idealistene igjen, mener Agnes Ravatn – og de er damer.

Stadig flere norske kunstmuseer blir finansiert med penger fra dagligvarer, fisk og shipping.

Hit flyr milliardærflyene

Stormaktene møtes i en kamp der det er litt mindre viktig å være stormakt.

I fjor endte hver tredje tiltakskrone fra Nav i lomma på kommersielle aktører.

32 av 70 statseide selskap har privat helseforsikring for sine ansatte.

Klassekampen har undersøkt strømmen i de tre nyeste norske utenlandskablene.

Peker på klimarisiko

Mellom nå og 2030 skal norsk olje- og gassproduksjon trappes kraftig opp.

Slik er bakgrunnen til de 169 representantene som samles på Stortinget i dag.

Flere jurister enn fagarbeidere

Tjener som to helsefagarbeidere

Naturvernforbundet slår i forhandlingsbordet med å utrede stans i oljeleting.

Norges klimautslipp skal halveres. Her er venstresidas planer for å få det til.

Fiskarlaget meiner landbruket nok ein gang blir prioritert, men Bondelaget er skuffa