Harald Fougner

#fff

#000

Første gang jeg så bildeboka «Den fantastiske bussen» av Jakob Martin Strid, var i en bokhandel i København. Den lå oppslått på et eget bord, som et slags ikon, en liten gruppe sto storøyd rundt. (I hodet mitt er dette en scene som forekommer meg veldig stridsk.) I våres kom boka i norsk oversettelse og ble behørig hyllet. Den er dyr og tung. Den veier 2,5 kilo og koster tusen kroner. Men den tok også forfatteren femten år å skrive, alt er gjort for hånd, tegnet på papir.

Min yngste datter elsker allerede Strids bøker. Vi leser boka «Lille Frosk» nesten hver eneste kveld. Det er en nydelig fortelling om en uutholdelig rampete og destruktiv liten frosk (når hans fortvilte froskeforeldre tar ham med til skolepsykologen, tisser han i psykologens veske og tenner på håret hans), men all hans voldsomme skaperkraft resulterer i et fantastisk kunstnerskap når den lille frosken blir voksen. Selv om jeg blir nervøs for at jeg gir henne en slags lisens til å bli ustyrlig, er boka så nydelig at da får det heller bli sånn.

«Den fantastiske bussen» med meg hjem, ble det oppstandelse i stua. Siden boka er utformet som den er, er det åpenbart for alle at det å lese den, er en anledning. Ved første gjennomlesning var min datter fylt av en blanding av fryd og andektighet.

Boka handler om den antropomorfe hunden Taku og vennene hans som må flykte fra byen Ahnstarr City fordi «de» kommer med gravemaskinene sine og river husene deres. Det slår meg at ekspropriasjon er et av mine barnelitterære yndlingsmotiver («Serafin og hans makeløse mesterverk»! «Jørgen Moes vei nr. 13»!). Vennene må flykte til det fantastiske landet Balanka, og det gjør de i den eponyme bussen. Alt er fortalt gjennom spektakulært detaljrike og stemningsfulle illustrasjoner.

 skulle beskrevet den perfekte boka, så ville det vært «Den fantastiske bussen». Den fyller meg med mange av de samme følelsene som Leos Lekeland: en glede på vegne av barna mine som kan møte og oppleve dette i øyehøyde, men også en bitterhet over at dette, som så åpenbart hadde vært perfekt for meg som barn, ikke fantes den gang.

Men der forsøk på å ta del i leken på Leos Lekeland som voksen bare gjør at man føler seg forvokst og fortvilt, har «Den fantastiske bussen» mye å tilby den voksne leseren. I tillegg til å være reint fysisk omfangsrik er boka også lang, med bilder man kan bruke lang tid på. Den er som en slags Johan Harstad-bok for barn. Et litterært rom man kan oppholde seg i over lang tid og som man aldri vil forlate. Sånn virker den på meg, og sånn ser den ut til å virke på min datter. Bokas endelige seier over Ipaden.

Murstein for de minste

Siden lesesirkelen min nærmer seg gubbealder, er hver gang vi skal velge en ny bok en slags kamp for ikke å ende opp med Thomas Mann. Vi holder til innerst i en bar på Torshov, og vi bruker halve tida på valget av ny bok.

I høst dukket det opp et nytt navn – Helen Garner. Vi hadde aldri hørt om henne, men boka var blitt anbefalt av folk det var all grunn til å ha tillit til. Boka het «The Children’s Bach» – «Barnas Bach», eller «Bach for barn» – en besnærende tittel. En ung kvinne, tenkte vi, bra for oss.

Det viste seg at hun ikke var helt ung, Helen Garner er 82 år, og har lenge vært en anerkjent forfatter i sitt hjemland Australia. Hun har et omfattende forfatterskap av både skjønnlitteratur og sakprosa, men hun har ennå ikke hatt fullt gjennomslag ute i verden.

Er det det som skjer nå, når hun kommer til en lesesirkel innerst i en bar på Torshov?

historien om hvordan en tilsynelatende perfekt familie går til grunne. Garner er så god på å vise oss de begynnende sprekkene, ikke sprekkene der lyset kommer inn, men sprekkene der mørket siver ut.

Boka har ikke noen hovedperson, men er en underlig vellykket ensemble-roman. Vi møter Athena som bor sammen med sin mann Dexter og deres to sønner i et hus utenfor Melbourne. I møte med et annet par, Elizabeth og Philip, og Elizabeths yngre søster Vicki, settes familielivet på prøve.

Huset til Athena og Dexter er hovedarena for fortellingen, akkompagnert av Athena, som med sitt begrensede talent spiller på pianoet til det eponymiske noteheftet «The Children’s Bach». Pianospillet understreker hennes alminnelighet. Hun spiller «som en mus», kommenterer Vicki. I møtet mellom familiene skapes en intens, destruktiv dynamikk. Man forstår ikke alt som skjer, det forklares ikke, men handlingene framstår uforståelige, og iblant sjokkerende, på en veldig realistisk måte.

 Mørk, men oppkvikkende. Både livsleden og menneskelig kostnad formidles kort i ladete scener. «The Children’s Bach» er en bok blottet for transportscener, men uten å henfalle til punktroman. Den har fart, er nesten litt beat-aktig. En slags familielivets beat-roman. 

Å være i lesesirkel er å ha mandat til å si banale ting i søken etter det mer avanserte: I det øyeblikket baren blir helt stille, som om den tar et åndedrag, sier en i lesesirkelen (var det meg?): «Men er denne boka egentlig en kritikk av det småborgerlige livet?» Sånne øyeblikk. Alt er verdt det da. Jeg vil anbefale alle å lese Helen Garner. Men jeg vil også anbefale lesesirkler. Over jul skal vi lese Thomas Mann.

Året da Helen Garner fant veien til en bar på Torshov

Maria Kannegaard Trio gir deg et rom å være i, mener Harald Fougner

Det summer på Nasjonal Jazzscene på Victoria. En rekke avlyste konserter har gjort at det er flere år siden Maria Kannegaard Trio har spilt sammen på scenen. Og gitt alle avlysningene er det spenning knyttet til om det i det hele tatt blir noe av konserten vi sitter og venter på denne septemberkvelden. Det finnes visstnok folk i salen som har hatt billetter til seks avlyste konserter før denne.

Egentlig har jeg alltid tenkt at jeg skulle spare jazz til jeg blir eldre, at det skulle komme en tid der jeg ville ha tid og overskudd til å sette meg inn i jazzens kompleksitet og mystikk. Min sterkeste jazz­opplevelse har lenge vært «Aristokattene». Men på et punkt må man jo bare kaste seg ut i ting, og arbeid med en podkast om kveldens hovedperson hadde tatt meg til jazzens hovedscene i Oslo.

 Trio er en myteomspunnet trio. Den består av Ole Morten Vågan på bass, Thomas Strønen på trommer og, på piano, den eponymiske Maria Kannegaard. De tre har spilt sammen siden de ble kjent i Trondheim på 1990-tallet. De ga ut flere album og var på turneer gjennom 2000-tallet, men så ble det stille. Kannegaard har vært åpen om at det er psykisk sykdom som har ført til de lange avbruddene fra musikken.

For tre år siden kom albumet «Sand i en vik», der tittelsporet er en hyllest til Pål Sandvik, Kannegaards behandler på Østmarka psykiatriske sykehus. Året etter mottok de Spellemannpris for den plata. Den nye plata «Live at Dokkhuset» ble sluppet rett før konserten.

trioen scenen og summingen blir til applaus. Fra stillheten som senker seg, starter musikken prøvende og tålmodig, og jeg lurer på om dette er for jazz for meg. Man kan føle forventningen fra salen, og selv om musikken er forsiktig og stillfaren, er det som det dirrer likevel.

Men så kommer tematiske pianolinjer, temaer jeg har hørt. Linjer jeg kan henge meg på, redder meg inn, og plutselig er jeg helt inne i det. Og så kan jeg slappe av. Jeg har ikke noe godt språk for jazz, men det oppleves som en sterk menneskelig erfaring. Dette er sånn musikk som er et rom å være i, eller et rom å synke rolig ned i. Og en anledning til å glemme seg selv.

Etter konserten er jeg overveldet. Jeg ser meg rundt, må ha bekreftelse fra de rundt meg, at alle hadde vært med på det samme. Men blikkene fra de rundt meg bekrefter det. Jeg er ikke aleine.

Min sterkeste jazzopplevelse har lenge vært ‘Aristokattene’

Et rom å være i

Egentlig har jeg alltid tenkt at jeg skulle spare jazz til jeg blir eldre, at det skulle komme en tid der jeg ville ha tid og overskudd til å sette meg inn i jazzens kompleksitet og mystikk. Min sterkeste jazzopplevelse har lenge vært «Aristokattene». Men på et punkt må man jo bare kaste seg ut i ting, og arbeid med en podkast om kveldens hovedperson hadde tatt meg til jazzens hovedscene i Oslo.

er en myteomspunnet trio. Den består av Ole Morten Vågan på bass, Thomas Strønen på trommer og, på piano, den eponymiske Maria Kannegaard. De tre har spilt sammen siden de ble kjent i Trondheim på 1990-tallet. De ga ut flere album og var på turneer gjennom 2000-tallet, men så ble det stille. Kannegaard har vært åpen om at det er psykisk sykdom som har ført til de lange avbruddene fra musikken.

scenen og summingen blir til applaus. Fra stillheten som senker seg, starter musikken prøvende og tålmodig, og jeg lurer på om dette er for jazz for meg. Man kan føle forventningen fra salen, og selv om musikken er forsiktig og stillfaren, er det som det dirrer likevel.

Etter konserten er jeg overveldet. Jeg ser meg rundt, må ha bekreftelse fra de rundt meg, at alle hadde vært med på det samme. Men blikkene fra de rundt meg bekrefter det. Jeg er ikke aleine. 

Harald Fougner

Artikler

Strid er av de beste.

«The Children’s Bach» er en underlig vellykket roman.

Maria Kannegaard Trio gir deg et rom å være i, mener Harald Fougner

Et rom å være i