Aurora Sæverud

Fra supermakta bak dokumentaren «Making a Murderer»: Det amerikanske rettssystemet er tilbake! Denne gangen med dokumentaren «Making a Drug Baron».

Akkurat nå er det verden trenger, en superskurk! Og en superhelt! Nicolás Maduro vs. Donald Trump. Kommunist vs. kapitalist. Lovløs vs. lovens forsvarer (sic!). Men hvordan gjøre en dørgende kjedelig rettssak til lett konsumerbar mediemat?

Er det noe amerikanerne veit, så er det at «looks are everything». Kremen av spinndoktorer er kalt inn for å gjøre jobben. På CV-en deres står blant annet det falske Kuwait-vitnemålet og 11. september. De har kalt inn det beste prepp-teamet til å style Maduro. Instruksjonene er klare: «Tenk John F. Kennedy møter Pablo Escobar».

«Forresten», ble det lagt til: «Tenk mest Escobar».

Bilde etter bilde av Maduro som i en serie lurvete Ballinciaga-reklamer iført: grå Nike «tech fleece» track suit og svarte solbriller. Eller i 

 og jeans med bandana på hodet. Så er det den mer klassiske: kakibukser og fengsel-versjonen av en Babour-jakke med knall oransje slip-ons. Trendsetter!

Barten er nykjemmet, og øyenbrynene er rufset til. Mannen får håndjernene til å skinne som to tjukke Rolex-klokker. Omgitt av DEA-agenter ser han avslappet og uanstrengt kul ut der han sitter på et bilde som Trump-administrasjonen har delt. Agentene poserer rundt ham, mens Maduro viser tommel opp.

Drit i at agentene står som krypskytere rundt et neshorn, for presidenten har på seg en himmelblå hoodie som popper! Den svarte lua hans er rullet opp over ørene og matcher de svarte slippersene som han har kritthvite sokker i. Det er ingen tvil om at Venezuelas president har «drip» (ungdomsslang for veldig kul stil).

 med på den best kledde tiltalte i amerikansk historie, ruller saker som Grønland-annekteringen i bakgrunnen, med Mette Frederiksens kjedelige buksedress og fornuftige pumps. Og i Iran kan presteskapet veltes, men Ali Khamenei har vi sett i den samme turbanen siden 1980-tallet. Vi vil tross alt ikke ha ropende demonstranter – gi oss siste skrik!

Maduro har «drip»

Jeg ante ikke hvem Maria Corina Machado var. Jeg vet at Venezuela er et land, men jeg kan ikke peke det ut på et kart. Ved å lese avisa vet jeg nå at hun har fått Nobels fredspris, og at tildelingen er kritisert for å legitimere USAs planer for Venezuela. Men nå står jeg altså i en liten knipe: Kollegaene mine snakker om dette i lunsjen.

For å virke smart bestemmer jeg meg for å lære mer om fredsprisen.

Alfred Nobel var en svenske som tjente seg fet på dynamitt. Han fikk masse kritikk («dødens kjøpmann» osv.) og ble sur. Derfor opprettet han fredsprisen for å legitimere ettermælet sitt. I testamentet skrev han: «Fredsprisen skal gå til den som har virket mest eller best for folkenes forbrødring, for avskaffelse eller reduksjon av stående armeer, og for avholdelse og fremme av fredskongresser.» Snork! Tenk at vi lager tv av dette.

Jeg vil heller bruke tida mi på NRKs «Nissene i skjul», men for å opprettholde lunsj-ansikt må jeg gjøre opp noen tanker.

 – og det er jo nettopp det Nobels fredsprisutdeling gjør. Enkelt nok gjennomført, og en smule selvlegitimiserende, spør du meg. Ikke nevneverdig lunsjprat.

, ja. Sånn jeg ser det, har Venezuela en unik mulighet til å forbrødre seg med sine nordamerikanske naboer, om de så vil eller ikke. Men det er kanskje ikke så unikt når Argentina og mange flere har hatt samme mulighet. Ikke særlig nevneverdig, nei.

. Her står USAs armada klare til å avskaffe den venezuelanske armeen. Rart at ikke Donald Trump får fredsprisen, egentlig? Dette er visst allerede nevnt.

på at fredsprisen legitimerer USAs planer … men fredsprisen ble lagd for å legitimere skaperens ettermæle, og den legitimerer seg selv med prisutdelingen (og Nelson Mandela), 

den legitimerer nå også politiske kameler som er vanskelige å svelge. Så hvorfor kritiserer folk den 

Konklusjonen min er denne: Det er best å holde lav profil i lunsjen fram til «Nissene i skjul» blir tema.

Aurora Sæverud

Artikler

Historiens best kledde fange.

Fra nå av spiser jeg lunsj i skjul.