Aurora Sæverud

Treningssenteret mitt er blitt annektert av USAs utenriksdepartement. Gruppetimen jeg pleier å gå på, er blitt erstattet med et nytt opplegg som heter «HIT WAR FEAR». Konseptet er enkelt: Vi er krigsofre fanget i bomberegn.

intensitetstrening et melkesyremonster av en kondisjonstrening. Mens jeg spurter for livet på mølla, kaster instruktøren dødstunge medisinballer min vei. Fort må jeg hoppe unna. Like raskt må jeg dukke. Kjapt, over på en sykkel, nå er det bånn gass. Alt du har i oppoverbakke. Av sykkelen, nå skal du gjøre deg så liten du kan og krype 100 lengder langs gulvet.

og frykt fyller lufta. Lydsporet av prosjektiler og eksplosjoner sprenger ut fra høyttalerne. Trumps latter runger gjennom salen. Istedenfor å rope oppmuntrende «du klarer det, siste innspurt nå!», brøler instruktøren: «Løp for livet! No muscle is bigger than US muscle!». Hvert tiende sekund blinker et bilde av Pete Hegseths blodtørste øyne over tv-skjermene.

Ingenting får fart på pulsen som adrenalin og dødsskrekk.

å melde meg ut av treningssenteret. Men jeg blir bombardert av meldinger på mobilen. Mysende gjennom silende svette og rennende tårer leser jeg: «This was just a trial! Book your next class to save Nato today!»

ikke aleine om å være fanget i treningsopplegget. Faktisk er det en ganske celeber gjeng jeg trener med. Her er jeg blitt kjent med hele Arbeiderpartiet og halve Rødt. Nato-sjef Mark Rutte har jobben som gruppeinstruktør. På plassen ved siden av meg står Vebjørn Selbekk og er best i klassen.

av senteret, skjelver jeg langt inn til beinet. Hjertet mitt føles minst like eksplodert som musklene. Hodet mitt verker, og hjernen er i alarmberedskap. Det er kroppen også. Om en fremmed runder gatehjørnet, setter jeg i å skrike og slå. På den andre siden er jeg blitt så godt trent at man kan sprette en mynt fra rumpa mi.

Mynten beholder jeg forresten, for alt er blitt så dyrt om dagen.

Løp for livet!

Jeg er mildt sagt sliten av krig og elendighet. Hjernen har allerede tatt ferie, og derfor har jeg denne påsken booket en pakketur. Jeg vet ikke om det var jeg som fant annonsen, eller annonsen som fant meg: «Europeere søkes til Black Gold Luxury Dream Holiday». Det hørtes lux ut, tenkte jeg. All ­inclusive også? Solgt!

 egentlig ikke lest så nøye, før jeg booket, men for et kupp dette var!«Billigere enn en full tank bensin», leser jeg. Videre står det at jeg til og med kan tjene penger på turen. Wow!

Egentlig vet jeg ikke så mye om reisemålet, men det må jo være et bra sted, siden jeg hører folk snakke om det over alt der jeg går. Hormuzstredet her og Hormuzstredet der.

 vi flyr til Kuwait, der det bærer videre til en av de mange flotte cruisetankerne i ­Hormuzstredet.

Reiselederen vår heter Pete Hegseth og skal lære oss alt om kulturen i Midtøsten. Maten virker også god: autentisk arabisk mat fra fire land. Vi begynner i Iran, videre til De forente arabiske ­emirater, så Qatar, og til slutt reiser vi hjem fra Irak.

Underveis på turen kan vi betale for en rekke morsomme aktiviteter: piratekskursjon til andre cruisetankere, bøttebæring og dypdrilling.

Jeg syns det er positivt at de har lagt opp til noe mosjon etter all den maten. «Bli med på all moroa, kjøp tilgang til alle aktivitetene nå!»

Se her, ja, det koster mer, men så får jeg også muligheten til å tjene mer.

 at dersom jeg heter Keir Starmer, så får jeg turen helt gratis. Andre påmeldte er Ine Eriksen Søreide og en som kaller seg «Bibi». I enda mindre skrift står det at alt «black gold» jeg finner, er bindende å selge til reiseselskapet til tre firedeler av markedspris. Hmm.

Påskeferien er booket

Trump-hviskeren Mark Rutte kommer ridende inn for å redde dagen

Inne i Den hvite stall steiler en shetlandsponni og tramper med hovene så tollen flyr. «EU er loosers!» vrinsker han. Den blonde manen står stritt til alle kanter, og spyttet fråder fra munnviken. Med en kraftsalve av et bakspark sender han Ursula von der Leyen med et knas gjennom vinduet av den ovale bås. Canadas enhjørning, Mark Carney, styrter til med bandasje, som han tilbyr alle de blødende Nato-landene. Tilstanden i stallapparatet i Washington er panisk: «Ring Mark! Hent ham hit 

Mark Rutte – en vaskeekte, hviskende Robert Redford – er Pentagons eneste håp om å temme villstyringen, for å hindre at Europa forsvinner dypere inn i Kinas favn. Men det er ikke bare handelsmakta som står på spill. For Nato-sjefen er det også hans egen jobb som er i ferd med å kastes ut med møkka. Rutte kommer raskt ridende inn på sin hvite hest, Gulfstream. I revolverhylsa har han sitt eneste våpen: Mangelen på skam.

cowboystøvlene klikker idet han skrider inn. Den ovale hestebåsen er totalrasert, og maleriet av Andrew Jackson kikker skrått ned på scenen som utspiller seg: Med varsomme bevegelser plukker Rutte fram en tjukk bunke hundred dollar bills fra baklomma.

Lukta av pengene fanger umiddelbart ponniens interesse. Rutte faller ned på sine skrubbsårbefengte knær og kysser hovene. Derfra fortsetter han til bakpartiet og slikker ponnirumpa med en katts presisjon. Rutte stryker medhårs og hvisker: «

Ditt atomvåpen er det aller største, Daddy.

hestebørste grer Rutte rolig den blonde manen tilbake i hentesveis. «

», hvisker han, mens han lar hånda gli fra mulen og opp på sadelen. «

Så, så, de kan bare drømme om et Nato uten USA.

» Med et lett byks hopper han opp og griper tak i den nybørstede hentesveisen.

Rutte rir dødens trav inn i solnedgangen. I det falmende lyset rekker han å fylle ut CV-en sin med sin nyeste erfaring: «Trump-hvisker». Den er neppe noe å rutte med i Europa – derfor skriver han
«特朗普耳语者».

Trump-hviskeren

Fra supermakta bak dokumentaren «Making a Murderer»: Det amerikanske rettssystemet er tilbake! Denne gangen med dokumentaren «Making a Drug Baron».

Akkurat nå er det verden trenger, en superskurk! Og en superhelt! Nicolás Maduro vs. Donald Trump. Kommunist vs. kapitalist. Lovløs vs. lovens forsvarer (sic!). Men hvordan gjøre en dørgende kjedelig rettssak til lett konsumerbar mediemat?

Er det noe amerikanerne veit, så er det at «looks are everything». Kremen av spinndoktorer er kalt inn for å gjøre jobben. På CV-en deres står blant annet det falske Kuwait-vitnemålet og 11. september. De har kalt inn det beste prepp-teamet til å style Maduro. Instruksjonene er klare: «Tenk John F. Kennedy møter Pablo Escobar».

«Forresten», ble det lagt til: «Tenk mest Escobar».

Bilde etter bilde av Maduro som i en serie lurvete Ballinciaga-reklamer iført: grå Nike «tech fleece» track suit og svarte solbriller. Eller i 

 og jeans med bandana på hodet. Så er det den mer klassiske: kakibukser og fengsel-versjonen av en Babour-jakke med knall oransje slip-ons. Trendsetter!

Barten er nykjemmet, og øyenbrynene er rufset til. Mannen får håndjernene til å skinne som to tjukke Rolex-klokker. Omgitt av DEA-agenter ser han avslappet og uanstrengt kul ut der han sitter på et bilde som Trump-administrasjonen har delt. Agentene poserer rundt ham, mens Maduro viser tommel opp.

Drit i at agentene står som krypskytere rundt et neshorn, for presidenten har på seg en himmelblå hoodie som popper! Den svarte lua hans er rullet opp over ørene og matcher de svarte slippersene som han har kritthvite sokker i. Det er ingen tvil om at Venezuelas president har «drip» (ungdomsslang for veldig kul stil).

 med på den best kledde tiltalte i amerikansk historie, ruller saker som Grønland-annekteringen i bakgrunnen, med Mette Frederiksens kjedelige buksedress og fornuftige pumps. Og i Iran kan presteskapet veltes, men Ali Khamenei har vi sett i den samme turbanen siden 1980-tallet. Vi vil tross alt ikke ha ropende demonstranter – gi oss siste skrik!

Maduro har «drip»

Jeg ante ikke hvem Maria Corina Machado var. Jeg vet at Venezuela er et land, men jeg kan ikke peke det ut på et kart. Ved å lese avisa vet jeg nå at hun har fått Nobels fredspris, og at tildelingen er kritisert for å legitimere USAs planer for Venezuela. Men nå står jeg altså i en liten knipe: Kollegaene mine snakker om dette i lunsjen.

For å virke smart bestemmer jeg meg for å lære mer om fredsprisen.

Alfred Nobel var en svenske som tjente seg fet på dynamitt. Han fikk masse kritikk («dødens kjøpmann» osv.) og ble sur. Derfor opprettet han fredsprisen for å legitimere ettermælet sitt. I testamentet skrev han: «Fredsprisen skal gå til den som har virket mest eller best for folkenes forbrødring, for avskaffelse eller reduksjon av stående armeer, og for avholdelse og fremme av fredskongresser.» Snork! Tenk at vi lager tv av dette.

Jeg vil heller bruke tida mi på NRKs «Nissene i skjul», men for å opprettholde lunsj-ansikt må jeg gjøre opp noen tanker.

 – og det er jo nettopp det Nobels fredsprisutdeling gjør. Enkelt nok gjennomført, og en smule selvlegitimiserende, spør du meg. Ikke nevneverdig lunsjprat.

, ja. Sånn jeg ser det, har Venezuela en unik mulighet til å forbrødre seg med sine nordamerikanske naboer, om de så vil eller ikke. Men det er kanskje ikke så unikt når Argentina og mange flere har hatt samme mulighet. Ikke særlig nevneverdig, nei.

. Her står USAs armada klare til å avskaffe den venezuelanske armeen. Rart at ikke Donald Trump får fredsprisen, egentlig? Dette er visst allerede nevnt.

på at fredsprisen legitimerer USAs planer … men fredsprisen ble lagd for å legitimere skaperens ettermæle, og den legitimerer seg selv med prisutdelingen (og Nelson Mandela), 

den legitimerer nå også politiske kameler som er vanskelige å svelge. Så hvorfor kritiserer folk den 

Konklusjonen min er denne: Det er best å holde lav profil i lunsjen fram til «Nissene i skjul» blir tema.

Aurora Sæverud

Artikler

Gruppetimen gir meg granatsjokk, men jeg redder Nato.

Destinasjon: Hormuzstredet.

Trump-hviskeren Mark Rutte kommer ridende inn for å redde dagen

Maduro har «drip»

Fra nå av spiser jeg lunsj i skjul.

Gruppe­timen gir meg gra­nat­sjokk, men jeg redder Nato.

Desti­na­sjon: Hormuz­stredet.

Trump-hviskeren Mark Rutte kommer ridende inn for å redde dagen

Maduro har «drip»

Fra nå av spiser jeg lunsj i skjul.

Gruppetimen gir meg granatsjokk, men jeg redder Nato.

Destinasjon: Hormuzstredet.