Å rase mot Debatten har blitt en ny folkesport i Norge. Den siste tida har stormen blåst mot programmet fra alle himmelretninger samtidig. For å ta noen eksempler:
Kjetil Rolness mener Debatten driver «intellektuelt dvergsirkus» når de ikke lar journalister fra Document snakke mer om innvandring i en debatt om massevoldtekten på Cornell University. Magnus Marsdal mener på sin side at «Sirkus Suvatne» har en politisk slagside fordi Document slipper til for mye. Han mener Debatten polariserer langs kulturaksen, og ikke den økonomiske høyre/venstre-aksen. Men det er ikke alle enige i, for å si det mildt.
Leder i Fritt Ukraina (og tidligere Høyre-topp), Tina Bru, mener for eksempel det blir latterlig å diskutere det klassiske høyre/venstre-spørsmålet lederlønn samtidig som krigen raser i Ukraina. Mens Elin Ørjasæter mener Suvatne «lar mobberne herje» fordi Rødts leder har sendt noen rake pucker i retning bankenes sjeføkonomer. Selv trivdes hun godt med rake pucker da hun deltok i en klassisk kulturkrigsdebatt om Karpe fortjente Fritt Ords pris.
Så har man de som bare vil at alle skal være venner, slik som samfunnsdebattant Ken André Ottesen. Han mener vi nå trenger mer «samarbeid og løsninger» i beste sendetid. Et fromt ønske, bevares, men neppe et som deles av særlig mange av de ovennevnte.
«Det de prøver på, er å påvirke Debatten»
Når man samler disse sprikende kritikerne på samme brett, blir følgende tydelig: Det de prøver på, er å påvirke Debatten i tråd med egne interesser. Jeg kjenner meg godt igjen, for selv er jeg misfornøyd med programmet stort sett hver eneste uke. Unntaket er påfallende nok de gangene jeg får være med selv.
Kanskje ser også ulike politiske aktører nå et mulighetsrom i at Debatten har fått ny programleder. I alle fall er det påfallende hvor mye av kritikken som sikter seg inn på Steinar Suvatne som person. Suvatne og NRK skal selvfølgelig ha sin del av skylda for dette personfokuset. Like fullt gir det kritikken et fordummende og historieløst tilsnitt. Fordummende fordi redaksjonen som lager programmet stort sett er den samme som før. Historieløst fordi man glemmer at også Fredrik Solvang høstet slakt uke ut og uke inn. Det var først da han varslet sin avgang at alle var enige om at Solvang var en nasjonalskatt.
Min egen kritikk har ofte vært basert på selektiv hukommelse. Det er lettere å legge merke til debattene som provoserer enn de som ikke gjør det. En opptelling av hvilke medieaktører som har vært i Debatten, som først ble gjort av Christopher Pahle, kan tjene som eksempel. Den viste at Document hadde vært mest til stede blant mediene i Debatten i høst, noe som sjokkerte mange (også meg). Men tabellen tok ikke høyde for at bare tolv av 47 gjester til da var fra mediene. I dag er samme tall fremdeles tolv, men nå av totalt 114 gjester. Når man også vet at to av tre Document-opptredener handlet om å forsvare seg mot sterke anklager, så framstår tallene i nytt lys.
NRK Debatten er et nasjonalt leirbål. Nesten alle har en mening om ukas tema og hvordan redaksjonen løste det. Stort sett handler kritikken om at folk heller ville hatt sin hjertesak i fokus, eller at de er misfornøyde med at sine representanter dreit seg ut. Så pakker man gjerne denne politiske kritikken inn i mer generelle vendinger om for mye sirkus, polarisering og sensasjonalisme.
Dette betyr ikke at all kritikk av Debatten er verdiløs. Men det betyr at mange som raser jevnlig bør ta høyde for at vi ikke er nøytrale kritikere, men oftere aktører som ønsker å påvirke programmet. Det beviser at til tross for all kritikken, så er NRK Debatten fremdeles stedet å være. Dette forblir programmets viktigste kvalitet, både med Solvang og Suvatne i programlederstolen.
