USAs utenriksminister Marco Rubio besøkte nylig India. I tillegg til å møte handelseliten i Mumbai, dro han til oljeraffineriet Jamnagar, drevet av landets største private konglomerat, Reliance Industries Limited. Reliance ledes av Mukesh Ambani, en av Asias rikeste personer. Jamnagar-raffineriet er verdens største og har de siste årene vært i sentrum for en kontrovers om russisk olje.
Mens de fleste land øyensynlig ga etter for presset om å redusere eller avskaffe import av russisk olje etter sanksjonene knyttet til Ukraina-krigen, inntok India – verdens tredje største oljekonsument – en annen posisjon. Under statsminister Modis ledelse hevdet landet retten til «strategisk autonomi» for å sikre energisikkerhet. Dermed forsvarte India sin opprettholdelse av russisk oljeimport, som økte astronomisk, fra to prosent av den totale oljeimporten før Ukraina-krigen til 40 prosent i 2024. Så langt i år er cirka en fjerdedel av oljen som raffineres i Jamnagar, russisk.
Som følge av sanksjonene sank russisk råolje massivt i pris på verdensmarkedet. Reliance opprettet dermed et system for arbitrasje: Konsernet kjøper billig russisk råolje, raffinerer den til foredlede oljeprodukter (diesel, flydrivstoff) og selger disse langt dyrere til tredjeparter. Deriblant land som har sanksjonert Russland, som EU, USA og Australia. Og Modi-regjeringen bidrar ved for eksempel nylig å halvere eksporttollen på diesel. Kritikere hevder at Reliances operasjon kan beskrives som en form for «myntvaskeri».
Trump-administrasjonen har svart med trusler om, og økning av, straffetoll på indiske varer. I august 2025 innførte de opptil 50 prosent straffetoll. Samtidig har krisene i Rødehavet og Hormuz vært med på å heve oljeprisene og dermed skapt politiske utfordringer, ikke minst i USA. USA og India har dessuten forhandlet om en omfattende bilateral handelsavtale, som vil øke tilgangen til det indiske markedet for amerikanske næringsinteresser.
Forhandlingene ebbet ut, med uoverensstemmelser om oljen som et stridsemne. Det er dermed ikke overraskende at Rubio også bruker India-besøket til å gjenopplive handelsavtalen, som han uttaler er «veldig, veldig nære». Forarbeidet er gjort ved at Trump-administrasjonen nylig ga en midlertidig lettelse på straffetollen mot India og satte den nye sanksjonsloven for russisk olje på pause i Indias tilfelle. Men oljespørsmålet har fått et ytterligere fokus: Venezuela. Etter den amerikanske invasjonen har USA inngått en oljeavtale med Venezuela som er «sannsynligvis ulovlig», ifølge professor Benedicte Bull (NRK 2. september), og som gir enorme fordeler til amerikanske selskaper. I praksis er den venezuelanske oljeindustrien under amerikansk kontroll.
«USA kan også outsource noe av risikoen»
Siden tidlig 2026 har Reliance begynt å importere store mengder råolje fra Venezuela. Jamnagar-raffineriet har spesielt egnede egenskaper for å utvinne den «tunge» venezuelanske råoljen. Amerikanske myndigheter, på sin side, har oppfordret Reliance til ikke bare å øke importen, men også fremtidig å gå inn i produksjon av olje i Venezuela. Parallelt har Reliance inngått en avtale med USA om investering i et nytt planlagt oljeraffineri i Texas.
Det er ikke vanskelig å se den imperialistiske gulroten og pisken i aksjon. Fra amerikansk hold er budskapet tydelig: toll-lettelsene fordrer at India forplikter seg til Venezuelas olje og dermed bidrar til USAs agenda om å innlemme oljen under deres kontroll. Moralsk språkbruk om sanksjoner og prinsipper viker for kapitalakkumulasjonen (en sanksjon som faktisk stoppet indisk import av russisk olje ville medført en eksplosjon i oljepris og rammet amerikanske interesser hardt). Følgelig kan USA også outsource noe av risikoen ved å gjenoppbygge den venezuelanske oljeindustrien.
Sammenholdt vil en ferdigstilt handelsavtale med India pluss en fremtidig Venezuela-linje i oljeproduksjonen virke som et bolverk for amerikanske interesser mot imperialistisk konkurranse fra Kina og Russland – tidligere sentrale mottakere av venezuelansk olje. Ved å innlemme indisk kapital i amerikanskkontrollerte forsyningskjeder, undermineres også mulighetene for samarbeid mellom BRICS-landene. Det er tydelig at USA har innsett at indisk kapital ikke bør undervurderes og at dens kontroll over sentrale deler av globale forsyningskjeder ikke enkelt kan fravristes.
Fra indisk perspektiv skaper de amerikanske planene muligheter for storstilt kapitaleksport, en fundamental imperialistisk strategi. Profitten Reliance tilegner seg, kan i neste omgang skytes inn i vestlig infrastruktur som et Texas-raffineri. Språkbruken om «strategisk autonomi» er også en ideologisk konstruksjon som skjuler statens imperialistiske vilje til å tjene kapitalen. Samtidig muliggjør Venezuela også et skifte i den indiske oljegeografien, bort fra passasjene rundt Midtøsten, der stridigheter har forårsaket store tap for Reliance og andre indiske selskaper involvert i frakt og logistikk av olje og andre varer.
Slik sett fremstår Rubios India-besøk først og fremst som en øvelse i interimperialistisk alliansebygging.
