Styret i Norsk Redaktørforening vedtok fredag å gi Document-redaktør Hans Rustad en formell advarsel. Prosessen kan ende med eksklusjon. Styrets begrunnelsen er Documents manglende etterlevelse av grunnleggende journalistiske prinsipper, håndteringen av en klager til Faglige Utvalg (PFU) og udokumenterte beskyldninger mot andre medier.
Fram til vedtaket har Rustads respons på de mange fellelsene og kritikken fra andre medlemmer av foreningen vært «Vi beklager ingenting.»
I diverse medier har deler av debatten handlet om Rustads synspunkter. Han kaller statsminister Støre forræder og «en ny quisling». Han hevder regjeringa arbeider iherdig for «et islamisert Norge med muslimer som herskerklasse». Document gjentar løgnen om at Joe Biden stjal valget i 2020. Alt dette er ganske irrelevant for spørsmålet om medlemskap i Redaktørforeningen.
En forening som skal forsvare redaktørers frihet mot eiere, myndigheter og meningspoliti, kan ikke kaste ut en redaktør på grunn av «feil» meninger. De moralske fordømmelsene av Documents MAGA-fascistoide propaganda har avledet oppmerksomheten fra det saken gjelder: Redaktørforeningens felles spilleregler for en demokratisk offentlighet.
Reglene står i Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten. De er vilkåret for medlemskap, og de er fullt mulige å etterleve. Kontroller at opplysninger er korrekte. Legg vekt på saklighet. Gi den som kritiseres anledning til samtidig imøtegåelse. Gi den som angripes mulighet for tilsvar. Rydd kommentarfeltet for lovstridig hets og trusler. Dette regelverket må til for å skille et redaktørstyrt medium fra en blogg. Å patruljere denne grensa burde være Redaktørforeningens viktigste eksistensberettigelse.
Document er felt i PFU minst 16 ganger siden 2018. I 2021 ble nettstedet felt i sju av sju saker, flest av alle medier i landet. I 2023 identifiserte Document fire unge menn som var siktet i en knivsak, med fornavn og alder. Lenge før rettergang og dom. Redaksjonen forklarte PFU at fornavnene var valgt for å indikere ikke-vestlig bakgrunn.
I mai i år ble Document felt på tre punkter etter at Espen Teigen hevdet at Filter-redaktør Harald Klungtveit støtter politisk vold. Påstanden var udokumentert. Klungtveit fikk ikke imøtegå den. Kommentarer som kunne leses som trusler mot ham, ble stående på Documents nettsider. I september kom to nye fellelser, for sviktende kildegrunnlag og for identifisering av en 19-åring.
I oktober avslørte TV 2 at Rustad hadde sendt e-post til en mann som klaget Document inn for PFU. Rustad skrev at han ikke forsto at mannen hadde «mage til» å klage, og minnet om at politiavhørene med barna hans fortsatt var hemmelige: «Hvis de kom ut, ville det forandre mye. Det er opp til deg.» Det ligner mistenkelig mye på redaktør som truer en ganske maktesløs enkeltperson på grunn av en PFU-klage. Hvis det stemmer, hører slike gangstermetoder hjemme i Norsk Redaktørforening?
Alle medier kan trå feil av og til. Det som foregår her, er noe annet. Dette er en såkalt redaktør som i år etter år har vist fingeren til pressens felles spilleregler. Derfor framstår det lite treffsikkert når redaktør Mari Skurdal og Klassekampen stadig argumenterer mot at Redaktørforeningen skal ekskludere Rustad «på grunn av meninger, uansett hvor outrerte de er» (17. september). Foreningens styre gir ikke Rustad en advarsel på grunn av «meninger». Saken gjelder manglende etterlevelse av de grunnleggende spillereglene som er dette uenighetsfellesskapets helt nødvendige fellesnevner.
Skurdal advarer mot at også andre meninger «kan havne i flomlyset» rundt neste sving hvis Rustad nå må ut. Videre anføres det at en eksklusjon bare vil «fungere som en bekreftelse for dem som ser redaktører som et samstemt laug uten plass for avvikere». Tanken synes å være at Redaktørforeningen ikke må skyve vekk denne høyreekstreme redaktører, som ivrig hyller sterkmannsfascismen til diktatorspiren Trump, nei, vi må inkludere og ha dialog, ellers økes bare mistilliten og trusselen mot demokratiet vil vokse.
Hva bygger dette på? Jeg tror ikke lærdommen fra forrige århundre er at fascistenes vant i Tyskland og Italia fordi de liberale institusjonene var for avvisende. Tvert imot: Den omforente lærdommen blant historikerne er at demokratiets fiender ble tatt for lite på alvor. De ble forsøkt inkludert av liberale institusjoner som trodde de kunne temme dem.
Hva man mener om politisk taktikk burde imidlertid være irrelevant i denne saken, som ikke handler om Rustads meninger. Medienes felles prinsipper for demokratisk offentlighet kan ikke gjemmes i skrivebordsskuffen med henvisning til politisk bekvemmelighet. Ideen om å underordne de presseetiske prinsippene under politisk taktikk framstår omtrent like prinsippløs som å kreve Rustad ekskludert på rent meningsgrunnlag.
Medlemskap i Redaktørforeningen er et privilegium som følges av forpliktelser. Rustad har hatt åtte år på seg til å vise at han tar dem alvorlig. Han beklager ingenting. Da virker det rimelig at foreningens styre tar ham på ordet.
