Den irakiskefamilieloven ble endret i 2025. Muslimske par kan nå velge om ekteskapet deres skal reguleres av familieloven fra 1959 eller et såkalt Ja’fari-basert regelverk som regulerer familieliv, skilsmisse, arv og lignende. Når jeg leser om saken treffer den meg på flere nivåer samtidig, som iraker, mor, muslim, spaltist og kvinne.
Loven tvinger fram et spørsmål jeg lenge har båret på: Hva skjer med vår forståelse av Gud og utøvelse av religion når et samfunn har levd i krig, konflikt, sekterisme og kolonisering såpass lenge som Irak har gjort, og hvordan utformer en stat lovverk og religion ut fra dette?
Ja’fari-skolen som loven viser til er en rettstradisjon innen islam. En rettstradisjon er et forsøk på å forstå hvordan troen skal utøves i praksis, en fortolkning. Ingen lovskoler er identiske i islam. Når mennesker fortolker religion, tar de med seg sin egen tid, sine egne erfaringer, sine egne bekymringer og sine egne maktforhold. Derfor handler denne debatten ikke bare om hva religionen sier. Den handler også om hvem som får rett til å si hva religionen betyr. Noen av de sterkeste kritikerne av den nye loven er troende kvinner, jurister og lærde. Kampen står derfor ikke mellom religion og frihet.
Jeg leser om jenter som får svakere rettsvern, og tenker på makt og patriarkalske systemer, og på hvem som får definere troen, hvem som blir hørt, berørt og ikke lyttet til.
Da jeg leste lovteksten, stilte jeg spørsmål ved språket. Det snakkes om ekteskap, ektefeller og par. Men hva slags par snakker vi egentlig om her?
Debatten har nemlig særlig handlet om alder. Regelverket åpner for svært lav ekteskapsalder for jenter. Rettsvernet til jenter og kvinner blir med andre ord svekket. Jentene er de mest sårbare. Et barn er ikke en voksen, og har ikke den samme livserfaringen, den samme makten eller muligheten til å forstå konsekvensene av et valg.
«Hvorfor er det så ofte kvinner og jenter som må bære byrden?»
Her kan det være greit å huske på at det ikke alltid har vært like opplagt hva et «barn» egentlig er. At grensen går ved akkurat 18 år, er en ganske ny idé som henger sammen med moderne menneskerettigheter. Alder og modenhet har også blitt diskutert i islamsk rettstradisjon gjennom århundrer. Det viktigste prinsippet i islam er hvorvidt du har nok vett, modenhet og dømmekraft til å passe på dine egne interesser, ikke når du får menstruasjon.
Samtidig ser vi i dag hvordan krig, fattigdom og mangel på utdanning forandrer disse rammene i praksis. Lignende mønstre går igjen i andre krigs- og konfliktområder, som i Afghanistan, Syria og på Gazastripen, hvor barneekteskap skyter i været når samfunn bryter sammen og fattigdommen øker. Barneekteskap er imidlertid ikke avgrenset til krig eller ikke-vestlige land. Selv i USA tillater flertallet av delstatene at mindreårige giftes bort dersom foreldrene samtykker.
I bunn og grunn handler det om makt, og hvem som får bestemme over hvem. Det handler om å kontrollere jenter og familiens rykte, men også om ren økonomisk nød, der unge jenter dessverre blir sett på som en utgift familien ikke har råd til. Når i tillegg lover og samfunn svikter, og skoler legges ned, står jentene igjen uten valgmuligheter. Da blir ekteskap ofte stående som den eneste utveien.
Jeg spør meg hvorfor er det så ofte er kvinner og jenter som må bære byrden? Hvorfor blir deres handlingsrom redusert først, og hvorfor skjer det i religionens navn?
Irak er i tillegg et land som bærer på dype sår etter kolonialisme, diktatur, krig og politisk fragmentering. Men et postkolonialt blikk fritar ingen for ansvar. Altfor ofte blir jenter og kvinner gjort til symboler i andres prosjekter, enten det begrunnes med religion, kultur, tradisjon eller modernitet.
Jentene forsvinner ut av samtalen. Da kan jeg ikke slutte å undre meg over hva det sies om vår forståelse av Gud og religion, og hva slags samfunn Gud ønsker for sine skapninger.
