Den siste ukas begivenheter bekrefter hvilken brytningstid vi er inne i. Vi lever i det Gramsci kalte interregnum – tiden da det gamle er døende, men det nye enda ikke er på plass, men med motsatt utfall av det Gramsci så for seg. Kanskje står vi midt i en historisk epoke våre etterkommere vil sammenligne med 1930-åra.
Lulas trolige fall i Brasil er en katastrofe vi ennå bare aner konsekvensene av. En kandidat som havner på annenplass i første omgang pleier aldri å vinne omvalget. Om han mot all sannsynlighet skulle klare det, sitter han tilbake med en Kongress totalt dominert av det ekstreme høyre, som prøvde seg på statskupp, men ble stoppet av rettsvesenet.
Etter dette valget kan de samme kreftene gjøre som de vil med domstolene. Egentlig vil jeg vel ikke den legendariske historiebyggeren for både Brasil og det globale Sør så vondt at han skal ende sitt politiske liv som gissel for en framvoksende nyfascisme, i et neokolonialt Latin-Amerika.
Jeg er redd klokka nå skrus tilbake til 1964 i Brasil. I resten av Latin-Amerika må vi kanskje 200 år tilbake. Kanskje kontinentet trenger en ny Bolívar. Men i utenrikspolitikken vil Lula være mindre avhengig av Kongressen. Sin lederposisjon i det globale Sør vil han altså i stor grad kunne beholde om han skulle vinne.
Pedro Sánchez, Europas siste håp og Lulas nærmeste allierte i det globale Nord, utlyser nyvalg og satser alt på at den landsomfattende mobiliseringen mot boligkrisa i Spania skal gi ham en mulighet til å slå tilbake det falangistiske høyre (av PP og Vox), som nå har en suveren ledelse i meningsmålingene. Dette er kanskje venstresidas siste sjanse til å beholde makta, men vågestykket er enormt. Klarer han det, kan vi utrope ham til et politisk geni. Klarer han det ikke, hvilket er desidert mest sannsynlig, åpner han Europa for det ekstreme høyres antisosiale hegemoni.
Nabolandet Portugal er langt på vei dit forlengst. Om et halvt år følger Le Pen etter i Frankrike – om ikke det voldsomme gymnasiastopprøret endrer det politiske styrkeforholdet i revolusjonenes hjemland.
«Sanchéz har gjort det de nordiske sosialdemokratene ikke våger»
Hva som skjer i Tyskland og Storbritannia, kan vi bare stålsette oss for. Vi kan jo i det lengste håpe at Burnham klarer å demme opp for trumpismen som truer, der også.
Så er det store paradokset at det er i USA, i selve imperiets kjerne, at de reaksjonære kreftene nå er på defensiven. Demokratene vil med all sannsynlighet vinne både senatet og representantenes hus. Hva slags demokratisk parti som vil sitte igjen med flertallet, og hva slags presidentkandidat de velger i 2028, vet ingen i dag. Men i beste fall kan utfallet bli bedre enn i Europa. Et annet paradoks er at USAs nærmeste naboland i nord og sør foreløpig er de eneste på den vestlige halvkula som står resolutt mot truslene fra Trump, og har vokst på det. Carney i Canada og Sheinbaum i Mexico har vist seg fram som store statsledere.
Og hva står vi tilbake med i Norden? Er vårt sosialdemokrati sterkt nok til enda en gang å vise verden at det progressive folkestyret er et bedre alternativ enn den svarte reaksjon? Jeg er ikke overbevist om det. I Sverige klarer ikke venstresida engang å samle seg for å bruke sitt nyvunne velgerflertall. I Danmark har vi en sosialdemokratisk statsminister som inngår en skammelig allianse med Meloni i Italia mot en presset Sánchez etter marokkanernes storming av Ceuta. Det er takken for at han sammen med resten av Europa har vist total solidaritet med Danmark i Grønland-spørsmålet. Her i Norge klarer heller ikke Arbeiderpartiet å bygge en skikkelig allianse av det flertallet som vant det siste valget, og på det grunnlaget gjennomføre den politikken som flertallet stemte på. Dermed legges landet åpent for ytre høyres vekst.
I den nærmeste tida blir nordisk solidaritet med den antifascistiske venstresida i Spania selve lakmustesten på oss nordister, slik det var under den spanske borgerkrigen. Sanchéz har gjort det de nordiske sosialdemokratene ikke våger: å bygge en bred venstrekoalisjon som fronter Europas mest progressive politikk på klima, innvandring, Palestina, motstand mot rustningsvanviddet og nå boligspekulasjon. Slik sett er han også blitt et hatobjekt for Trump. Våger vi å skjære gjennom det og bygge en progressiv bro mellom nord og sør i Europa?
Det kan gjøre en viktig forskjell i de valgkampene som nå pågår i Spania og Brasil, og i latinamerikanernes mobilisering mot trumpismens rovdyrpregede nykolonialisme, at Norden står opp for noen gamle prinsipper. Våre venner i land som Colombia og Chile, og ikke minst de som prøver å bygge opp et demokratisk og velstandsstat-fundert alternativ til amerikansk voldtekt på Cuba, trenger oss mer enn noensinne. Dette burde være en av hovedpillarene i det mye omtalte vendepunktet som utviklingsminister Aukrust leter etter.
Vi er ikke mange her oppe i nord. Men vi har vært et eksempel for verden før. Både progressive demokrater i USA, kanadiere på flukt fra Trumps overgrep og latin-amerikanere som husker hvordan vi stilte oss sammen med dem i kampen mot militærdiktaturene, ser nå til Norden som et av de få gjenværende håpene i en stadig mørkere verden. Det er vår fordømte plikt å prøve å stå dem bi, i den skjebnetida verden nå går inn i.
