Jeg må være så ærlig å si at jeg har tenkt at Johan Falkbergets litteratur ikke angår meg. Faktisk har jeg tenkt at den ikke har angått noe menneske født etter krigen, annet enn de som kommer fra Røros og omegn og derfor har spesielle lokalhistoriske grunner for å lese Falkberget. I et Norge der vi for lengst har fått sosialdemokrati og arbeidsmiljølov, har jeg tillatt meg å tenke at gruvearbeidernes forfatter snart bør finne seg sin plass på historias slagghaug.
Johan Falkberget levde helt til 1967, men barndommen hans framstår så fjern at han like gjerne kunne ha vokst opp på den tida Moses kom ned med steintavlene fra Sinaifjellet. Falkberget begynte å jobbe i kobbergruven Christianus Sextus bare sju år gammel. Han var vaskarryss, det vil si at han hadde som jobb å vaske og sortere malm i gruvene. Selv har jeg en ni år gammel datter, hun er altså to år eldre enn hva Falkberget var da han begynte å jobbe, og hun klarer knapt å sortere noe som helst.
Mitt inntrykk av Falkberget og hans litteratur som en anakronisme ble bare styrket da jeg tok fatt på en av hans mest berømte bøker, «An-Magritt», første del av «Nattens brød»-serien, der vi møter malmkjøreren An-Magritt som tar opp kampen for å gi gruvearbeiderne bedre levekår.
Falkberget gjør det ikke lett for en moderne leser. Som en speiling av det internasjonale gruvesamfunnet på Røros blander han svensk og tysk med en lokal dialekt som er vanskelig å henge med på. I møte med talemålet til allmuen på Røros midt på 1600-tallet føler jeg meg nesten som presten Benjamin Sigismund fra «Den fjerde nattevakt», som jevnlig trenger tolk for å forstå hva sognebarna sier til ham.
Kølkjøreren og stypknekten
Men mer enn det språklige er det arbeidslivet som er fremmed. I «An-Magritt» møter vi kølkjørere og kølfogden, konstknekter og latindegner, hestejelkere og bjørnetrekkere, hytteskrivere og stypknekter, tauser og kammertjenere. Ingen av disse yrkesgruppene treffer man på Arendalsuka.
La oss bare ta et tilfeldig utdrag fra romanen, i kapittelet «Lazaronen i den blåmalte hussleden»:
Har du hørt at Kiempen kom bort i går?
Nei, pitterjord.
An-Magritt og freibergerne ha lett etter ham i hele natt. Han er vel ute og stjeler høi åt oksen hinnes garp-Magritt. Ja er det it mye til framkjømt førkjonge. No skal ho ha to stygge oksa gående og bølje i malmvegen.
Ho ha tinga dreng.
Kven da?
Haftor; stypknekten.
Pitterjord; latstampen!
Hi! Hi! Hi! Hi! Ho fe nok latranna tu’n.»
Dette skjønner jeg ikke bæret av. Med andre ord får jeg fort bekreftet mistanken om at Johan Falkberget skriver om et Norge som ikke finnes lenger, så fjernt fra dagens hverdag at det ikke går an å forstå hva han skriver. Men så slår det meg at Falkberget jo ikke skriver fra sin egen samtid. «An-Magritt» og resten av «Nattens brød»-serien finner sted midt på 1600-tallet, «Christianus Sextus»-serien på 1700-tallet. Gjennombruddsromanen «Den fjerde nattevakt» fra 1807 og utover. Likevel har disse bøkene slått gjennom for fullt i Norge fra mellomkrigstida og fram til den siste «Nattens brød»-boka kommer ut i 1959. Så seint som i 1969, to år etter Falkbergets egen død, blir «An-Magritt» filmatisert med stor suksess med Liv Ullmann i hovedrollen.
Det er nesten tre hundre år mellom handlingen i «An-Magritt» i 1660 og bokas utgivelse. Det er tre ganger så lenge som den tida som har gått siden utgivelsen til i dag. Dette faktum alene bør fortelle oss at historien har sine tidløse kvaliteter. Det gjelder ikke bare de mest åpenbare, som skildringene av lys og mørke, vår og vinter og Røros-naturen. Ei heller bare at det er en flott kjærlighetshistorie, eller hvordan Falkberget tematiserer den kristne tro og Jesu omsorg for de fattige. Det gjelder også flere av de viktigste samfunnsmessige temaene i «An-Magritt».
Det glupske uhyret
Vi lever egentlig av det samme her i landet som vi alltid har gjort: Vårt eget harde arbeid, og naturen rundt oss. Det er en vanlig misforståelse blant byfolk at verdiene i Norge skapes i de store byene. De tenker som Falkbergets mest kjente og folkekjære karakter, Bør Børson jr., gjør når han kommer til verdensmetropolen Trondhjem: «I Trondhjem var det kusli gromt å være. Bare storinger overalt.»
Men storingene gjør lurt i å huske på småkårsfolket som før på dem. Den viktigste bryggen i Norge er ikke Aker Brygge. I stedet skapes de store verdiene i landet ute i periferien. Nesten alt vi lever av i Norge, kommer fra distriktene. Fiske og oppdrett, kraftproduksjon og kraftforedling, gass og olje, metaller og tømmer – ingenting av dette forekommer i byen. Næringslivet der preges av typer som Bør Børson jr., spekulanter, kjøpmenn og grosserere.
I «An-Magritt» skildret Falkberget hvordan Bergstadens befolkning blir besatt av penning når gruvedriften starter:
Et sultent og glupsk uhyre våknet i bonden og leilendingens sjel. Før knurret det og flekket tenner mot prester og fogder. Nå brølte det vilt og umenneskelig: Penning! Penning!
Så besatt blir førselsbøndene på Røros av penning i «An-Magritt» at de glemmer å dyrke marka. De glemmer det mest åpenbare: Det er ikke mulig å spise penger. Når matmangelen til slutt kommer, forsøker de å kjøpe korn i Trondheim. Der oppdager de plutselig at det ikke er noe å få kjøpt, enda så mye penger de har.
Slik ville det også ha gått med dagens kjøpmenn og pengeflyttere, om det ikke fantes bønder og fiskere til å fø dem. Jaget etter penning, penning er vår tids melodi, kanskje mer enn noensinne før. I det norske oljefondet står det i skrivende stund 22.600 milliarder kroner. Der har du penning. Men penningene kan med et trylleslag bli verdiløse, slik oljefondsjef Nikolai Tangen nylig har minnet oss om.
Miljøverner i gruveland
Da jeg leste «An-Magritt», ble jeg overrasket over hvor stor vekt som legges på kostnadene som selv den tidlige gruvedriften på 1600-tallet fikk for naturen.
«Opp gjennom de grå skorsteinspiper veltet ustanselig en gul røk og forgiftet vinden – drev så videre innover den gjenstående og vassyke krattskog og oppover islagte myrer. Ville dyr og fugl flyktet. […] I Gula stinket vatnet av kiselsyre og svovel fra skjærstensgropene. Fisken – ørret og overvintret laks – gled halvdød og med buken i været i store strømmer utover strykene.»
På dette området kan det se ut til at Falkberget var forut for sin tid. Miljøvernbevegelsen slo for alvor gjennom i Norge rundt 1970. Men allerede 30 år tidligere, midt under det vi kan kalle kraftsosialismens storhetstid, var Arbeiderpartimannen og den gamle gruvearbeideren Falkberget en slags miljøverner.
Kjærlighet til naturen er altså ikke noe nytt menneskeheten har kommet på. Det er lett å parodiere miljøvernere som virkelighetsfjerne storbyfolk med elektrisk kassesykkel som ikke forstår det harde arbeidslivet folk lever ute i distriktene – men prøv å klistre en slik merkelapp til gruve- og barnearbeideren Johan Falkberget, så ser vi at klisjeene om miljøvern ikke stemmer overens med virkeligheten. Motstanden mot store naturinngrep er som regel aller størst der de skjer. Se bare på den enorme motstanden mot vindkraft. Bare i ett eneste fylke i hele landet er det et flertall som er positive til vindkraft på land. Det er tilfeldigvis også fylket hvor det ikke finnes en eneste vindturbin, nemlig Oslo.
«Ingen av disse yrkesgruppene treffer man på Arendalsuka.»
I dag, nesten fire hundre år etter at gruvedriften på Røros ble åpnet, står flere av de viktigste miljøkampene vi har i Norge om nettopp gruver. På Engebøfjellet i Sogn og Fjordane har Nordic Mining fått tillatelse til å dumpe 170 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden – den fjorden i Norge med rikest biologisk mangfold. Gruveprosjektet er så omstridt at det er dømt ugyldig i norsk Høyesterett. Likevel vil staten la gruvedriften fortsette, med dispensasjon fra regjeringen, men i strid med norsk lov.
Hvorfor ødelegger vi fjordene våre på denne måten? Ikke for å utvinne kritiske mineraler som vi trenger for å løsrive oss fra Russland og Kina, men for å hente ut rutil, et mineral som ikke er godt for annet enn hvitfarge (det er det vi bruker til å farge alt fra fly til tannkrem blendende hvitt). Eller jo, det er godt for en ting til: Penning, penning!
I Finnmark står slaget om en ny kobbergruve i Repparfjorden. Der vil et kanadisk gruveselskap som heter Blue Moon sette i gang gruvedrift som vil ødelegge sommerbeitene til den samiske reindriften. Akkurat slik besettelsen etter penning, penning i «An-Magritt» fordrev korndyrkingen blant førselsbøndene på Røros, skal nå den tradisjonsrike reindriften fordrives av utenlandske storinger som skal hente ut penning, penning fra Finnmarks fjorder.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg er mot gruver. Jorda er full av verdifulle mineraler som vi har behov for. Men vi må sette tæring etter næring. Vi kan ikke rive opp fjellene og fylle fjordene våre bare fordi utenlandske storinger skal tjene penning. Skal vi utnytte naturen vår, må vi gjøre det for å dekke samfunnskritiske behov. Og vi må gjøre det innenfor naturens tålegrenser, uten å ødelegge det skaperverket som vi er så heldige å få være en del av. Det gjelder ikke bare gruver, men også vindturbiner, datasentre, batterifabrikker, vannkraftverk og ammoniakkfabrikker.
Makthaverens hotell
I Falkbergets «An-Magritt» er det den myteomspunne kammerherren i Amsterdam som har fått gruven overlatt fra kongen i København. Det er han som skal ha alt kopperet som ligger i bakken et sted hvor han aldri engang har satt sin fot. De fattige førselsbøndene som kjører malmen for ham, aner knapt hvem han er eller hvor han holder til. «Var det i Holland eller Danmark makthaverens hotell lå?» spør de.
Slik var det lenge i Norge. Da vi begynte å legge de første fossene i rør tidlig på 1900-tallet, dro svenske fossespekulanter rundt og kjøpte fallrettighetene av intetanende bønder. Ikke sjelden ble de skjenket fulle før de fikk et godt tilbud på fossen. Etter hvert fikk det norske Stortinget panikk, og vedtok de såkalte panikklovene, som skulle være et vern mot at den verdifulle vannkraften – selve arvesølvet vårt – ble solgt ut av landet. Da olja ble funnet på norsk sokkel i 1969, gjentok vi suksessen. Olja ble opprinnelig funnet av et amerikansk selskap, og amerikanerne kunne nok tenke seg å få eie det svarte gullet på norsk sokkel selv. Men Stortinget vedtok de ti oljebud, der man slo fast at alt som ligger under havet, skal eies av det norske folk.
«Motstanden mot store naturinngrep er som regel aller størst der de skjer.»
Da nye naturressursnæringer etablerte seg utover 1990- og 2000-tallet, var det som om vi gikk gjennom et akutt, politisk hukommelsestap, der all utvikling så å si skjedde uten offentlig kontroll. Oppdretten i fjordene våre eies i hovedsak av fire store private selskaper. Det ene statlige oppdrettsselskapet som faktisk fantes, ble solgt til japanske eiere. Mens over 90 prosent av vannkraften vår er i offentlig eie, er over 70 prosent av vindkraften eid av utenlandske storinger. Da kan vi på ny spørre oss hvilket land makthavernes hotell egentlig ligger i. Og svaret får vi kanskje aldri: I dagens moderne kapitalisme er eierforholdene så uoversiktlige at det ikke er råd å få svar på hvem som egentlig eier naturressursene våre. På An-Magritts tid hadde de i det minste muligheten til å utforme en supplikk til kongen i København der de kunne klage sin nød. I våre dager vet vi ikke engang hvilket land vi skal sende klagemålet til.
Humanistisk grunnsyn
Jeg er redd lesningen min av Falkberget ble mer politisk enn jeg først hadde tenkt. Men jeg tror heller ikke det var noen vei utenom. Johan Falkberget var nemlig ikke bare forfatter – han var også, i likhet med meg, stortingspolitiker. På Stortinget representerte han Arbeiderpartiet i perioden 1931 til 1933. I dag er ikke Ap mitt parti, men det ville det nok vært om jeg levde på 1930-tallet. Falkbergets politiske grunnsyn er heller ikke vanskelig å få øye på i bøkene hans. Tvert imot går det en blodrød tråd gjennom romanene hans. Noen, sikkert også Falkberget selv, ville kalt dette politiske grunnsynet sosialisme. Men jeg vil først og fremst kalle det humanisme, den dype respekten for alle menneskers verd, uansett hvor små og unnselige de måtte være.
I 1918 ga Falkberget ut en liten pamflett med tittelen «Rott jer sammen». Dette var altså samme år som den revolusjonære retningen vant flertall i Arbeiderpartiet, med Kyrre Grepp og Martin Tranmæl i spissen. I innledningen til pamfletten skriver Falkberget om «trældomens historie»:
Trældomens historie er ikke ridset i runer nedskrevet paa skind og paa papir. Og godt er det. For saa fuld av redsler og elendighet hadde den blit, at den som satte sig ned med en god og stærk forstand og leste i den, vilde ha reist sig som en vanvittig og sønderrevet sine klær av sorg og fortvilelse og strødd aske i sitt haar. Nei, det er kongernes og keisernes og de saare mektiges historie som er nedskrevet og overlevert til os til indprenting og pugg.
Slik har det vært til alle tider. Det er seierherrene som skriver historien, de rike og de mektige som bestemmer hva vi skal huske. Fra vår egen nære fortid ber de oss nesten om å glemme alt sammen. De vil at vi skal glemme slitet til våre forfedre, som skapte rikdommen rundt oss. Vi skal glemme malmkjørerne og førselsbøndene, rallarane og bryggesjauerne, oljepionerene og Nordsjødykkerne. Historieløst skal vi tenke at rikdommen vi har fått, ikke er skapt av arbeid, men av penning. I den grad Norge er et rikt land, skyldes det at vi vant i Lotto da vi fant olje. Arbeiderbevegelsens demokratiske kamp for å sikre at rikdommen kom folket til gode, skal vi helst plassere sammen med Johan Falkberget på historias slagghaug.
Mange vanlige arbeidsfolk har også lyst til å glemme. Selvfølgelig har de det! La oss glemme slitet, fattigdommen, sulten og elendigheten! Hvorfor skal vi gjenoppleve på ny og på ny armoden som våre forfedre måtte leve med, nå som vi har blitt så rike? Som Falkberget skriver i «Rott jer sammen»:
«Den som har hat vanskeligst for å lese trældommens historie og ta lærdom av den har vært trælen selv.» Men den som ikke husker sin egen historie, kan heller ikke være herre over sin egen framtid. Dersom vi godtar fortellingen om at Norge ble skapt av Bør Børson, og ikke av An-Margritt, så godtar vi også en framtid der de rike og mektige kan fortsette å berike seg på bekostning av det store flertallet.
Bokskatten som står igjen etter Johan Falkberget, er i sannhet en trældomens bok. Den ble skrevet for å minne folk om at rettferdigheten ikke kommer gratis, den rettferdigheten de hadde fått med arbeiderbevegelsens gjennombrudd i mellomkrigstida. Tvert imot var den skapt av tusenårig slit og armod. Den påminnelsen går ikke av moten så lenge det fremdeles arbeider og lever mennesker på jorda.
