En gang var en «broiler» et dyr, ikke en ungdomspolitiker. Den var liten (800-900 gram), smakløs og medgjørlig, vokste fort og lot seg villig fritere i samme olje som påmmfri’en, sin Sancho Panza. På med grillkrydder, og lørdagskvelden var i boks. Eller man kunne råke på broileren på super’n, ferdiggrilla i foliepose dandert med paprikapulver eller rødt murstøv.
Dette innebar en omvendt klassereise og et dødsstup i status for kyllingen, som så seint som på 60-tallet nøt respekt som festmat og søndagsmiddag. Den ble industrikylling og junkfood, ikke ulikt dagens norske laks. Dønn umulig å bli kvitt på god restaurant. Kjøkkensjefer som prøvde seg med kylling, måtte importere (og ikke sjelden smugle) Bresse-kylling eller Label Rouge fra Frankrike. Norsk fugl hadde et omdømmeproblem, som vi sier i dag.
Så, omtrent samtidig med Murens fall, skjedde det noe. I 1989 lagde Ingrid Espelid Hovig den fryktede franske klassikeren «Kylling med 40 hvitløksfedd» i «Fjernsynskjøkkenet», uten at hun helt vågde å trosse monopolisten Prior og anbefale en kvalitetskylling til dette.
I 1989 var fjærfe-eventyret til Arnt Harald Stange godt i gang. Han var tredje generasjons bonde på gården utenfor Tønsberg, de drev allerede med kalkun da han overtok, og frittgående kyllinger begynte som en hobby. Han lånte 20–30 gule nøster av alminnelig «broiler-rase» av en venn. Ornitologi har alltid vært hans lidenskap, i tillegg til gastronomi. Folk sier at Stange er en dyktig kokk.
– Jeg er en pingle og ikke noe glad i å hogge hodet av dyr, forteller Stange sjøl.
– Så disse fuglene fikk vokse seg skummelt store.
Til slutt fikk han tilkalt en slakter. Et par av kyllingene ga han til Freddie Nielsen på restaurant d’Artagnan i Oslo (nå Brasserie France), og han fikk så fine tilbakemeldinger at han bestemte seg for å satse. Hver torsdag dro Arnt Harald til Oslo med bilen full av fjærfe, og leverte til Nielsen, Hellstrøm på Bagatelle, Hotel Ambassadeur, Kastanjen og etter hvert noen dyr til Fjelberg fisk & vilt i Bygdøy allé, som var først med å selge dem over disk.
– Det var et tapsprosjekt, og folk lo av meg. Mange forhandlere var skeptiske, og det jeg kom med, altså fugl på opptil to kilo, kalte de for «EU-kylling». Men jeg ga meg ikke. Jeg tror det var kokkene som døpte produktet Stange-kylling. Der kommer Stange med kyllingen sin igjen, pleide å de si.
Fra 1996–97 av dukket navnet Stange-kylling stadig hyppigere opp i norsk presse som kjøkkensjefenes favoritt. Selv fikk han merkevarebeskyttet begrepet «landkylling» en gang etter 1990, til sin store overraskelse virker det som.
– Noen år etter ble jeg kontaktet av Nortura, som hadde fått vite at de måtte ha tillatelse fra meg til å kalle et storfeprodukt for landfé!
En landkylling må ha så og så mye tid utendørs, den slaktes etter 50 til 80 dager (mot halvparten for industrikylling), og fôret er basert på mais, hvete og havre, nylig også åkerbønner som lokaldyrket erstatning for soya.
Frigang kan være trøblete, forteller Arnt Stange. Dels fins en risiko for visse bakterier, og det er rovdyr.
– Hønsehauken er sugen på kylling og kan skade dem. Jeg ansatte to fullvoksne kalkunhaner som gjetere, Hektor og Viktor. Disse ble perlevenner og skremte vekk hønsehauken. Nyttårsaften 2000 tok vi kål på Hektor til en middag på Statholdergaarden. Ferdig slakta veide han 25,5 kilo, det er mer enn et lam.
Kalkunen Hektor var åpenbart ikke en du ville støtt på aleine i et mørkt smug.
«Det var et tapsprosjekt, og folk lo av meg»
Etter hvert som Stange-kylling vant fram, dukket det opp konkurrerende merkevarer. Rundt 1995 kom produktet «kylkun», som forsvant etter få år. Dyret var ikke en monstrøs Frankenchicken, bare en feit og diger fugl. Før den gikk i glemmeboka, ble den innført i Det norske akademis ordbok: «kylkun er en fugl som forener kyllingens saftighet og fyldige smak med kalkunens størrelse.»
Høsten 2005 lanserte monopolisten Prior – som Stange har hatt et hjertelig turbulent forhold til – Liveche-kylling sammen med Trond Moi. Det var en saktevoksende type som skulle ha løpstikke («liveche» på fransk) som anker i kosten. Også denne er stort sett vekk. Stange-kyllingen består.
Arnt Harald Stange fikk Ingrid Espelid Hovigs matkulturpris i 2000. Før jul i 2002 kollapset han på jobb, utbrent og ferdig etter et tiår med atten timers arbeidsdager. Han våknet på gulvet på Solbærtorget med bilen full av julemat for hundretusener.
– Jeg sleit med panikkangst og helvete i noen år etter det, sier han.
Og i 2013 grep han muligheten til å selge. I dag omfatter Stange Gårdsprodukter tolv produsenter rundtom i Norge, med Rema 1000 som «eksklusiv samarbeidspartner».
– Jeg solgte varemerket og det hele, så jeg kan ikke leve av royalties, sier Stange.
– Men fra gården min er det to kilometer i luftlinje til Oseberghaugen, så jeg får tida til å gå med å lete etter oldsaker med metalldetektor.
Han har gjort noen forbløffende funn. Og kyllingens omdømme er fortsatt relativt skrammefritt etter 37 år.
I Norge slakter vi 71,8 millioner kyllinger i året, ti på hver av oss. Antallet har sunket noe samtidig som bruttovekta går opp.
