Da Klassekampen ba meg skrive om den åpne høringen om «kontroll og kultur i utenrikstjenesten» trodde jeg det skulle handle om, jeg vet ikke helt, noe sexy – en småkorrupt politisk elites samspill med dekadente diplomater. Slik gikk det ikke. I stedet ble det mye kontroll mens (u)kulturen, gjentatte spørsmål til tross, stort sett glapp unna.
Det minnet om et forvaltningspolitisk seminar for nybegynnere, hvor konklusjonen er at de som håndterer utbetaling av store bistandsmidler bør ha greie på økonomistyring. Skal du få til det, må du legge mest mulig bistand tilbake til Norad, som er et direktorat med mange tekniske spesialister, i dette tilfelle folk med dype kunnskaper om virksomhetsstyring (controllere) – og ikke et UD bemannet med jobbroterende generalister. Det er trolig ikke mange som kommer inn på aspirantkurset fordi de er så gode til å føre regnskap.
Om jeg kan tillate meg å være spesielt usjenerøs: To dager med utspørring av alle våre utenriks- og bistandsministre de siste 20 åra, også er det vi sitter igjen med? Og jo da, selvsagt lærte vi litt mer. Det kommer jeg tilbake til mot slutten. Men først kan vi spørre: Hvorfor ble det sånn? Hvorfor greide ikke kontroll- og konstitusjonskomiteen mer enn bare unntaksvis å gå på inn på det saftige stoffet? Jeg tror det er flere grunner til det.
For det første kom denne høringen for tidlig. Sakskomplekset som er blitt avdekket via Epstein-dokumentene er gjenstand for både en gransking og etterforskning fra Økokrim. Ved å holde høringen nå, uten at noen resultater er lagt på bordet, ble komiteens medlemmer i realiteten utstyrt med løskrutt. «They brought a knife to a gun fight» som det heter på engelsk.
For det andre er (u)kultur et notorisk vanskelig fenomen å gripe. Gjørvkommisjonen presterte å konkludere med at politiets kultur var en vesentlig årsak til at det gikk galt den 22. juli, uten at den verken definerte eller operasjonaliserte begrepet. Det var imidlertid ikke til hinder for at svakheter ved kultur, ledelse og holdninger etablerte seg som en «sannhet», gjentatt til det kjedsommelige i alle policy-dokumentene som fulgte senere i prosessen.
I faglitteraturen og konsulentverden finnes det to veldig forskjellige forståelser av kultur. Den ene er instrumentell og sier at ledere kan endre og bygge kultur gjennom beviste grep. I praksis koker det ofte ned til artefakter som logoer, uniformer og etter mitt syn, ofte meningsløse, overflatiske verdiplattformer.
Grunnen til at jeg er så kritisk, er at jeg er faglig sosialisert til å dele den alternative forståelsen: At kultur er vanskelig formbart, den dannes (og endres stort sett langsomt) når mennesker samhandler over tid. Kultur handler da mer om normer og verdier vi er oss bevisst og enda dypere: om grunnleggende antagelser vi tar for gitt og kanskje ikke engang er oppmerksomme på selv.
Denne helt grunnleggende uklarheten om hva som ligger i begrepet kultur legger til rette for en utspørring av denne typen:
Velmenende stortingsrepresentant (VS): Har du gjennom ditt virke sett tegn til ukultur?
Tidligere Minister (TM): Jeg er ikke helt sikker på hva du mener med ukultur, men nei, jeg har bare sett dyktige, hardtarbeidende og lojale medarbeidere i forvaltningen.
VS: Har du vært med på utnevnelser der kameraderi, kjennskap og vennskap har trumfet kompetanse og kvalifikasjoner?
TM: Nei.
Som vi ser av denne rekonstruerte, og etter mitt beste skjønn, representative, men strengt tatt fiktive, replikkvekslingen nærmer den velmenende stortingsrepresentanten seg noe operasjonelt når hen tar opp faren for at kjennskap og vennskap skal trumfe kompetanse. Men hvordan skal ministeren vite det? De er bare unntaksvis involvert i ansettelser av enkeltpersoner.
Det en dypere forståelse av kulturbegrepet krever i denne situasjonen, er at vi også kartlegger handlinger som ikke er gjort og hvordan disse kan være forbundet med organisasjonskulturen. En politi- og juristdrevet etterforskning kan med litt flaks og dyktighet avdekke tvilsomme handlinger og ikke-handlinger. En bredt anlagt samfunnsvitenskapelig analyse hvor man kombinerer observasjoner med dokumentanalyser og intervjuer, kunne greid å koble beslutninger, ikke-beslutninger og kultur.
Brennpunkt-dokumentaren var tydelig på sporet: Der snakket skeptiske, nå pensjonerte, embetsmenn på en rolig, moderat og troverdig måte om å ikke tørre å si fra. For sier du fra hvis det kan skade dine karrieremuligheter framover? Hvordan skal en politiker – som bedyrer at han aldri har møtt på ukultur – vite at en potensiell varsler ikke turte å si fra?
Dette viser også at et embetsverk kan være fylt til randen med dyktige og lojale folk samtidig som enkelte tvilsomme praksiser tas for gitt. Røed-Larsen og IPI skulle prioriteres. Hans ekstravagante forbruk og forfengelighet er bare sånn det var. Kanskje til og med nødvendig når norske topper skulle spise kirsebær med de store i New York? Motsetningen mellom dyktighet (og lojalitet) og ukultur er dermed ikke så entydig som de utspurte under høringen synes å ha tatt for gitt.
Sterk lojalitet opp til politisk ledelse er viktig for demokratiet, men kan også bli et problem hvis politikere preges av normer som sier at det er greit at de noen ganger hjelper hverandre videre i sine respektive karrierer. Dessuten er det alltid mulig å argumentere for at akkurat i denne jobben er politisk erfaring fra høyt nivå viktig.
Vi kan spørre oss: Om en politiker faktisk er direkte involvert i en ansettelse og kanskje har gjort en diskutabel prioritering, vil de da snakke om det? Det er vel ikke i vårt politiske a-lags interesse å si: jo da vi kjenner jo hverandre godt. Og jeg vet jo at hvis jeg jobber for person X sitt kandidatur til en fin posisjon i organisasjon Y, vil hens parti mest sannsynlig jobbe for mitt kandidatur når det er min tur.
Det ligger et ubehagelig faktum under her: Politikk er ikke mulig uten nettverk. Som politisk leder må du samle oppslutning og inngå kompromisser på tvers av partigrenser. Om du kommer dem litt nærmere inn på klingen, finner du flere eksempler på at den politiske og byråkratiske eliten omgås privat. Det knyttes vennskap på tvers av partiskiller. Tidligere politikere som nå jobber med kommunikasjon eller leder et direktorat, slutter ikke nødvendigvis å henge med dem som fortsatt er i politikken.
Vi kan ikke forby nettverk. Verken i politikken eller diplomatiet. Det ville vært natur- og kulturstridig. Og nettverk kan ikke alltid være transparente. Noe av poenget er å ha et fristed, et bakrom hvor problemer kan løses uten at du blir stanset i tilløpet eller må stå til ansvar for posisjoner du har prøvet ut underveis. Dilemmaet er at nettverk og tillit er bra, det får det politiske og diplomatiske maskineriet til å gå rundt samtidig som det er potensielt farlig.
I siste instans tror jeg vi er avhengige av en kombinasjon av klarere tenkning rundt habilitet og potensielle interessekonflikter og personlig integritet, hvor det første i beste fall kan bidra til å stimulere det siste. I Norge er vi ikke gode på dette. Vi har ennå ikke fått et lobbyregister. Og tidligere stortingsrepresentanter får «gullkort» som gjør at de kan gå fritt rundt på Stortinget uten at det føres tilsyn med om de lobber eller bare tar en subsidiert kopp kaffe med gamle venner.
«Forsvaret er den nye bistanden i så måte. Målet er vekst i bevilgningene»
Vi har fått en styringselite, et nomenklatura av tidligere politikere, teknokratiske toppledere og andre styreproffer som sitter i hverandres styrer (og leder såkalt uavhengige offentlig utvalg) og bevilger hverandre stadig høyere lønninger og honorarer, alt rutinemessige avfeid med en beleilig forestilling om unike kompetanser og «markedspris» for ledere.
Jeg skrev innledningsvis at høringen lærte oss litt mer enn at økonomistyring bør overlates til spesialister. Vi ble også minnet om at når politikken styres av et ønske om å bruke et bestemt beløp som vokser i krone og ører for hvert år som går (én prosent av BNP til bistand), er det lettere å miste andre mer substansielle mål av syne. Og du får fort altfor mange mål fordi du ikke behøver å prioritere så hardt.
Vi er fortsatt på et nivå som minner om innføring i statsvitenskap her. Men kanskje det er nyttig å bli minnet om ulempene ved å sette kvantitative mål. Forsvaret er den nye bistanden i så måte. Målet er vekst i bevilgningene. Tre og en halv prosent av BNP innen 2035, mens alle andre må spare. Det er ikke en spesielt dristig spådom å si at her kommer det til å komme nye skandaler. Poenget mitt er ikke at forsvaret er korrupt, men at en organisasjon hvis budsjetter skal vokse i rekordfart, er ekstremt sårbart for utvekster.
Dagens Næringsliv og Økokrim er allerede i gang. Sakene går fra det kanskje kriminelle, via det svært tvilsomme til det tåpelige. Først det tåpelige: Er det god bruk av forsvarsmilliarder – gir det særlig mye «bang for the buck» – når forsvarsmateriell kjøper coaching for at deres ledere skal bli mer «agile». Er det en ting forsvaret burde ha greie på selv, så er det ledelse, også den «agile» varianten. I forsvaret heter det oppdragsbasert ledelse. Jeg hørte nettopp forsvarssjefen si (fritt etter hukommelsen) at hvis du ikke greier å ha tillit til dine folk bør du ikke bli leder, da får du heller bli controller.
Fra det tåpelige til det potensielt kriminelle: En direktør for anskaffelser er pågrepet og siktet for å ha jekket opp prisen på konsulenttjenester i henhold til en ulovlig avtale med samme konsulent. Det tvilsomme? Ansatte i forsvarsmateriell har kjøpt aksjer i selskaper anskaffelsesenheten har skrevet kontrakter med. I etterkant har etaten skjerpet sine habilitetsregler, men fortsatt er 95 prosent av de ansatte unntatt fra krav om egenrapportering ifølge Dagens Næringsliv. Det er heller ingen karanteneregler for ansatte som bryter ut og starter egen virksomhet.
Dette er typisk norsk, sløv praksis. Tillitsmedaljens bakside. Innkjøpsreglementet for kjøp av en natt eller to på hotell for en gruppe ansatte er strengt nok. Men når de store pengene flyttes, stoler vi på folk. Også i en tid der det private stadig veves tettere inn det offentlige gjennom fristilling, privatisering og offentlig privat samarbeid.
Jeg ser for meg en ny høring om en ti års tid. Der tidligere forsvarsministre og forsvarssjefer kan stå på rekke og rad og si at forsvaret og forsvarsdepartementet er fullt av dyktige og lojale folk, så ukultur, nei det har vi aldri sett noe til.
