Tjuefire timer etter at han skar opp håndleddene sine inne i en bygning tilhørende TCK, senteret som har ansvar for å registrere, innkalle og sende menn videre til militærtjeneste i Ukraina, snakker Vasilij fortsatt som om han er fanget der inne.
Kroppen er tilbake i den knøttlille leiligheten der han bor i Kyiv, der veggene er dekket av religiøse bilder og fiskeagnene han selger på nett. Men hodet hans befinner seg fortsatt i korridoren på rekrutteringssenteret.
Vasilij er ikke hans ekte navn. Mannen vi møter, er fortsatt redd for myndighetene. Med oppspilte øyne festet mot de gjentrukne gardinene foran vinduet, forteller han hvordan han ble ført med tvang til rekrutteringssenteret og etter å ha sittet der og sett andre menn bli ført inn etter tur – til slutt kuttet håndleddene sine.
Ikke fordi han ønsket å dø. Tvert imot: Å kutte håndleddene var, ifølge Vasilij beviset på at han ville overleve.
– Jeg hadde ikke til hensikt å drepe meg selv. Jeg er ikke gal, sier han.
Han skadet sin egen kropp fordi han ikke så noen annen vei unna frontlinja.
– Jeg hadde rett og slett ingen annen måte.
Siste utvei
Over hele Ukraina sitter det i akkurat dette øyeblikket et ukjent antall menn, slik Vasilij hadde gjort i lang tid, og gjemmer seg for myndighetene, i form av agentene som har ansvar for å finne og fange dem som ikke har meldt seg til militærtjeneste.
Å forlate huset betyr å løpe risikoen for å bli pågrepet. Isteden barrikaderer de seg inne, ifølge Vasilij ofte hjulpet av alkohol, narkotika, antidepressiva og beroligende midler. De organiserer seg anonymt i grupper på meldingstjenesten Telegram, der de varsler hverandre om kontrollposter, politibiler, TCK-patruljer og steder der menn blir tatt. På digitale kart legger sjåfører og fotgjengere inn markeringer for å vise hvor det står politi, hvor biler blir stoppet og hvilke gater menn bør unngå.
«Jeg må ha en lovfestet rett til ikke å delta i krigen med tvang.»
— Vasilij
Tidligere forsvarsminister Mykhajlo Fedorov har selv uttalt at rundt 2 millioner menn i stridsdyktig alder unndrar seg det militære registreringssystemet, mens mer enn 200.000 soldater har desertert. Til sammen utgjør dette rundt 2,2 millioner menn. Det tilsvarer en nesten en femdel av den ukrainske mannlige befolkningen mellom 18 og 60 år.
Årsakene til denne krisa er mange. Noen mener regjeringen ikke lenger handler for staten eller for det ukrainske folket, noen tror ikke lenger at hæren kan tilby dem opplæring, rotasjon, evakuering, lønn, tjenestetid eller beskyttelse for familien.
For Vaslijij handler det om at all politisk makt i landet er samlet «i én hånd» og arbeider «i én retning». Den retningen, forteller han, er opphøyelsen av en «dødskult». Det er hans syn på en offentlig fortelling der det å dø ved fronten blir framstilt som ære, mens det å nekte å delta i krigen blir behandlet som svakhet, svik eller avvik.
Selv var han på vei for å kjøpe mat til foreldrene da han til slutt ble stoppet og tatt med til rekrutteringssenteret. Fast bestemt på å unngå å bli sendt til fronten, konkluderte han med at det bare fantes to måter å framkalle en reaksjon på: «Å gjøre noe mot en annen person eller å gjøre noe mot meg selv». Det første, hevdet han, lå ikke i hans natur. «Jeg kan ikke bare skade noen.» Dermed vendte han volden mot sin egen kropp.
– Jeg må ha en lovfestet rett til ikke å delta i krigen med tvang, sier han.
En glemt krise
Historien om Vasilij og de andre som unndrar seg militærtjeneste, åpner et vindu mot den krisa Ukraina står i etter fire og et halvt år i krig mot Russland.
Landet trenger soldater. Kampene langs frontlinja fortsetter. Soldater blir værende ved fronten i uker eller måneder, mange er desperate etter rotasjon og pause. Samtidig er motivasjonen til å slåss borte for mange. Metoden staten har valgt for å løse problemet, har begynt å forgifte forholdet til befolkningen.
På nett finnes utallige videoer av TCK-patruljer som fysisk tvinger folk inn i biler og kjører av gårde med dem til rekrutteringskontorene. Praksisen har fått det folkelige navnet «busification». Ordet beskriver menn som blir stanset på gata et eller annet sted i sitt nærmiljø, omringet, presset inn i kjøretøy og fraktet til et rekrutteringssenter. Andre videoer viser sivile som organiserer motstand for å hjelpe dem som blir pågrepet, å slippe unna.
– Dette er ikke en rettsstat, sier Nasi Mayen, veteran, advokat og forsvarer av soldaters rettigheter da Klassekampen møter ham på kontoret i Kyiv.
Mayen ble født i Afghanistan, men vokste opp i Ukraina, og tjenestegjorde første gang under krigen i Donbass i 2015. Han vendte tilbake til fronten etter fullskalainvasjonen i 2022, ble såret nær Sievjerodonetsk, mistet et øye og fikk hjerneskade.
Han beskriver praksisen der menn blir omringet, presset inn i biler og ført til rekrutteringssentrene, som ulovlig. Det at mange kommer seg unna fronttjenesten ved å betale bestikkelser, viser for ham den sosiale logikken bak systemet: De med penger kjøper frihet. Den fattige betaler med kroppen.
Mayen mener fortsatt Ukraina må forsvare seg og at landet trenger nye soldater. Men da må den staten som krever dette offeret, også kunne gi tilstrekkelig opplæring, lønn, rotasjon, tjenestetid, omsorg for familier, respekt for rettigheter og klarhet om hvordan soldaten kan komme tilbake til samfunnet.
– En kropp kan fanges. Tillit kan ikke, sier han.
Ulikhetens brutalitet
Petr, 37 år, lever i skjul i Kyiv. Også han uttaler seg under falskt navn. Han har kone og en sønn på 10 år. De bor i etasjen over et supermarked, men Petr går aldri dit. Når kona er borte, er det gutten som kjøper mat. Han går aleine til skolen. Hvis noe skulle skje på veien, møter ikke faren opp.
– Han vet at jeg ikke kan gå ut, sier Petr.
Søtlig damp fra den elektroniske sigaretten fyller rommet. Neglene hans er bitt ned til rota. Mellom dragene ser han videoer av menn som blir grepet i gatene.
– Når jeg ser dette, får jeg lyst til å drepe dem, sier han om TCK-agentene.
Før, da han fortsatt gikk ut, bar han kniv og pepperspray. Nå har han holdt seg inne i seks måneder. På to år har han nesten aldri forlatt boligkompleksets grenser. Dagene går sakte. Han lager mat, vasker, støvsuger, spiller dataspill, forsøker å studere noe. Han beskriver det som et fengsel, men «et litt bedre fengsel, fordi jeg i det minste er hjemme».
Da russerne angrep i 2022, var alt annerledes. Petr og broren hans dro frivillig til TCK. De sto i kø med andre menn for å verve seg. Nå er han takknemlig for at han ble avvist.
– Kanskje jeg allerede ville vært død, sier han.
Siden har begge brødrene mistet viljen til å dø for myndighetene. En av årsakene er at krigen ifølge Petr har skapt en parallell økonomi som alle kjenner og få snakker høyt om.
Stadig flere menn som ham betaler for å komme seg ut av et rekrutteringssenter, betaler for falske legepapirer, betaler for å krysse grensa ulovlig, betaler for at politiet skal se en annen vei, betaler for å tjenestegjøre langt fra fronten.
Da broren hans til slutt ble tatt av TCK på gata, betalte familien tre tusen dollar for at han skulle bli værende i Kyiv på et treningssenter. Selv forsøkte Petr å flykte til Polen. Han sier at han brukte rundt 18.000 dollar på mellomledd, hoteller, telefoner og transport, bare for å bli stoppet. Etter å ha blitt sendt tilbake til Ukraina, betalte han igjen for å unngå tvangsrekruttering. Han sier at konsekvensene av dette systemet er ulikhet: Krigens kostnader bæres stadig tydeligere av dem som har minst å forhandle med.
– Den som har penger, ordner seg, sier han.
Et tilgjengelig menneske
En som ikke hadde penger, er Dmitrii, en 32 år gammel desertør fra Tsjerkasy, som Klassekampen møter på et rehabiliteringssenter i den ukrainske hovedstaden.
Dmitrii ble oppdratt av farmora. Foreldrene døde da han var barn. Om mora kan han nesten ikke si noe, han husker ikke hvordan hun døde. Om faren har han bare vage minner: Han skal ha dødd av kvelning etter å ha pustet inn røyk under en brann. Da Dmitrii var 17, døde også farmora. Derfra besto livet hans av internatopphold, dårlig omgang, småkriminalitet, alkohol, narkotika, rehabilitering, gata og deretter krig.
– Det eneste jeg har, er livet mitt. Staten har ikke gitt meg noe, sier han.
Han ble tatt av TCK etter at han hadde forlatt et behandlingssenter for rusavhengighet. Dmitrii forsøkte å forklare at han var avhengig, at han hadde psykiske problemer, kriminell bakgrunn og ingen militær erfaring. Han forsto ikke hvorfor han skulle bli sendt til fronten. Men han hadde ingen advokat, ingen penger, arbeidsgiver, lege eller familie som kunne hjelpe.
Han var tilgjengelig. Det er det hardeste ordet i fortellingen hans.
Innen kvelden hadde han militærdokumenter. Før han dro til fronten, giftet han seg med en venninne for at noen skulle få kompensasjon dersom han døde. Han ble sendt til Donetsk-regionen, øst i Ukraina. Han fraktet forsyninger, holdt stillinger, beveget seg under droner, krysset ødelagte gater, hørte eksplosjoner, og ventet på ordre som ikke alltid ga mening.
I perioder fikk enheten ikke nok forsyninger. De manglet mat, de manglet vann, de manglet visshet om at noen i kommandolinja visste nøyaktig hvor de var og hvordan de skulle få dem ut. Fronten, slik han husker den, var også frykten for å bli glemt.
I Konstantinovka ble soldatene advart mot de sivile som fortsatt var igjen. Kommandantene sa at mange av de lokale bare ventet på russerne. Men da Dmitrii møtte dem, så han noe annet. Han så gamle mennesker, uten noe klart sted å flykte til.
– Jeg tror ikke de venter på russerne. Å dø for å vente på noen, det forstår jeg ikke, sier han.
Denne opplevelsen gjorde det enda mer uklart hva de egentlig gjorde der. Så kom konflikten med en nestkommanderende. Dmitrii sier at han ba om et nytt våpen etter at det gamle ble ødelagt da han hoppet ut av et vindu under et droneangrep. Svaret han fikk, oppfattet han som straff: Han måtte fortjene et bedre våpen ved å dra tilbake til en farlig stilling. For ham var ordren et personlig oppgjør forkledd som militær nødvendighet.
Han så ingen mening lenger. En morgen tok han veska og dro. Han unngikk kontrollposter, tok taxi og tog, passerte Kharkiv, Kyiv og Tsjerkasy. Ingen stoppet ham. Seinere begynte han å bruke narkotika igjen. Bankkortene ble sperret etter siste militærutbetaling. Uten penger og uten mål vendte han tilbake til rehabiliteringssenteret.
Nå frykter han å bli funnet og sendt tilbake til fronten, «som kjøtt». Spørsmålet han etterlater seg, skjærer gjennom hele den ukrainske mobiliseringskrisa:
– Jeg har ikke penger, så skal jeg dø nå?
Hadde ingen strategi
Den ukrainske politikeren Dmytro Razumkov, tidligere ordstyrer i den ukrainske nasjonalforsamlingen Verkhovna Rada, sier til Klassekampen at denne krisa skyldes manglende planlegging.
Razumkov sitter på kontoret sitt i Kyiv. En gang var han en nær alliert av Volodymyr Zelenskyj, og var en stund også leder for hans parti Folkets tjener. De to brøt politisk før fullskalainvasjonen, og han er i dag kritisk til presidenten.
– De hadde ingen strategi, sier Razumkov om begynnelsen på krigen.
I 2022 sto tusenvis av ukrainske menn i kø for å verve seg. Ifølge Razumkov sa daværende forsvarsminister Oleksij Reznikov at landet hadde nok personell. Razumkov hevder staten dermed mistet muligheten til å bygge reserver, opplæring, rotasjon og forutsigbar tjeneste mens det fortsatt fantes et overskudd av frivillig energi.
«Hvis denne situasjonen fortsetter. er det også en måte å miste landet vårt på.»
— Dmytro Razumkov, ukrainsk politiker
Nå ser han resultatet i gatene. Han kaller tvangsmobiliseringen «fullstendig udemokratisk» og «i brudd med rettsstaten». Dersom en vanlig person griper noen i armer og bein og plasserer vedkommende i en bil, behandles det som kidnapping, sier han. Når agentene fra rekrutteringstjenesten gjør det samme, skjer det ingenting.
– De produserer tall framfor gode soldater, sier Razumkov.
Han beskriver sentre med daglige mål på ti, tjue, tjuefem eller seksti menn. Mens de mest ressurssterke kjøper seg fri, blir syke, eldre, fattige, sårbare eller psykisk ustabile menn tatt inn i systemet. Resultatet er kvantitet over kvalitet: Ti menn som er fanget, uten vilje, uten forberedelse og uten tillit, kan aldri erstatte tre eller fire motiverte, trente, godt betalte menn utstyrt med droner, kjøretøy og tilstrekkelig støtte.
– Hundre menn blir fanget eller mobilisert; en del betaler bestikkelser og slipper ut, andre går videre til trening. Staten betaler uniform, mat, lønn, ammunisjon, drivstoff, våpen, instruktører og transport; deretter forlater mange prosessen, legger fram medisinske dokumenter, framviser gamle problemer eller viser seg å ha reell manglende evne til kamp. Til slutt kommer kanskje tjue eller tjuefem fram til en enhet i minimalt brukbar stand, sier han.
Razumkov anslår at summen av bestikkelser som betales for å unnslippe mobilisering, kan utgjøre 160 milliarder hryva i året – over 30 milliarder kroner.
Han mener rekrutteringsproblemet reflekterer et større sammenbrudd i tilliten mellom myndighetene og folket. Mange hater TCK, sier han, men han tror ikke store demonstrasjoner vil fylle gatene. Han anklager regjeringen for å bruke krigen til å delegitimere kritiske spørsmål om TCK, korrupsjon, demobilisering eller ytringsfrihet.
– Hvis du sier sannheten, hvis du snakker om korrupsjon, hvis du snakker om demobilisering, hvis du snakker om problemet med TCK, hvis du snakker om mangel på ytringsfrihet, har de et fantastisk argument. Da er du en russisk agent, eller du støtter Russland. Etterpå kan sikkerhetstjenesten komme og spørre hvorfor du støtter Russland.
Han avviser at meningsmålinger nødvendigvis viser hva folk faktisk mener fordi «mange mennesker er redde for å si sannheten». Menn som skjuler seg, soldater ved fronten og ukrainere i utlandet er, ifølge ham, dessuten ofte fraværende fra slike målinger.
– Hvis denne situasjonen, med tvangsmobilisering og korrupsjon, fortsetter slik i måneder og år, er det også en måte å miste landet vårt på, sier han.
De som vil tilbake
En av årsakene til at mange gjemmer seg for rekrutteringsoffiserene, er rapportene som siver ut om tilstandene ved fronten.
Som historien om Anton Lebedky ved 108. territorielle forsvarsbrigade. Han meldte seg frivillig i de første dagene av invasjonen. Fire år seinere satt han i en framskutt stilling i Zaporizjzja oblast, uten mat, uten annet å drikke enn regnvann og med løfter om rotasjon som bestandig ble utsatt. Årsaken var den intensiverte dronekrigen, som gjør det nesten umulig både å frakte inn forsyninger og evakuere folk ut fra de fremste stillingene.
«Det eneste jeg har, er livet mitt. Staten har ikke gitt meg noe.»
— Dmitrii, desertør
– De hadde ikke lenger krefter til å fortsette, forteller kona hans Lubov til Klassekampen.
Etter å ha snakket med mannen, bestemte hun seg for å gjøre noe. Hun skrev til Forsvarsdepartementet, til den militære ombudsmannen, til menneskerettsombudet, til den territorielle forsvarslinja. Hun oppsøkte andre koner. Hun snakket med journalister. Situasjonen, ifølge henne, begynte først å bli behandlet etter offentlig press.
– Hvis jeg tier, kan alt bli som før igjen, sier hun.
9. juni kom Lebedky omsider ut etter 109 dager ved fronten. Han og kameratene var de siste gjenværende fra en gruppe på 16 menn. Lebedky ble lagt inn på sykehus. Han hadde flere hjernerystelser, blåmerker og helseproblemer etter påkjenningen.
Saken føyer seg inn i skandalen med underernærte soldater i 14. mekaniserte brigade ved Kupjansk. Bildene av innsunkne ansikter, synlige ribbein og tegn på sult sirkulerte i Ukraina. Olha Reshetylova, Ukrainas første militære ombudsmann, erkjenner deler av denne krisa. Kontoret hennes mottok mer enn seks tusen klager på tre måneder. I april registrerte det 174 klager om langvarig opphold ved frontlinja. Én sak gjaldt 462 dager.
Problemet er at demobilisering er uløselig knyttet sammen med mobilisering. Enhver vei ut for dem som allerede står ved fronten, krever nye menn bakfra. 28. august i år sa Kyrylo Budanov, president Zelenskyjs stabssjef og tidligere sjef for den militære etterretningstjenesten, at Ukraina må mobilisere minst 30.000 mennesker hver måned. Uten et slikt tall, ville de ikke klare å opprettholde dagens situasjon ved fronten.
«Dette er minimumstallet vi trenger for å holde det vi har» sa han.
Budanov anerkjente samtidig det folkelige sinnet mot tvangsmobilisering, og sa at staten skulle endre sin tilnærming. Det grunnleggende står likevel fast. Soldaten som vil hjem, trenger en erstatter. Mannen som gjemmer seg, vet at han kan bli den erstatteren.
Staten kan stenge grenser, stoppe biler, beslaglegge telefoner, skjerpe registrering, sende flere patruljer og fylle flere varebiler. Men når varebilen kjører videre, blir det stående igjen en sønn med handlepose, en kone med telefonen i hånda, en desertør uten bankkort, en soldat i en stilling uten noen vei ut og en mann med bandasjer rundt håndleddene.
