Hva tror du skjer hvis vi ikke inkluderer dem? Da blir de bare mer radikale».
Det var noen år tilbake. Jeg snakket med en kamerat som jobbet i mediene. Anledningen var at den høyreradikale nettsiden Document.no i 2023 for første gang hadde fått innvilget pressestøtte. Noen år tidligere hadde Documents redaktør Hans Rustad også blitt tatt opp i Norsk Redaktørforening. Flere var kritiske, blant annet jeg. Kunne ikke dette bidra til å renvaske muslimhat og konspirasjonsteorier?
Kameraten min mente at det var nødvendig. Argumentene hadde jeg hørt før – fra både medieprofessorer og redaktører. Ved å inkludere alternative eller høyreradikale medier kan man temme dem, sa de. Da blir de forpliktet på presseetiske normer, de inkluderes i den store samtalen, og de vil bestrebe seg på å bli mer respektable.
Og ja – ofte er det slik det fungerer. Innenfor statsvitenskapen og sosiologien er denne teorien så etablert at den til og med har fått et eget navn – «inkluderings-moderasjons-hypotesen». Eksemplene er mange. De sosialdemokratiske partiene i Europa var opprinnelig radikale, og motarbeidet kapitalismen. Men gjennom inkludering i de politiske prosessene, der de ble satt til å administrere den kapitalismen de egentlig ville avskaffe, ble de gradvis mer og mer moderate. Hos de kristendemokratiske partiene i Europa kunne man se noe av det samme. I starten var mange av dem skeptiske til sekulære institusjoner. Men så ble de stadig mer sekulære selv.
Her hjemme er det i dag mye debatt om tros- og livssynspolitikken. Flere – både politikere og noen få forskere – har tatt til orde for at støtten til trossamfunn bør revurderes og strammes inn, kanskje særlig når det gjelder moskeer. Det er få land som har en like sjenerøs støtte til tros- og livssynssamfunn som oss. Det er heller ikke mange land som i like stor grad støtter opp under dialog på tros- og livssynsfeltet.
«Forskning viser at det ikke er noen automatikk i at inkludering fører til moderasjon»
Men også på dette området er det antakelig slik at inkludering har ført til moderasjon. Forskning fra både meg og andre har vist at ledere i norske trossamfunn føler seg sterkt knyttet til det norske samfunnet, og forsøker å finne måter å få troen til å passe inn i de sekulære omgivelsene. De er selvfølgelig ikke enig med storsamfunnet i ett og alt – men de prøver likevel å bygge broer. Det er svært sannsynlig at dette også har å gjøre med den norske tros- og livssynspolitikken, der staten aktivt gir støtte til både trossamfunn og dialog. Det er kanskje ikke så alt for mystisk: Man biter vanligvis ikke hånden som gir deg mat. Og dersom man biter, prøver man i hvert fall å ikke bite altfor hardt.
Med utgangspunkt i denne forskningen var det derfor ikke så urimelig å tenke seg at inkludering, anerkjennelse og pressestøtte kunne virke disiplinerende på en nettside som Document. Men det motsatte ser ut til å ha skjedd. Slik Filter Nyheter viste i sin grundige gjennomgang av uttalelsene Document-redaktør Hans Rustad har kommet med i sin podkast, har Rustad i flere år aktivt spredd det som ikke kan kalles annet enn grov rasisme og islamofobi, samt konspirasjonsteorier om blant annet mediene og Arbeiderpartiet.
For egen del var det noen år der jeg leste mye av det Document skrev, fra sent på 2000-tallet og utover. I perioder kastet jeg meg til og med ut i kommentarfeltet. Man kan si mye om hva Document var på denne tiden. Men det var aldri så ekstremt som det Filter Nyheter nå har dokumentert fra de siste årene, som nettopp er årene da Document ble tatt inn i varmen.
Betyr det at inkluderings-moderasjons-hypotesen er feil? Ikke nødvendigvis. Men forskning fra de siste årene har likevel vist at det ikke er noen automatikk i at inkludering fører til moderasjon. Forskning på Sverigedemokraterna har vist at de ikke har blitt mer moderate etter at de andre partiene på høyresiden tok dem inn i varmen – tvert imot. I Tyrkia ble ikke president Erdogan og partiet hans mer demokratisk av å tas inn i varmen i det tyrkiske demokratiet. Da de hadde sittet med makten en stund, ble de bare mer autoritære.
Antakelig er det riktig å si at inkludering kan føre til moderasjon – men at det ikke trenger å gjøre det. Sannsynligvis har både statsstøtten og tros- og livssynsdialogen ført til positive endringer i norske moskeer og norske trossamfunn. Men for Documents del har det ikke skjedd. Verken medlemskapet i redaktørforeningen eller pressestøtten har ført til moderasjon. Derimot har pressestøtten gitt dem mulighet til å ansette flere journalister og profesjonalisere arbeidet, slik at de kan nå enda lenger ut med budskapet sitt.
Selv er jeg verken redaktør eller ansvarlig for å forvalte den norske pressestøtten. Hva som er riktig å gjøre i Documents tilfelle, er det derfor andre som må ta stilling til. Men når inkluderingen såpass tydelig ikke har ført til moderasjon hos Document så langt, er det lite trolig at det vil gjøre det fremover heller.
